Jøss, altså! var det første jeg fikk ut da jeg åpnet døra og fikk se en lav, nett gammel dame i dongeri, med et lurt lite smil plassert midt i det smale ansiktet. Små, smilende øyne glitret ertende mellom sammenknepne øyelokk.
«Det er jo farmora til Ingrid, Astrid Oddsdatter,» slo det meg. «Men hvorfor har hun ikke sagt ifra på forhånd, ikke et eneste lite hint en gang…»
Hei, gullet mitt! sa Astrid, fremdeles med det smilet. Skal jeg stå her ute, eller får jeg komme inn, eller?
Ja, selvfølgelig! Kom inn, kom inn, sa jeg stresset og tok imot henne.
Astrid dro med seg en liten rullkoffert inn i entreen og svingte den bestemt inn på stuegulvet…
Teen min må være sterk, takk, bestemte hun da jeg spurte henne om hun ville ha noe. Ingrid er vel på jobb, Marianne i barnehagen, og hva gjør du hjemme midt i uka, da?
Tok ferie. Tvunget, altså. To uker «produksjonsbetinget», sa jeg og kjente hvordan alle mine drømmer om late dager forsvant. Jeg kastet et håpefullt blikk bort på Astrid: Skal du bli lenge?
Spot on, nikket hun, og all håp sluknet, det blir lenge.
Jeg sukket høyt. Jeg kjente nesten ikke Astrid; hadde bare sett henne kjapt i bryllupet vårt den gangen hun hadde kjørt hele veien fra Lillehammer. Men svigerfar hadde vel nevnt henne, hysjende og med småskjelvende knær. Tydelig at han hadde respekt for dama.
Vask opp kopper og tallerkener etter teen, kommanderte hun, og finn frem skoene. Nå får du vise meg byen, du får bli min guide!
Jeg skjønte at det var best å ikke protestere; stemmen hennes hørtes ut som bestemann på rekruttskolen, og protester pleide jo å ende dårlig.
Du skal vise meg brygga! beordret Astrid. Hvordan kommer vi oss dit enklest mulig, da? Hun hektet armen sin i min og marsjerte ut på fortauet, nysgjerrig speidende mot alle kanter.
Med taxi, foreslo jeg og trakk på skuldrene.
Plutselig tok Astrid pekefingrene til munnen og blåste så intenst at jeg fikk gåsehud. En drosje bråbremset langs fortauet.
Mamma mia, alle hører jo den fløyta! Hva tenker folk, da? kom det automatisk fra meg mens jeg hjalp henne opp i passasjersetet.
Slapp av, gutten min, lo Astrid. De tror nok heller at det var du som ble for ivrig her.
Taxien humret, Astrid lo, og de slo til hverandre på hånda som om de hadde kjent hverandre i evigheter.
Du, Erik, du er jo så høflig og beskjeden, sa hun senere, da vi ruslet langs brygga i kveldssola. Mora di er sikkert en av dem som alltid oppfører seg pent og pyntelig, men det har ikke jeg fått til, altså. Mannen min, oldefaren til Marianne, hvil i fred, måtte slite litt med humøret mitt i starten, men til slutt ble han vant til det. Han var jo en sånn rolig bokorm, men så dukka jeg opp, og da ble det fart på sakene! Jeg fikk han med meg både til fjells og i fallskjerm ja, alt mulig rart. Hangglider torde han aldri, da, så han og dattera vår stod pent på bakken mens jeg susa rundt i lufta over dem.
Jeg lyttet overrasket til henne Ingrid hadde aldri nevnt at bestemora hadde levd så actionfylt. Det forklarte jo det meste av denne bestemte personlighetstypen. Hun kastet et skarpt blikk på meg:
Du da, hoppa fallskjerm noen gang?
Joda! Militæret, hele fjorten hopp, svarte jeg, litt stolt.
Det står det respekt av! nikket Astrid og stilte om til nynning på
«Fritt fall over norsk jord,
håper turen slutter fort.»
Jeg kunne melodien og sang med:
«Silken skjerm, så hvit som sne,
løfter meg, jeg slipper ned.»
Sangen gjorde noe med stemninga mellom oss, og jeg følte meg mye nærmere henne der og da.
Tiden er inne for en pust i bakken. La oss sjekke den grillboden der har du kjent lukta av grillmat? sa Astrid og pekte mens vi nærmet oss.
