Hvor er osten? Den harde, du vet, den jeg kjøpte til salat? spurte hun, forvirret, mens hun ryddet halvfulle glass med sylteagurk og en enslig kartong kefir bort fra hylla.
Mannen hennes, som satt ved kjøkkenbordet og av og til prøvde å trekke hodet mellom skuldrene, lot blikket vandre mot vinduet, der et grått, drømmende høstregn hamret på glasset som om det var frosne fingre fra gamle elver.
Alvoret, Ingrid lagde smørbrød til barna… De var sultne etter å ha gått tur, mumlet han, stemmen hans som en fjern sus i et landskap. Anne, la nå osten gå. Vi kjøper mer.
Anne lukket kjøleskapsdøren sakte. Kulden forsvant fra bena, men det boblet inni henne, som en tordensky under fjorden. Hun pustet dypt talte til ti, som hun hadde gjort de siste tre ukene, men det hjalp stadig mindre.
Eirik, den osten kostet én tusen fem hundre kroner, sa Anne, med en stemme så flat og kald som en vinterfjell. Jeg planla å lage festmiddag for prosjektet mitt. Nå er det tomt igjen. Akkurat som det var tomt i går, da skinken forsvant, og før det, da jeg ikke fant pakken med røkt laks. Vi jobber for dassen, skjønner du det?
Eirik trakk ansiktet sammen som om han fikk tannpine. Han følte seg liten, skamfull, men pliktfølelsen, den han hadde fått inn med morsmelken, tordnet i tankene.
De er jo gjester, Anne. Du vet, det er oppussing hos dem. Støv, kaos, ingen pust. Hvor skal de gjøre av seg? Hold ut litt, snart drar de.
Dette “snart” hadde blitt sagt i huset deres i 22 dager. Alt begynte, så drømmeaktig, med et oppring fra svigerinnen: en historie om håndverkere som hadde tatt opp gulvet i den “lille toroms” og revet opp et rør, så det ble umulig å bo der. Ingrid, søsteren til Eirik, ba om å få bo “bare tre-fire dager”, til betongen tørket og gulvet var lagt. Anne, med sitt myke hjerte, gikk med. Familie er familie, og i nød må man hjelpe.
Men tre dager gled ut i en uke, uken fløt inn i to, og nå var det andre måned på høsten, uten ende på gjestelivet. I den tre-romsleiligheten til Anne og Eirik, som før var en oase av stillhet mellom drømmens skyer, rådet nå kaos. Ingrid og ektemannen Tor tok over stuen; deres to gutter, ti og elleve, sov på en oppblåsbar madrass, men de var overalt.
Kveldene var en prøvelse. Anne kom hjem fra jobb, drømte om varmt dusjvann og stillhet, men traff et togstasjon i stuen. TV-en dundret, for Tor ville ha følelsen av “nyhetsverden”. Badet ble okkupert av nevøene, som plasket i dusjen i førti minutter de dynket seg i dyr dusjsåpe, og Anne tråkket i våte sokker i de søte drømmelandskapene.
Men mat ble den mest surrealistiske utfordringen. Anne tjente bra, og Eirik også. De likte kvalitetsmat: godt kjøtt, ferske grønnsaker og frukt, blåbær, god ost. De planla budsjettet, sparte til ferie og nærmest nedbetalt boliglån. Men med slektningene sprakk budsjettet som en boble av olje nå var det hull i hjertet.
Ingrid, frodig og glad i god mat, holdt seg borte fra komfyren på prinsipp.
Oi, Anne, jeg er så sliten av oppussing, nervene mine er frynsete sa hun, mens hun lå på sofaen med en drømmende bolle vindrue. Du lager mat uansett, det er jo ikke vanskelig å ta noen sleiver til suppen?
Men “noen sleiver” ble til fem liter gryte lapskaus, som forsvant i en kveld. Tor, sjåfør med vakt annenhver dag, hadde appetitt som en drømmende bataljon. Nevøene, hungrige og glupske, spiste alt uansett hvem det var til.
Anne tok av seg jakken, hang den på stolryggen og masserte tinningene.
Eirik, jeg sjekket nettbanken i dag, sa hun, stirrende dypt i øynene hans. Vi brukte på tre uker det vi vanligvis bruker på mat i to måneder. Det er sant. De kjøper ingenting. Ikke engang brød.
De har jo utgifter, oppussing… Eirik prøvde seg, men stemmen var en sløv fisk i et vindu. Tor sier materialene er dyre.
Vi har også utgifter, svarte Anne. Jeg meldte meg ikke til å fø på fire voksne og to barn alene. Har du sett Ingrid kjøpe et brød? Eller kake til te?
