SVIGERDATTEREN
8. februar 2024
I dag tok jeg ut den store ildfaste formen og satte den ovnsstekte anda midt på det pent dekkede bordet. Jeg kunne kjenne spenningen i magen hvert øyeblikk kom sønnene mine inn døren sammen med svigerdøtrene. For bare noen uker siden giftet den yngste seg. De holdt en liten sermoni, akkurat slik de unge gjør det nå til dags. Hadde det vært opp til meg, ville jeg tenkt litt mer stas og fest. Da jeg og Alf giftet oss, var det rett til rådhuset, ingen ring det tok oss et år å få råd til et par enkle gullringer. Jeg ville gi barna mine en skikkelig feiring, men deres valg fikk gjelde.
Det er bare én ting som forundrer meg ved Elise, den nye svigerdatteren: Hun er så utrolig velstelt! Det sa jeg til min eldste venninne forleden, jeg kunne nesten ikke la være å undre meg over det. Elise hadde uansett bedt om en prat etter middag.
Elise er en god person. Rolig og hyggelig. Hun har til og med fått Georg sønnen min til å ta seg sammen. Han har skaffet seg en flott jobb, jobber seg oppover i firmaet. Før han traff henne, drev han rundt uten mål og mening, og jeg måtte hjelpe ham økonomisk både titt og ofte, selv om han var godt voksen. Det gikk meg på helsen løs, men heldigvis har ting snudd.
Likevel, jeg forstår ikke dette nye. Elise bruker mye tid og penger på frisørsalonger, massasje, manikyr og diverse, og det var ikke slik vi hadde det. Da barna var små, sparte vi til vinterdress og støvler, ikke til frisør og lakk på neglene. Jeg klarer nok ikke helt å venne meg til tanken på at hun bruker så mye penger på seg selv, når hun har familie.
Så tenker jeg: En dag kommer vel barnebarna, skal hun da bruke pengene på seg selv fremfor å kjøpe vintersko til sønnen min? Til syvende og sist blir barna førsteprioritet. Da Alf døde og sønnene, selv om de var voksne, fortsatt trengte økonomisk hjelp, satte jeg alltid meg selv sist.
Tankene mine ble avbrutt av dørklokken. De unge var her. Elise kom inn i stua med nyfrisert hår og nydelige negler. Lite sminke, men nok til at hun så helt strålende ut.
Elise, så pen du er i dag! kom det fra meg, og jeg sa det oppriktig, selv om jeg nok hadde litt irritasjon i stemmen. Er dressen ny kanskje?
Ja, jeg kjøpte den i går, svarte hun blidt. Fikk god bonus på jobb.
Å, slike penger burde man sette på sparekonto, mente jeg. Alle bonuser og ekstra lønn alltid lurt å ha spart til en regnværsdag, det kommer du til å trenge.
Elise sa ingenting. Jeg liker henne, hun er fra folk flest og virker trygg. Men jeg forstår ikke helt måten de unge tenker på, som om regnværsdagen er der nettopp fordi man går og venter på den.
Kvelden gikk for så vidt fint, men jeg klarte ikke la være å småkommentere pengebruken hennes i flere runder. Hun tok det med ro men jeg merket at hun skjønte akkurat hvem jeg siktet til.
Plutselig snudde hun samtalen:
Du, Eva, når var du sist på manikyr? spurte hun plutselig.
Eh… aldri, svarte jeg nølende. Jeg fikser det selv hjemme så lenge hendene er rene, holder det for meg.
Ingen ved bordet merket dialogen, men etterpå satt jeg og kjente på stikket av dårlig samvittighet. Kan det virkelig være riktig å aldri unne seg noe? Jeg har jo to voksne sønner med egne inntekter kan ikke jeg bruke penger på meg selv?
På vei hjem hørte jeg Elise spørre Georg:
Gjør egentlig mammaen din noe for seg selv, noen gang?
Hun lager mat, dekker på bord, ser på TV og besøker naboene. Hva mer skal hun gjøre da? svarte han.
Hun kunne tatt med dere på kino, teater eller restaurant, for eksempel, sa Elise stille.
Jeg liker min svigerdatter hun tenker på andre. Hun minnet meg på moren min, som alltid, selv om hun hadde dårlig råd, unte seg en pen klipp, en ny kjole og teaterabonnement, bare for å glede seg.
Etter noen dager fikk jeg en telefon fra Elise. Hun ville møte meg på kafé, og kanskje ta en kort tur innom salongen hvor hun går, hun trengte en time hos kosmetologen, og jeg kunne få velge en behandling jeg hadde lyst til.
Nei, du, det er ikke nødvendig, sa jeg litt stresset. Jeg kan vente ute i gangen.
Hvorfor ikke bruke en time på å gjøre noe hyggelig? Hva med håndmassasje og manikyr?
Til slutt sa jeg ja. Elise hadde allerede avtalt alt med de ansatte, forklarte hun senere de visste beskjeden: Alt skulle være på huset og jeg skulle ikke få vite prisen, fordi Elise hadde betalt det allerede.
Det var overraskende hvor behagelig det hele var. Timeren tikket og plutselig hadde det gått to timer. De ansatte kom med urtete og kaffe, og var bare hyggelige.
Elise! Jeg fikk servert så mye godt, og de stelte hendene mine. Men det må koste masse, sukket jeg idet jeg kom ut igjen til Elise.
Ikke tenk på det, det var en kampanje! svarte salongsjefen raskt, Du får gratis hvis du tar med en venninne neste gang.
Elise tok meg så med til en liten kafé i nærheten. Jeg bestilte meg en cappuccino og lente meg behagelig tilbake.
Skal vi gå sammen flere ganger på slike jenteturer? spurte Elise. De har jo alltid mange tilbud for faste kunder, og du likte det jo?
Det var nydelig, innrømmet jeg. Jeg hadde ikke trodd det kunne være så avslappende.
Du kunne ha unnet deg dette før.
Tja, før… Barna var små, og Alf holdt strengt på at alt skulle spares. Og deretter, ja det var liksom ikke noe poeng.
Det er det nå! Da kan du bli med som selskap for meg jeg orker ikke gå alene, gliste Elise.
Ja, kanskje jeg kan. Av og til.
Så ble det slik fremover Elise tok sakte, men sikkert initiativ til at jeg begynte å stelle litt mer med meg selv. Hun fornye garderoben min, men fortalte alltid at det kostet langt mindre enn det egentlig gjorde. Hun overtalte også Georg til å invitere meg ut på restaurant. Plutselig var det kino, og så fikk jeg til og med gavekort til Nationaltheatret av Elise til jul.
Du har blitt mye yngre, sa naboene mine til meg.
Ja, de unge lokker oss gamle med seg, svarte jeg beskjedent.
For første gang siden jeg ble pensjonist, og mor til to voksne sønner, kjennes det som livet så vidt har begynt på nytt.
