Jeg er gift med en mann hvis foreldre aldri helt har godtatt at sønnen deres er skilt. Selv etter over fire år prøver de fortsatt stadig å gjenforene ham med ekskona. For tre år siden giftet vi oss, og vi har levd et godt og lykkelig liv sammen siden. Svigermoren min mener fortsatt at sønnen hennes tok forhastede og ukloke valg. Hun mener nærmest det er hennes plikt å reparere forholdet hans til den tidligere familien for sønnen deres er jo fortsatt «der».
Da jeg møtte Henrik, var han allerede skilt. Det ble sagt at de skilte seg i full enighet, og ekskona hadde funnet lykken igjen og giftet seg på nytt. Antakeligvis var en ny kjæreste grunnen til bruddet.
Kanskje gjorde jeg en tabbe da jeg giftet meg med Henrik. Det var egentlig mamma som pushet på for at vi skulle gifte oss. Hun ble gravid, og jeg var egentlig ikke forelsket jeg ble bare med hver gang vi møttes. Hadde det ikke vært for graviditeten, ville jeg nok aldri giftet meg, forklarte mannen min meg senere.
Jeg var aldri redd for ekskona hans. Først ville jeg rett og slett observere. Det var tydelig at Henrik ikke savnet sitt gamle liv, han virket helt likegyldig til eksen. Og ekskona hans brydde seg heller ikke noe særlig om ham. Hun var lykkelig gift på nytt, og de snakket egentlig bare sammen på grunn av sønnen deres.
Det var bare svigermor og svigerfar som ikke kunne slå seg til ro med situasjonen. De gjorde stadig nye forsøk på å gjenforene familien, og hadde liten respekt for vårt forhold.
Dere er jo unge, har hele livet foran dere. Hvorfor involvere deg i andres familieproblemer? spurte svigermor da vi var alene.
Jeg svarte at om Henrik fortsatt hadde vært gift, ville jeg aldri ha blandet meg. Men nå var vi begge frie. Hun ville si noe mer, men Henrik kom inn i rommet og hun sa ikke mer. Det var i dét øyeblikket jeg forstod at jeg aldri ville komme overens med henne. Det gjorde meg egentlig ikke så mye.
Vi giftet oss, flyttet sammen, og jeg hadde egentlig ikke kontakt med svigermor, unntatt i noen familieselskaper i jul og påske. Da måtte jeg høre henne klage over Henriks forrige familie. Henrik prøvde å stoppe henne, for han var like lite fornøyd med situasjonen. Men likevel gjentok det seg gang etter gang.
Vi har fortsatt ikke hastverk med å få barn. Jeg har aldri sett for meg selv som mor, og Henrik har allerede en sønn. Akkurat det gledet svigermor stort. Da Henrik ble skilt, godtok hun det med motvilje, men begynte straks å invitere ekskona og barnebarnet til julemiddager. Hun sukket og mimret høyt om det vakre paret de én gang hadde vært. Alltid fant hun noe å rose ekskona for.
Eksen brydde seg lite om morens intriger hun kom bare, hilste og dro. Det var en slags likegyldighet i luften.
Svigermor prøvde til og med å gjøre Henrik sjalu på ekskona, og meg sjalu på ham. Hun ringte og lurte på om jeg visste hvor Henrik var, og visste jeg det ikke, antok hun at han var sammen med ekskona. Eller så sendte hun ham rett og slett bort til dem. Det var mye rart.
Selv har jeg aldri kjent på sjalusi. Men alt dette blir slitsomt. Ser man på Henrik og ekskona med litt avstand, skjønner man at det aldri vil bli noe mellom dem, og at det aldri har vært noe uforklart hengende mellom dem. Men det finnes jo et barn. Henrik gir jevnlig penger til ekskona. Noen ganger snakker han med sønnen sin, henter ham i helgene. Eksen hans er hverken manipulerende eller kravstor, hun forsøker aldri å holde sønnen unna Henrik. Hun byr ikke på noen problemer. Det går ganske sivilisert for seg. Ting funket bare ikke mellom dem, og de har respekt for hverandre og lever sine egne liv videre.
Men svigermor, hun slipper aldri taket. Hun smir nye planer hele tiden. Når skal hun skjønne det? Når blir hun klok? Henrik håper det vil roe seg den dagen jeg gir henne et barnebarn. Men jeg tror faktisk ikke det…
