Svigerfamiliens vaner gjør meg rett og slett kvalm jeg klarer ikke å dra dit.
Jeg får nesten lyst til å spy bare av tanken på å besøke svigerforeldrene mine. Jeg orker bare ikke, enkelte av vanene deres får magen min til å slå salto. Det hadde vært greit å slå av en prat, men sitte ved middagsbordet hos dem? Nei, fysj og fysj. Mannen min legger ikke merke til sånt, og svigermor mener jeg bare er ei pysete og prippen prinsesse som gjør alt feil.
Heldigvis bor jeg og mannen min for oss selv. Ikke langt nok unna foreldrene hans til å slippe unna alle deres hyggelige sammenkomster riktignok, noe som betyr at jeg motvillig må på besøk innimellom. Hver gang er det den samme leksa, og jeg grubler på en unnskyldning for å slippe. På papiret er familien hans helt grei mamma, pappa, begge i jobb, begge har tatt utdanning. Huset deres er koselig og pent, men så fort vi setter oss til bords, får jeg nesten gåsehud av ubehag. Jeg innrømmer at jeg er kresen jeg nekter å spise av samme skje som mannen min hvis han allerede har vært bortpå den. Det bare går ikke, uansett hvor mye jeg prøver å overbevise meg selv.
Jeg har lært meg å tåle noen av tingene til mannen min, etter hvert som vi har bodd sammen, men foreldrene hans? Der går grensa. Svigermor, for eksempel, mikser salaten i en stor bolle, smaker på den, slikker skjeen og dypper den rett tilbake i salaten. Seriøst, hva er det for noe? Jeg kjenner det knyter seg bare ved å se på!
Eller når de drikker akevitt eller annet sterkt, og jeg har kjøpt vin til meg selv. Da tar svigermor gjerne glasset mitt og tar en slurk bare for å smake. Hvorfor? Det er da ikke hygienisk! Det er ikke akkurat som hun er ei venninne jeg deler bakterieflora med. Jeg prøver å bytte glass i smug, men det lykkes ikke alltid. Svigerfar er ikke noe bedre. Når kvelden skrider frem, gjør han det til sitt livsoppdrag å erte meg, gjerne med litt småspydige kommentarer. Mannen min forsøker å stagge ham, men det fører bare til en slags komisk familiedynamikk.
Svigermor har også den vanen å helle uspiselig mat tilbake i gryta. Er det litt suppe igjen i tallerkenen, går restene oppi gryta og tilbake i kjøleskapet om ikke noe har smeltet smør eller rømme i seg, da. Det gjelder alt av mat. Også salater som folk ikke har spist opp etter et selskap. Derfor dropper jeg alltid å spise noe der som ikke er nettopp laget store sjanser for at det er returer fra en eller annen skål
Den største klassikeren, må jeg likevel si, er svigermors spytting i stekepanna for å sjekke varmen, som hun kaller det. Altså, det finnes da tusen bedre måter? Men hun fniser og sier at alle bakterier dør i varmen, så det går bra. Og jeg? Jeg er i traumatisk sjokk bildene av den spyttingen forfølger meg ennå.
Da var begeret fullt etter et selskap hvor de satte en halvfull bolle med potetstappe og lapskaus på gulvet, slik at hunden kunne slikke den ren. Etterpå? Jepp, bollen rett i oppvasken sammen med de andre fatene! Da knakk det for meg, jeg protesterte høylytt på at jeg aldri kommer til å spise fra en tallerken hunden har slikket på. Gjett hvem som fikk rare blikk og bare hørte det blir jo vasket, det er da ikke noe problem. Hallo?? Hunden skal da ikke spise av samme tallerken som folk! Jeg sa nærmest på trass at svigermor kunne jo gi meg matskåla til hunden å spise av, siden den likevel ble ren. Svigermor ble ordentlig fornærmet. Men logisk sett hadde hun jo ikke noe mot det, så hvorfor oppførte hun seg som jeg var gal?
Hvis jeg ikke hadde vært så glad i mannen min, hadde jeg holdt meg langt unna alt sammen. Jeg vurderer faktisk å ta med egen mat og service hver gang vi skal på besøk, slik at jeg kan føle meg trygg på at det jeg spiser, ikke har vært innom en bikkje eller mennesketunge på veien. Men da hadde det vel blitt ramaskrik, og svigermor hadde neppe tilgitt meg på 17. mai.
Jeg veit rett og slett ikke hva jeg skal gjøre. Jeg vil ikke være kjip mot mannen min, for om jeg nekter å bli med, så får han pepper for at jeg er fraværende. Samtidig vil jeg veldig lite tilbringe flere kvelder på kjøkkenet til svigerfolka. Jeg drømmer faktisk om å flytte til en annen by kanskje Bergen eller Tromsø bare for å slippe unna. Da kunne jeg snakket med svigermor på telefonen, men matbordet deres holder jeg meg langt unna!
