Svigerdatteren fant svigermor på kjøkkenet sitt og…
Gro Paulsen står midt på kjøkkenet og holder en blomsterpotte med en liten fiol i hendene. Fiolen tilhører Ingrid. Ingrid kjøpte den på torget i fjor april, brukte lang tid på å velge mellom tre, og tok den med jevneste blader. Hun satte den i vinduskarmen og vannet hver søndag. Nå holder altså svigermoren potta med begge hender, som om det var noe mistenkelig hun må inspisere før hun evt. kaster det.
Gro, hva gjør du?
Ingrid kommer inn fra stua i singlet og kosebukse. Lise, dattera, har akkurat sovnet etter lunsj, og Ingrid håpet på i hvert fall en halvtime med ro. Hun hører isteden trinn, klirring i skapene og poser som rasler.
Jeg bare rydder litt, svarer Gro uten å se opp. Du har satt blomsten feil igjen. Den står i veien for lyset her, Ingrid.
Den står der jeg har plassert den. Jeg valgte den vinduskarmen med vilje.
Ja, men den vender mot øst. Fioler liker ikke direkte morgensol.
Men den vokser bra. Se, knopper her.
Den er ung ennå. Etter hvert visner den. Jeg setter den bort hit, ved siden av kjøleskapet, der er det en liten hylle.
Ingrid går inn og tar blomsterpotten ut av svigermors hender. Uten å rive eller demonstrere, bare tar den og setter den tilbake i vinduet.
Gro, vær så snill ikke flytt på tingene mine.
Svigermoren ser over på henne. Hun ser ikke sint ut, heller overrasket som om hun har fått forklart noe hun egentlig synes er opplagt feil.
Ingrid, jeg flytter ikke tingene dine. Jeg prøver å hjelpe.
Jeg vet. Men dette er mitt kjøkken. Jeg bestemmer selv hvor ting skal stå.
Ditt kjøkken, ja. Gro løfter øyenbrynene og snur seg mot vasken. Greit. Som du vil.
Hun griper til svampen og begynner å vaske kranen grundig. Ingrid ser på den brede ryggen i den sennepsgule strikkejakka og tenker: hvorfor kom du en onsdag, uten å ringe først? Nøkken i døra, plutselig stående midt i det som er mitt, og begynner å forklare hvordan alt burde være.
Hun sier ingenting.
Når våkner Lise? spør Gro uten å snu seg.
Om halvannen time, kanskje.
Flott, da rekker jeg å rydde litt imens. Slapp du bare av.
Ingrid åpner munnen, men lukker den igjen. Sier saklig:
Gro, det er orden her.
Ja, ser det. Pause. Kranen var bare litt flekkete.
Ingrid henter et glass vann, drikker ved vinduet, ser på fiolen. Den ene knoppen har nesten sprunget ut. Lilla med hvit kant. Lise peker alltid på den og sier: “Blomst.” Ingrid retter: “Blomst.” Lise ler og sier det om igjen.
Hun setter fra seg glasset og går inn i stua. Døra lar hun stå åpen å smelle den ville være en markering, og hun vil ikke krangle. Hun ønsker bare at Gro skal forstå hun ikke valgte riktig tidspunkt. At det finnes folk her med egne vaner, eget liv. Men Gro Paulsen forstår det ikke, eller så bryr hun seg ikke.
Etter tjue minutter kommer matlukten snikende fra kjøkkenet. Fyldig, velkjent kraft.
Ingrid går ut.
På ovnen står en av hennes egne kjeler. Noe koker i den.
Hva er dette? spør Ingrid.
Kyllingsuppe, med makaroni. Henrik blir sikkert sulten etter jobb, og det var tomt i kjøleskapet.
Jeg har jo grøt der… og karbonader.
Karbonader fra i går. Dem kastet jeg.
Ingrid stanser opp.
Du kastet mine karbonader.
De hadde stått over natta, Ingrid. Vil jo ikke at dere skal bli dårlige.
De var helt fine, jeg skulle varme dem opp til middag. Jeg hadde laget dem.
Jaja, slike karbonader får du kjøpt for småpenger. Jeg har laget suppa nå, se.
Ingrid ser på gryta. Suppa er nesten ferdig, makaronien svulmer i den gylne kraften. Lukta er god, og nettopp det irritere henne aller mest: den lukta er god, suppa er kokt i hennes gryte, på hennes kjøkken, med ingredienser svigermor tydeligvis har dratt med seg hjemmefra og nå må hun finne ut hvordan hun skal ta det.
