Foreldrene til ektemannen min roer seg aldri de prøver stadig å forsone ham med ekskona. Forstår du ikke, de har tross alt en sønn sammen! klager svigermor min, med stemmen dirrende av bekymring.
Jeg er gift med en mann hvis foreldre aldri har villet innse at sønnen deres har vært skilt i mange år. Det har allerede gått over fire år siden det skjedde, men de gir seg ikke. Stadig forsøker de å reparere det gamle forholdet. Han og jeg giftet oss for tre år siden. Vi lever et rolig og lykkelig liv sammen her i Oslo.
Svigermor mener fortsatt at sønnen hennes tok et dumt og forhastet valg. Nå må han, mener hun, bruke alle midler for å bygge opp igjen båndet med familien til ekskona. Sønnen deres bor jo fortsatt der.
Da jeg traff Henrik, var han allerede skilt. Det sies at skilsmissen skjedde i enighet. Ekskona hadde raskt funnet lykken igjen og giftet seg på nytt. Det er mulig at den nye kjæresten var grunnen til bruddet.
Kanskje vi gjorde en feil da vi giftet oss. Min egen mor presset oss litt jeg ønsket det egentlig ikke, men det ble forventet av oss. Hun ble gravid, og selv da følte jeg meg ikke forelsket. Vi var bare sammen, det var alt. Hadde det ikke vært for graviditeten, hadde vi nok ikke giftet oss, sa Henrik til meg en kveld.
Jeg fryktet ikke ekssamboeren hans. Men jeg bestemte meg i starten for å holde øye med ham. Jeg så ganske fort at han verken lengtet etter den gamle familien eller brydde seg om ekskona si. Hun var også helt likegyldig til ham gift på nytt, og de har kun kontakt angående sønnen.
Det var bare svigermor som ikke klarte å akseptere situasjonen. Også svigerfar var like opphengt. De prøvde stadig å forene det som var gått tapt. Vårt forhold ble møtt med åpenbar motvilje.
Dere er så unge, dere har livet foran dere. Hvorfor skal du bry deg med andres familierelasjoner? sa svigermor en gang da vi sto alene på kjøkkenet i Drammen.
Jeg svarte rolig at hadde Henrik vært gift, ville jeg aldri gått mellom dem. Men nå var han en fri mann. Svigermor åpnet munnen for å si noe, men Henrik kom inn og hun ble stille. Da forsto jeg at det aldri kom til å bli et godt forhold mellom oss. Det gjorde meg ikke spesielt trist.
Vi giftet oss, flyttet sammen og startet et liv. Kontakten min med svigermor var minimal, kun til stede på julemiddag eller familiesammenkomster. Da måtte jeg høre på alle klagene hennes over Henriks gamle familie. Henrik prøvde å roe henne ned, men det var bare en midlertidig pause så begynte alt på nytt.
Vi hadde ikke hastverk med å få flere barn. Jeg klarte ikke helt å se meg selv som mor, og Henrik hadde allerede en sønn. Svigermor var heldigvis fornøyd med det barnebarnet hun hadde.
Etter skilsmissen satte svigermor i gang, sendte invitasjoner så ekskona skulle komme på påskemiddag. Hun sukket over det gamle forholdet, mimret om hvor godt de passet sammen. Hun roste ekskona til himmels.
Ekskona selv brydde seg lite. Passiv, kom bare og gikk igjen, som for å fullføre en plikt.
Svigermor prøvde stadig å så sjalusi i Henrik over ekskona, og i meg, over ham. Hun ringte og spurte hvor Henrik var, og ante det verste om jeg ikke visste svaret. Eller så sendte hun ham til ekskona med påskuddet om at sønnen trengte ham. Hun fant på alt mulig slags små påfunn.
Jeg er ikke en sjalu person. Men alt dette tærer på tålmodigheten. Ser man på Henrik og ekskona hans, skjønner man med en gang at det aldri vil bli noe mellom dem igjen. At de har et barn sammen hjelper ikke stort på situasjonen. Henrik betaler barnebidrag jevnlig, snakker iblant med sønnen. Henter ham til oss her iblant. Ekskona er hverken manipulerende eller kravstor, hun hindrer aldri kontakten. Egentlig virker hun ganske ordentlig. Det hele foregår sivilisert; forholdet er over, de respekterer hverandre og har gått videre.
Men dette skjønner ikke svigermor. Hun ødelegger med stadig nye intriger. Når vil det ta slutt? Når vil hun innse realitetene? Henrik håper det vil stilne når jeg gir henne et nytt barnebarn. Jeg har lite tro på det.