Da kom Ingrid inn, subbende i Anne sin silke-morgenkåpe, fordi hennes egen var for varm. Anne gryntet, men sa ikke noe så flekken fra syltetøy på kragen.
Åh, Anne kom hjem! ropte svigerinnen, på vei til te-vannet. Vi har ventet på deg, er skrubbsultne. Tor lurer på middag. Han snuser på en lukt av karbonader, du hadde jo kjøttdeig til tining…
Anne stirret på henne, og noe sprakk inni henne. Drømmenes tålmodighet var borte.
Ingen karbonader, sa hun rolig.
Ikke karbonader? Ingrid stivnet med kaffekoppen. Hva blir det da? Vi kan ikke sitte sultne, barna trenger rutine.
Kjøttdeigen er tilbake i fryseren. I kveld blir det bokhvetegrøt. Uten noe.
Uten kjøtt? Ingrid ble storøyd. Tor spiser ikke slikt, han må ha kjøtt.
Da kan Tor gå i butikken, kjøpe kjøtt, lage det og spise. Kiwi er fem meter bort.
Ingrid fnyste, satte koppen hardt i bordet.
Hva skjer her, Anne? Har du mistet hodet? Sliten på jobb, jeg forstår, men slekt skal man ikke rase på. Eirik, si noe!
Eirik satt mellom to steiner og ville synke i gulvet.
Anne, kanskje vi koker noen pølser? Vi hadde en pakke…
Hadde, sa Anne. I går. Da nevøene hadde konkurranse om hvem som spiser mest.
Kvelden gikk i stillhet. Anne kokte grøt, serverte smør og salt. Tor stakk og mumlet om fengselsmat, Ingrid ga barna grøten med sukker (fra Annes lager), og hun gikk ut med kommentaren:
Håper du er deg selv igjen i morgen og lager noe ordentlig.
Anne sov ikke den natten. Mørket var en elv, hun hørte snork fra Tor og sin egen mann ved siden av. Tankene vekket henne: godhet er en byrde, grenser må beskyttes ellers blir de boende alltid. Oppussing var bare en drøm Tor hadde aldri drømt om å sjekke boligen. De trivdes; gratis vegger, gratis mat, full service.
Neste morgen stod Anne opp før alle. Hun lagde ikke frokost. Hun kokte kaffe, drakk den i drømmenes stillhet og gikk på jobb. Kjøleskapet var tomt i natt hadde hun flyttet resten av maten til mamma, i nabobygget, i en iskald veske.
Dagen var forvirret, men Annes plan var klar. Om kvelden kom hun hjem med en mappe, ikke handleposer.
Atmosfæren i huset var tykk som søvn. Ingrid kom ut i gangen, hendene i siden.
Kan du tro, Anne, kjøleskapet var tomt i dag! Ikke et egg! Barna måtte spise tørre cornflakes, ingen melk! Nå er grensen nådd!
Tor stakk hodet ut av stuen, klødde magen under T-skjorta.
Ja, husmor, du slapper helt av. Vi sulter. Var du i butikken?
Anne tok av skoene, gikk til kjøkkenet, la mappen på bordet.
Alle til kjøkkenet. Nå er det samtale.
Endelig! Tor gned hendene. Meny diskusjon. Jeg kunne klart en biff, eller grillet kylling.
Alle, inkludert Eirik, satt seg rundt bordet (barna fikk tabletter og forsvant til rommet), Anne åpnet mappen.
Hør her, sa hun med streng røst som fra et drømmemøte. Dere har bodd hos oss i 23 dager. Ikke én gang har dere kjøpt mat, betalt strøm eller hjulpet til med vask.
Nå starter hun! Ingrid himlet med øynene. Nå skal hun telle matbiter! Vi er familie!
Nettopp fordi dere er familie, dro jeg dette ut i tre uker, Anne tok frem et regneark. Her står vanlige matutgifter i en måned. Her siste tre uker. Summen er fire og en halv ganger større.
Tor lente seg nærmere.
Hva skal dette? Du samler kvitteringer? humret han. Anne, så snål. Eirik, hvordan takler du henne?
Eirik rødmet. Anne stoppet ham.
Det er ikke snålhet, Tor, det er økonomi. Alt er tatt med: kjøtt, fisk, ost, yoghurt til barna, frukt, grønnsaker, husholdningsartikler, elektrisitet og vann.
Hva vil du egentlig? sa Ingrid surt.
Jo, Anne la et ark med bankkonto på toppen gratis pensjonat er ferdig. Her er regningen for mat og opphold. Sum nederst.
Ingrid grep arket, leste og gispet. Arket falt ut av hendene.
Er du gal?! Femti tusen?! For mat?! Har vi spist på restaurant?
