Venner hadde alltid sagt at mannen var uheldig med kona, men enda mer uheldig med svigerforeldrene.
Kona kom fra en velstående familie i Oslo og var vant til at ingenting var utenfor rekkevidde. Foreldrene hadde sendt henne til et anerkjent universitet, og hun fikk alt hun pekte på. Da hun var ferdig, begynte hun å jobbe, men hver krone hun tjente gikk rett inn på hennes personlige konto, til hennes eget bruk. Faren skrøt ofte av datterens kapitalbygging, men benyttet hver anledning til å kritisere svigersønnen for at han ikke brakte nok penger til husholdningen.
Du må være en søyle, så datteren min kan lene seg mot deg som mot en steinvegg. Kan du forsørge henne hvis hun blir syk? Har du nok penger til å ta henne med til utlandet for å feriere?
Pengeprat hadde egentlig aldri opptatt de unge. De trivdes godt med å spleise på alt, men svigerfar grep alltid tak i temaet så snart sjansen bød seg. Til slutt fryktet mannen å møte svigerfamilien, og prøvde stadig å finne på påskudd for å slippe unna. Nå håpet han til og med å slippe unna svigerfarens bursdag, men kona, Ingvild, dro ham nærmest etter øret, satte ham ved bordet og tvang ham til å smile til alle gjestene.
Hva jobber svigersønnen din med, egentlig? spurte plutselig en av kvinnene ved bordet.
Han er en kontorrotte, svarte jubilanten spydig. Kommer hjem med småpenger, det er datteren min som bærer familien på sine skuldre …
Mannen hadde fått nok. Han hadde tålt denne nedverdigelsen lenge, og det var ikke bare sårende, men også motløsende.
For det første, jeg er ikke en vanlig funksjonær; jeg leder faktisk en planleggingsavdeling. For det andre er ikke lønnen min noe å fnise av og vi deler utgiftene! Dessverre kan jeg ikke knipse og bli direktør på dagen, eller kjøpe Ingvild dyre leiligheter og biler. Hvis du bare vil det beste for datteren din, hvorfor hjalp du oss ikke med å skaffe oss en egen bolig?
Svigerfaren humret fornøyd og likte tydelig å få ham på gli.
Senere, etter kaker, levende lys og kaffe, tok mannen seg en tur ut for å ta en røyk. Da stilte svigerfaren seg plutselig ved siden av ham.
Ikke verst, sa han ettertenksomt. Du gjør fremskritt. Du er ikke dum, du kjenner verdien din, og endelig kan du si ifra. Du behøver ikke alltid finne deg i alt ellers blir du bare stående der.
Mannen skjønte at svigerfaren hadde presset ham med vilje. Han ville se hvor langt han turte å gå, om han kunne sette grenser. Det var tydelig at penger ikke var det viktigste, men evnen til å beskytte seg selv og de man er glad i. Etter denne kvelden hadde mannen fått en ny respekt i svigerfamiliens øyne.
