Foreldrene til ektemannen min klarer ikke å slå seg til ro de prøver stadig å forsone ham med ekskona hans. «Forstår du ikke, de har jo en sønn sammen!» klager svigermoren min.
Jeg er kona til en mann hvis foreldre aldri har akseptert at sønnen deres faktisk er skilt. Det har gått over fire år siden bruddet, men de klarer ikke å legge det bak seg. De forsøker stadig å få ham og ekskona sammen igjen. Vi giftet oss for tre år siden og lever et godt og lykkelig liv sammen.
Svigermoren min mener at sønnen hennes tok et forhastet og dumt valg da han skilte seg. Nå mener hun at han burde gjøre alt han kan for å reparere forholdet til ekskona og familien hennes. Det er tross alt der sønnen hans bor.
Da jeg møtte Eirik, var han allerede skilt. De hadde visstnok gått fra hverandre i all vennskap faktisk hadde ekskona hans allerede giftet seg på nytt. Det hele virket som om hun hadde funnet kjærligheten et annet sted, og at det var årsaken til bruddet.
Kanskje tok vi et feil valg ved å gifte oss med det samme, men min mor mente vi burde formalisere forholdet. Ekskona til Eirik var gravid, og han sier selv at han egentlig ikke var forelsket i henne. De var bare sammen, og det var alt. Hadde det ikke vært for graviditeten, ville han neppe giftet seg med henne, forklarte han senere.
Jeg var ikke redd for ekskona hans. I starten bestemte jeg meg for å observere Eirik nøye. Jeg innså raskt at han ikke savnet sitt gamle liv, og han var fullstendig likegyldig overfor ekskona si. Det samme gjaldt henne hun hadde allerede beveget seg videre og kommunikasjonen gikk kun på det praktiske rundt sønnen de har sammen.
Det var bare moren til Eirik som ikke klarte å takle situasjonen. Faren hennes var ikke noe bedre de gjorde stadig nye forsøk på å samle familien igjen, og de mislikte forholdet mellom Eirik og meg sterkt.
«Dere er jo fortsatt unge, alt ligger foran dere! Hvorfor skal du involvere deg i en annen families liv?» spurte svigermoren min en gang da vi var alene.
Jeg svarte at dersom Eirik faktisk hadde vært gift, hadde jeg aldri blandet meg inn. Men nå var han fri. Svigermoren min ville si mer, men Eirik kom inn og da ble hun stille. Da forsto jeg at vi aldri ville få et nært forhold, og det bekymret meg egentlig ikke.
Vi giftet oss og flyttet sammen. Etter det hadde jeg knapt kontakt med svigermoren min, bortsett fra på enkelte familiehøytider. Da måtte jeg høre på klagingen hennes om hvor fantastisk eksfamilien til ektemannen min hadde vært. Eirik prøvde å roe henne ned, men det samme gjentok seg gang på gang.
Det var ikke så viktig for oss å få barn med en gang. Jeg så meg ikke selv som mor på det tidspunktet, og Eirik hadde jo allerede en sønn. Svigermoren min virket tilfreds med å ha ett barnebarn.
Da Eirik og ekskona skilte seg, tok svigermoren min raskt affære. Hun begynte å invitere ekskona på julefeiringer og høytider, og hun snakket alltid så varmt om hvor fine de hadde vært som et par. Det virket som om hun håpet å få henne tilbake i familien.
Ekskona selv holdt avstand og forholdt seg nøytral. Hun kom når hun ble invitert, men engasjerte seg ikke mer enn det. Det var tydelig at hun hadde gått videre.
Svigermoren min prøvde ofte å så tvil hun mente at Eirik burde bli sjalu på ekskona, eller at jeg burde mistro ham. Hun kunne ringe meg og spørre hvor Eirik var, og hvis jeg ikke visste, antok hun at han var hos sin eks. Eller så sendte hun ham til ekskona med et eller annet påskudd. Det var alltid noe nytt.
Jeg har aldri vært sjalu, men alt dette går på nervene løs. Ser man på Eirik og ekskona hans, så er det åpenbart for alle at det ikke er noe der lenger. Men de har fortsatt et barn sammen, og det kompliserer ting. Eirik gir jevnlig penger til ekskona, prater av og til med sønnen sin, og lar ham komme på besøk. Ekskona er ikke påtrengende, hun pusher ikke etter mer penger og hun lager aldri problemer rundt samværet. Alt i alt oppfører de seg som voksne folk; forholdet er preget av respekt, og begge har gått videre med sitt liv.
Likevel klarer ikke svigermoren min å gi slipp. Hun lager intriger og styr. Når skal hun skjønne at hun ikke kan styre andres liv? Ektemannen min håper at alt vil roe seg den dagen vi får et barn sammen, men jeg er ikke like sikker.
Noen ganger må man bare akseptere at livet går videre og at lykken for barna våre ligger i å se oss voksne vise respekt, ikke i å tvinge sammen det som en gang var. Alt har sin tid, også kjærligheten. Den beste gaven vi kan gi neste generasjon er tillit til at de finner sin egen vei, og at vi slipper dem fri til å forme sine egne liv.