Takk, sier Ingrid. Men vennligst ikke kast maten min igjen.
Jeg mener bare å hjelpe.
Jeg forstår. Bare ikke gjør det, ok?
Gro rører i suppen uten svar.
Ingrid setter seg ved bordet. Ser svigermoren rydde unna, vaske sleiva hun nettopp brukte, tørke av komfyren. Hun beveger seg hjemmevant rundt, finner riktig skapdør på første forsøk det betyr at hun har vært der før, og ikke bare sammen med Ingrid. Kanskje mens Ingrid har vært hos moren, eller har sovet, eller gått tur med Lise. Hun bare har tatt seg inn og svevet rundt i leiligheten.
Gro, spør Ingrid, hvor ofte kommer du egentlig hit?
Å, litt innimellom. Når det trengs.
Når det trengs, hva betyr det?
Svigermoren snur seg. Hun ser vennlig, nesten såret ut.
Hva mener du? Jeg er da ikke fremmed. Henrik er jo min sønn.
Ja. Og det er hans leilighet. Og min.
Hva med det? Skal jeg ikke kunne komme?
Jo, men ring først. Og hør vår beskjed før du kommer.
En lang pause. Gro ser på henne, med blikket Ingrid kjenner igjen: en blanding av forundring og stille fornærmelse, en sånn følelse hun vet snart blir til en telefonsamtale med Henrik.
Greit, svarer svigermoren til slutt. Som du vil.
Suppa lar hun stå igjen på plata. Hun drar en time før Lise våkner. Hun gir barnebarnet et kyss gjennom en halvåpen dør “stille, hun sover” og går. Tar med seg nøklene.
På kvelden kommer Henrik hjem og kjenner straks matlukta.
Har mamma vært innom?
Ja.
Det lukter godt her inne.
Henrik.
Han tar av seg jakka, henger den opp, snur seg.
Hva er det?
Hun kom uten å gi beskjed. Kastet karbonadene jeg laget i går. Flyttet på tingene mine. Gikk rundt i leiligheten.
Ingrid, hun mente bare å hjelpe.
Ja, du sier bestandig det. Men jeg vil at du snakker med henne. Forklar at hun må ringe før hun kommer.
Henrik bryter av brødet. Tar en bit.
Jeg skal si det.
Det sier du alltid.
Da sier jeg det igjen.
Ingrid øser suppe i fatene. Setter den foran ham. Han tar en skje, smaker.
Hun lager god mat, sier han og skjønner med en gang at det kanskje var feil å si.
Ingrid spiser i stillhet.
Noen dager etter dukker Gro opp på nytt, en fredag rundt to. Lise har nettopp våknet etter en lur, roper fra senga, og Ingrid er på vei inn til henne da hun hører nøklen vri seg.
Våken, lille venn! Gammelmors stemme runger i gangen. Bestemor har kommet!
Lise slutter å gråte med en gang, det gjør hun alltid når Gro kommer. Ingrid vet ikke helt om hun liker det eller ikke.
Hun går inn på barnerommet. Gro står klar ved senga, henter Lise opp i armene. Lise strekker seg mot henne.
Hei, sier Ingrid.
Hei, hei. Gro holder barnebarnet tett. Har savnet henne. Du har ikke ringt?
Nei. Jeg har vært rett her ute.
Ja, men jeg er stille, forstyrrer ikke.
De går på kjøkkenet. Ingrid setter på te. Lise sitter på bestemorens fang, spiser brødskive med smør, som Gro har med seg i posen er det sikkert mer som Ingrid ennå ikke har sett.
Jeg tok med litt bløtkake, kjøpte på bakeriet. Lise liker søtt.
Lise får ikke kake.
Hvorfor det?
Hun er to og et halvt. Jeg gir henne fortsatt ikke mye søtt. Hun reagerte på sjokoladekrem tidligere.
Men her er det vanilje, ikke sjokolade.
Gro, vær så snill.
Ingrid, et lite stykke gjør henne ingenting. Jeg har oppdratt min sønn også, og det gikk bra.
Ditt barn og mitt barn er ikke lik. Lise tåler ikke alt.
Du bekymrer deg for mye.
