Svigerfaren min trodde at vi kom til å fortsette å ta vare på ham.
Mannen min har vokst opp i en varm og kjærlig familie. Men da faren hans var 57 år gammel, døde dessverre kona hans. Selvfølgelig var det tøft for svigerfaren min å oppleve noe sånt. Derfor bestemte vi oss for å selge leiligheten hans, dele pengene, og la svigerfaren min flytte inn hos oss til han på et vis kom seg gjennom sorgen. Dette virket fornuftig.
Vi trodde han kom til å bo hos oss i omtrent et halvt år før han skaffet seg sin egen leilighet, men det skjedde ikke. Han trivdes veldig godt hos oss. Når det gjaldt utgifter og dagligvarer, bidro han ikke med en krone. Jeg lagde mat til ham, vasket klærne hans og gjorde rent på rommet hans. Han gikk bare på jobb. Livet hans var som en ferie.
Slik bodde han hos oss i elleve år. Etter hvert begynte han å fortelle oss hva vi skulle gjøre og hvordan vi skulle gjøre det, han lagde sine egne regler, og til slutt ble vi lei. Da bestemte vi oss for å kjøpe et lite hus til ham rett utenfor byen. Han er frisk og rask, fortsatt midt i livet, og han kan bo alene.
Vi kjøpte hus til ham og ordnet alt slik at han kunne flytte inn. Plutselig begynte svigerfaren min å komme med historier om smerter i hjertet og andre problemer. Egentlig finner han bare på ting for å kunne bli hos oss. Men jeg orker ikke mer. Jeg vil bare slappe av, bare være med den nærmeste familien min. Jeg er utslitt. Hva skal jeg gjøre?