Omtrent, sa Anne. Dere spiste bare indrefilet, god pølse, laks; jeg lagde maten. Ingen betaling for kokk eller vaskehjelp det er familiesk rabatt.
Jeg nekter! Tor spratt opp. Dette er frekt! Eirik, kona di flår din søster!
Eirik løftet øynene. Han så Tor, Ingrid, Anne husket Anne gråt i dusjen, tom lommebok. Så sa han stille:
Hva skal jeg si?
At hun er gal! Ingrid skrek. Vi er gjester! Alle tar imot gjester uten krav om penger!
Gjester kommer med kake, drikker te og drar om kvelden, sa Eirik plutselig, stemmen hans sterk som et drømmende fjell. Eller de kommer et par dager. Dere har bodd her i en måned, levd av oss og klager over tom grøt.
Stillheten var tung. Ingrid så på broren som om han var blitt til en elg.
Du… du kaster oss ut? hvisket hun.
Jeg kaster ikke ut, Anne grep inn. Men nå er det nye regler. Vil dere bli, deles mat og regning på husholdning. Vi lager mat annenhver dag: jeg første dag, Ingrid andre dag. Rettferdig. Og denne regningen, hun banket på arket må betales før helgen er slutt.
Gå din vei! Tor sparket stolen. Ingrid, pakk sakene. Vi trenger ikke slike slektninger. Spis pølsen deres selv!
Hvor skal vi gå? Leiligheten er under oppussing! Ingrid jamret.
Til mor! Tor brølte. Trangt, men bedre enn her. Jeg setter aldri min fot her igjen!
Pakkingen tok én time. Det var den høyeste timen i huset. Ingrid slamret med skap, Tor bannet (selv om han hvisket, hørte alle det), barna gråt, nektet å stoppe drømme-TV-en.
Anne satt på kjøkkenet og drakk lunken te, involverte seg ikke. Hvis hun hjalp eller forklarte, ville alt gå på rundgang igjen. Eirik bar kofferter ut, stille og mørk.
Da ytterdøren endelig smalt, og Ingrids stemme om “never again” var borte, landet en drømmende stillhet, tykk og velsignet, i leiligheten.
Eirik kom til kjøkkenet, satte seg mot Anne og skjulte ansiktet i hendene.
Herregud, så pinlig, sa han lavt. Nå vil mor ringe og forbanne oss…
La henne ringe, Anne strakte seg og la hånden over hans. Eirik, vi har ikke gjort noe galt. Vi beskyttet hjemmet vårt. Du så det de klatret på oss.
Jeg så, sukket han. Men… familie.
Familie må vise respekt. Dette var snylting. Vet du, jeg ringte moren din i dag.
Eirik så overrasket på henne.
Hvorfor?
Spurte om helsen hennes. Fant ut, tilfeldigvis, at oppussingen hos Ingrid er bare en drøm.
Ikke oppussing? Eirik var målløs.
Nei. De har leid ut leiligheten til håndverkere som kom til byen for jobb. Ville tjene penger mens de bodde hos “snille bror”. Mor sladret, trodde vi visste det.
Eiriks ansikt skiftet fra blekt til rødt, øynene hans åpne som fjellvann.
Leide ut? Så de fikk penger, bodde her gratis, spiste gratis og…
Og klagde på tom grøt, Anne avsluttet. Skammer du deg nå?
Eirik var stille et minutt. Så gikk han til kjøleskapet, åpnet døren, stirret på de tomme hyllene og lo nervøst.
Nei. Ikke lenger. Anne, tilgi meg. Jeg var en idiot.
Var, svarte hun, og reiste seg. Men du ble klok. Viktigst av alt. Skal vi gå på butikken? Kjøpe ost. Og vin.
Og kjøtt, sa Eirik. Bare til oss.
En uke senere ringte Ingrid, ikke til Anne, men til Eirik. Anne hørte, for Eirik hadde høytaler på.
…Eirik, vi var for hissige, sang søsteren drømmende hos mor er det trangt, barna kan ikke gjøre lekser, Tor sover dårlig… kanskje vi kan komme tilbake? Vi kjøper mat, poteter og makaroni.
Eirik skrudde av vannet, tørket hendene, så på Anne, som vinket og smilte drømmende, og sa:
Nei, Ingrid. Hos mor er der dere skal være. Vi… pusser opp. På innsiden. Ingen plass.
Han trykket på “avslutt”, og for første gang på lenge følte han seg som drømmenes eier i sitt eget hjem. Regningen Anne skrev ble aldri betalt. Men fred og stillhet var verdt langt mer enn femti tusen. Det var prisen på drømmelivets lære: Av og til må man lukke døren for slektninger for å redde familien.
Lik historien, følg kanalen og del tankene dine i kommentarfeltet!