Bak disken stod en mørkhåret, bestemt kar og tredda marinerte kjøttbiter på spyd, som om det var fiender han trua. Man fikk nesten lyst til å rope «Hei hopp!» og danse folkedans over steinhellene.
Så snart vi satte oss ned, blunket Astrid og sang med uventet klar stemme:
«Hei, kompis, grill for oss,
la det bli kveldens kos!»
Grillmannen rykket til, så på henne, og nikket fornøyd:
Da serverer jeg med glede, frue, sa han og plasserte rause porsjoner grillmat, loff og friske urter på bordet. To glass kald eplemost satte han foran oss, før han bukket og smilte.
Plutselig tasset en grå liten kattunge ut av buskene ved boden, så på oss med store øyne, og var såvidt han turte nærme seg.
Akkurat du trengte vi, smilte Astrid. Kom hit, lille venn. Så ropte hun seg bort til grillmannen: Kan du skjære opp litt kjøtt til pusen også?
Mens kattungen gomlet i seg biter fra egen skål, sendte Astrid et strengt blikk til meg:
Dere har jo en datter, og ikke en katt i huset? Det går jo ikke an! Hvordan skal dere lære henne omtanke og vennlighet og ikke minst å ta vare på de små? Denne karen blir med hjem!
Ut på dagen badet Astrid kattungen, og sendte meg ut igjen med handleliste for å kjøpe utstyr. Da jeg kom tilbake og nesten ikke fikk åpna døra for alt utstyret, hørtes bare fryd og glede inne. Ingrid og Marianne hadde kommet hjem og kastet seg rundt bestemor, som kysset og lo sammen med dem. Kattungen, som vi døpte Loke, satt på sofaryggen og målte oss med store, nysgjerrige øyne.
Se her, Marianne, nytt sommerantrekk med shorts fra bestemor! Og du, Ingrid: Det finnes ikke noe som piffer opp stemningen i ekteskapet som blondeundertøy, vet du
Resten av uka gikk Marianne ikke i barnehagen. Hun og bestemor forsvant ut på eventyr hver morgen, og kom hjem ved lunsj slitne, lykkelige, og alltid etterlatt spor av latter.
Hjemme ventet både jeg og Loke, som godtok navnet sitt. På kveldene kom Ingrid hjem, og vi alle sammen dro ut på tur med Loke trippende etter oss.
Utpå kvelden, et par dager før hun skulle reise, ble Astrid plutselig veldig alvorlig:
Erik, jeg må prate med deg. I morgen reiser jeg, det er på tide nå. Dette her skal du gi til Ingrid etter at jeg har dratt, sa hun, og ga meg et ark pent lagt i plastmappe. Det er testamentet mitt. Leiligheten og eiendelene får Ingrid, du arver boka-samlinga som min kjære samla hele livet. Verdifulle greier, med signerte rariteter og alt…
Neimen, Astrid! begynte jeg, men hun stoppet meg bestemt.
Ingrid vet ingenting, men du får vite det: Hjertet mitt er dårlig, og det kan gå fort. Jeg må forberede dere, er alt.
Men du kan ikke bo alene da! protesterte jeg.
Jeg er aldri alene. Dattera mi bor like ved, og så har jeg dere. Pass godt på Ingrid og Marianne, vet du du er en god kar, til å stole på. Og ikke glem: jeg er jo svigermor i kvadrat for deg, vet du! Hun lo så hun slo meg på skuldra.
Vil du ikke bli litt til, da? ba jeg.
Astrid smilte takknemlig og ristet på hodet.
Hele familien fulgte henne ut til taxien (til og med Loke på armen til Marianne så ut til å være på nippet til å gråte).
Astrid satte fingrene til munnen og buset ut et fløyte som stoppet drosja som en brems på is!
Kom igjen, svigersønn, skal du følge meg til toget! sa hun, kysset både Ingrid og Marianne, og satt seg storfornøyd inn foran.
Taxien ble stående og måpe på Astrid, og jeg sa tørt:
Aldri sett en ordentlig dame fløyte før, du, vel?
Den nette bestemor lo, ristet på sølvkrøllene sine, og slo til meg i hånda med den spreke humoren sin og så putret hun avgårde.
Svigerinnen i andre potens – Når bestemora plutselig dukker opp på døra: Egors avslappede ferie blir…
