Svigeren min brukte sommeren på ferie på et spa-hotell mens vi pusset opp, og nå vil hun bare ha komfortabelt liv.
Vi foreslo at vi, sammen med svigerinnen min, kunne spleise på oppussingen av huset, men hun sa at hun ikke trengte det. Nå vil hun flytte inn hos oss, fordi hennes del mangler alt av bekvemmeligheter. Så det er jo hennes eget valg!
Huset kom fra farmoren til mannen min. Etter hun døde, fikk mannen min og søsteren hans hver sin halvdel. Det var gammelt, men vi bestemte oss for å pusse det opp og bo der. Huset hadde to innganger, så to familier kunne bo separate liv uten å være oppi hverandre. Gårdsplassen og uthusene var felles. Begge delene hadde like mange rom.
Arveoppgjøret gikk stille for seg, da var vi alt gift. Svigermor ville ikke ha huset i det hele tatt, hun foretrakk bylivet. Hun sa bare: Gjør som dere vil.
Mannen min og svoger startet med å samle sammen noen sparekroner og fikk reparert taket og styrket grunnmuren. Vi ville fortsette å pusse opp, men svigerinnen ble rasende. Hun hadde ikke tenkt å investere i et gammelt kråkeslott. Svogeren trakk på skuldrene og gikk han krangler aldri med kona si.
Vi planla å flytte inn. Bygda lå ikke langt fra Oslo, og med bil var det enkelt å pendle til jobb. Dessuten var vi lei av å bo trangt i en ettroms leilighet. Et nytt hus ville kostet oss altfor mye, så dette var vår sjanse.
For svigerinnen var dette stedet kun en sommerbolig der hun kunne komme og grille og slappe av. Hun gjorde det klart at vi ikke skulle regne med henne.
I løpet av fire år pusset vi opp vår del fra topp til tå. Vi fikk huslån, men det var ikke så viktig viktigst var drømmen vi skulle realisere. Vi fikk inn nytt bad, la inn varme, byttet elektrisk anlegg og vinduer, og lagde glassveranda. Arbeidet føltes som om det gikk dag og natt, men sakte og sikkert nærmet vi oss målet.
Svigerinnen reiste stadig på ferie. Hun brydde seg aldri om hva vi foretok oss, eller hva som skjedde med hennes halvpart. Søsteren til mannen min levde kun for seg selv, og forstyrret ikke sine tanker med huset. Men så fikk hun barn og gikk ut i permisjon.
Da tok reisene slutt, og lommeboken strammet til. Plutselig kom hun på at hun eide halve huset. I byen var det trangt for henne og barnet, men der ute var det god plass og frisk luft til å leke hele dagen.
Vi hadde alt flyttet inn i huset og leid ut leiligheten vår. Vi hadde ikke rørt hennes halvpart, men den hadde bokstavelig talt råtnet. Jeg forstår ikke hvordan hun orket å være der uten varme, men hun kom for en måned med koffert på slep. Hun spurte pent om hun kunne bo hos oss en uke jeg hadde ikke hjerte til å si nei.
Sønnen hennes var bråkete. Svigerinnen også, og hun oppførte seg som hjemme uten tanke på oss andre. Jeg jobber hjemmefra, så jeg ble helt satt ut av bråket og flyttet midlertidig inn hos en venninne. Hun skulle bort og var bare glad jeg passet huset.
Men livet ville at jeg ble borte nesten en måned. Først en uke hos venninna, så ble mamma syk, og jeg måtte ta vare på henne. Jeg glemte svigerinnen, for jeg var sikker på at hun for lengst hadde dratt hjem.
Stor var overraskelsen da jeg fant henne fremdeles i vår del av huset. Hun raget rundt som om alt var hennes. Jeg spurte når hun hadde tenkt å dra.
Hvor skulle jeg da dra? Jeg har et lite barn, her trives vi godt, svarte svigerinnen.
I morgen kjører vi deg til byen, sa jeg.
Men jeg vil ikke til byen.
Når du ikke engang har orket å vaske over huset ditt, så er det på tide å dra. Dette er ikke hotell!
Hvilket rett har du til å kaste meg ut? Dette er mitt hjem!
Hjemmet ditt er på andre siden av muren, gå dit, svarte jeg.
Hun prøvde å vende mannen min mot meg, men han sa rett ut at hun hadde tatt seg for mye til rette. Fornærmet kjørte hun sin vei. Bare noen timer etter begynte svigermor å ringe:
Du hadde ikke rett til å kaste henne ut, det er hennes eiendom.
Hun kunne bodd i sin egen del, der er hun sjef, svarte mannen min.
Men hvordan skal hun bo der med barn? Ikke varme, og doen er ute. Du burde hjulpet henne.
Mannen min ble sint og fortalte alt: Vi hadde foreslått oppussing for begge det ville vært billigere for alle. Hun sa nei. Hvorfor maser alle på oss nå?
Vi foreslo å kjøpe ut søsteren hennes for hennes halvdel. Hun gikk med på det, men satte prisen så høyt at det nesten var nok til å kjøpe et nytt villa på beste vestkant. Vi var ikke fornøyd, men hadde ikke flere løsninger.
Nå går det bare dårlig. Svigermor er fornærmet, og Ragnhild, som svigerinnen heter, er bare til bry. De kommer sjeldent, men når de endelig gjør det, bråker de, lager ugang og ødelegger ting på tunet.
Vi har begynt å sette opp et gjerde for å skille tomta helt, en grense mellom familiemedlemmer og gamle drømmer. Ingen kompromisser mer akkurat som hun ønsket. Alt føles som en underlig forestilling, hvor vi famler rundt i gamle trapper og stemmer hvisker i veggene, og halve huset sover uten varme bak lukket dør.
