Venner mine pleide å si at jeg var uheldig med kona mi, men enda mer uheldig med hennes foreldre.
Hun kom fra en velstående familie hvor hun alltid fikk det hun ønsket seg. Hun ble sendt til et av de beste universitetene, og fikk støtte og hjelp med alt hun trengte. Etter at hun var ferdig med studiene, begynte hun å jobbe, men alt hun tjente brukte hun kun på seg selv pengene satte hun inn på sin egen bankkonto. Faren hennes satte stor pris på denne egenskapen, som han kalte kapitaloppbygging, men samtidig benyttet han enhver anledning til å irettesette meg for at jeg ikke tjente nok penger til familien.
Du må være en bauta i familien, sa han stadig. Datteren min skal kunne støtte seg til deg som til en solid fjellvegg. Hva gjør du om hun blir syk, klarer du å forsørge henne da? Har du råd til å ta henne med på utenlandsferie? Har du nok sparte kroner for det?
Min kone og jeg hadde aldri tenkt så mye på penger, vi var fornøyde med det vi tjente sammen. Men svigerfar hang seg opp i min økonomi hver gang vi møttes, og jeg kjente etter hvert på frykt foran hver sammenkomst med svigerfamilien. Jeg fant stadig unnskyldninger for å slippe å være med. Da hans bursdag nærmet seg, håpet jeg å slippe unna igjen, men kona mi dro meg nærmest etter øret inn, satte meg ved bordet og prakket på meg et smil foran alle gjestene hennes far hadde invitert.
Hva jobber svigersønnen deres med, egentlig? spurte plutselig en av damene der.
Han er en helt vanlig kontorist, svarte jubilanten hånlig. Han drar bare småpenger hjem. Det er datteren min som holder familien oppe…
Jeg var lei av denne nedlatende behandlingen. Det å bli ydmyket gang på gang var ikke bare ubehagelig, men tappet meg fullstendig for motivasjon.
For det første, svarte jeg, er jeg ikke noen “vanlig kontorist”. Jeg leder faktisk et planleggingsteam. Og lønna mi er slett ikke så verst. Dessuten betaler vi alt sammen, kona mi og jeg. Jeg kan dessverre ikke knipse i fingrene og plutselig bli direktør og kjøpe dyre biler og hytter til kona mi. Men om du virkelig vil henne vel, hvorfor har du ikke hjulpet oss med å kjøpe et eget hjem?
Svigerfar humret fornøyd. Man kunne merke at han trivdes med å provosere, kanskje for å se hvor langt han kunne presse meg.
Etter kake og kaffe, da jeg gikk ut for å ta meg en røyk, kom svigerfar ut til meg.
Ikke verst, sa han med et lurt smil. Du gjør fremskritt. Du er ikke dum, du vet å sette grenser, og endelig kan du stå opp for deg selv. Man kan ikke bare finne seg i alt, da blir man stående på stedet hvil.
Jeg forsto der og da at svigerfar faktisk hadde testet meg med vilje, han ville se om jeg hadde ryggrad. For ham var det ikke pengene, men evnen til å beskytte både egne og konas grenser som betydde noe. Etter denne bursdagen så både svigerforeldrene og konas familie på meg med et nytt blikk. Jeg hadde endelig forstått at respekt gir man seg selv, og det la grunnlaget for et mer likeverdig forhold til familien hennes.
