Du aner ikke, svigerfaren min ble helt stum da han så hvordan vi levde.
Så, jeg og Robert møttes på bryllupet til noen felles venner. Etterpå flyttet jeg til Oslo for å begynne i ny jobb. Helt ærlig, jeg var i ekstase over å endelig slippe unna småbyen. Ting gikk fort mellom oss etter et år ble datteren vår født.
Men så snudde alt.
Hvorfor er datteren vår blond med blå øyne, når både du og jeg har mørkt hår? spurte Robert en kveld.
Kjære, hun ligner nok på faren din. De to er som tvillinger, sa jeg og smilte.
Ikke gi meg sånt tull. Barn skal ligne på foreldrene sine, ikke besteforeldrene. Til og med moren min tror ikke hun er min datter.
Du vet, jeg merket fra dag én at Monica, svigermor, aldri har likt meg. Hun trodde jeg ikke elsket sønnen hennes, og at jeg bare ville vekk fra landsbyen. Men svigerfaren min, Odd, han er tvers igjennom god. Han og Monica er skilt. Odd har en ny familie, men har aldri mistet kontakten med Robert.
Så en dag tok det slutt. Robert tok bare med seg ei annen dame hjem og ba meg pakke sakene mine på timen. Hadde ikke så mye annet valg. Foreldrene mine ville ikke ha meg og ungen hjem, så jeg ringte venninna mi, Ingrid, og fikk sove hos henne noen dager. Til slutt fant jeg et lite rom i et slags bokollektiv, og flyttet dit sammen med datteren min. Men pengene var slutt.
En dag jeg var innom Rema 1000, hører jeg plutselig noen rope bak meg.
Jentene mine, hvor har dere gjemt dere? Jeg var så langt som tilbake i bygda for å lete etter dere, lo Odd.
Hei, så hyggelig å se deg, hvisket jeg, litt flau over situasjonen.
Jeg vet godt hva Robert har gjort. Han har ingen unnskyldning, hverken han eller mora. Hvor bor du nå?
Vi leier et lite rom.
Det ordner seg. Jeg må løpe, men lover å ta tak i dette med det samme jeg er tilbake i byen. Her, ta dette, det holder til mat og melk i et par uker han rakk meg en konvolutt med et par tusen kroner.
Jeg ble så glad, for da kunne jeg i hvert fall handle ordentlig til oss.
Odd kom på besøk uka etter. Han ble helt sjokkert da han så hvor smått vi bodde. Kona hans var ikke helt for å ta oss inn, så han fant en annen løsning med alle sparepengene sine kjøpte han en leilighet som han skrev over på barnebarnet sitt. Jeg prøvde å takke nei, men han ga seg ikke. Han gjorde det jo ikke for meg, men for barnebarnet.
En måned senere flyttet jeg og datteren min inn i vårt eget krypinn. Odd hadde til og med kjøpt inn møbler og kjøkkenutstyr til oss.
Ikke stress med å få datteren din i barnehage med en gang, hun trenger mammaen sin. Jeg hjelper dere, slapp av. Til og med kona mi har roet seg og vil gjerne møte barnebarnet sitt.
Tusen, tusen takk!
Ikke gråt, vennen min. Du vet du alltid kan komme til meg for hjelp, jeg sier aldri nei. Ting blir bedre etter hvert, du vil se.
Jeg er så utrolig takknemlig for at datteren min har en så varm bestefar, selv om hun ikke var like heldig med faren. Odd har virkelig gjort alt han kan for oss.
Senere møtte jeg en ny mann, giftet meg og fikk det bra igjen, men har aldri glemt hvor mye Odd gjorde for oss. Han er alltid velkommen hos oss på besøk, og vi reiser ofte for å treffe ham også.