Kanskje, men det er mitt barn, og jeg ber deg: ingen kake.
Pause. Lise strekker seg etter posen. Gro legger den forsiktig under bordet.
Jaja, så ingen kake.
Takk.
De drikker te. Lise leker på gulvet med en liten kasserolle og tresleiva som Gro har hentet ut fra skuffen og gitt henne uten å spørre. Ingrid sier ingenting. Sleiva er ren.
Hvordan går det med Henrik på jobb? spør Gro.
Greit. Han blir sliten.
Ja, han har alltid vært slik. Gir alt og faller sammen etterpå. Hun rører litt i teen. Han skulle hatt ferie. Skal dere ut og reise i sommer?
Vi vet ikke enda.
Jeg kan ta med meg Lise på hytta mens dere hviler ut. Det er rolig der, hage, frisk luft.
Jeg skal tenke på det.
Hva er det å tenke på? Bestem det nå. Juli, sier vi.
Som sagt, jeg skal tenke på det, Gro.
Gro ser på henne. Ingrid holder koppen med begge hender, ser tilbake. Blikkene møtes og holder hverandre en stund. Så vender Gro seg mot Lise.
Kom til bestemor da, vennen.
Lise kommer løpende, små føtter mot linoleumsgulvet. Gro løfter henne, snuser litt i håret hennes, trekker inn den lille lukta.
Min gode jente.
Ingrid vasker kopper og ser ut. Fiolen står på plassen sin. Andre knoppen er halveis utsprunget.
Men kaken kommer frem idet Ingrid går ut for å ta telefonen. Da hun er tilbake, sitter Lise med et stykke sukkerbrød i hånda mens bestemor ser på med et tålmodig triumferende glimt.
Gro…
Et lite stykke bare, Ingrid. Hun ba sjøl om det.
Hun tar alltid imot det hun får. Hun er et barn.
Nettopp. Barn. Du må ikke være så redd hele tiden.
Ingrid går bort og tar kakebiten forsiktig ut av hånden til Lise. Lise gråter ikke, bare ser overrasket på moren. Ingrid gir henne eple fra skåla. Lise tar imot og leker videre.
Jeg ba deg om å ikke gi kake, sier Ingrid, rolig.
Men hun rakk ut hånda, jeg sa jo.
Da sier du nei neste gang. Du er voksen, du kan si nei til et barn.
Gro reiser seg, tar veska.
Jeg får gå, da.
Ok.
Du er sint.
Nei. Jeg ber deg om å følge mine regler når du er her i huset.
Dine regler, ja. Hun lukker veska. Skjønner.
Hun går. Lise vinker: “Ha det, ha det.” Grove svarer fra gangen, mykt: “Ha det, solstråle.” Døra lukkes.
Ingrid legger kaken i posen og setter den ved døra for å huske å sende den med Henrik.
Senere samme kveld sier Henrik: “Hun gjør det fordi hun er glad i Lise.”
Ingrid svarer: “Det vet jeg.”
Han spør: “Så… hva er egentlig problemet?”
Ingrid er stille lenge, så sier hun:
Henrik, skjønner du egentlig at hun kommer når hun vil, gjør som hun ønsker, og ikke ser noen grunn til å spørre meg først? Dette er vårt hjem. Jeg skal ikke måtte kjempe for å bestemme hva mitt barn får.
Henrik sitter i sofaen, blar på mobilen. Så legger han den fra seg.
Hun hjalp oss med leiligheten, Ingrid.
Der er det.
Ingrid legger hendene i fanget.
Jeg vet.
Uten henne hadde vi leid i flere år til.
Jeg husker det, Henrik.
Så kanskje vi må…
Hva? Tåle alt? La henne komme og gå fordi hun har gitt oss penger?
Han svarer ikke.
Sånn skal det ikke være, sier Ingrid. Hjelp er hjelp, ikke carte blanche.
Han løfter mobilen.
Jeg snakker med henne.
Du har sagt det to ganger før.
Jeg sier det igjen, Ingrid. Hva mer vil du jeg skal gjøre?
Hun ønsker at han skal forstå uten at hun må sette ord på det hele tiden. At han tar ansvaret, selv, skjønner. Men hun ser at det ikke kommer av seg selv; han synes det er enklere å ikke forstå, for da slipper han konfrontasjon med moren.
Ingenting, sier hun. God natt.
Hun går for å se til Lise.
Dattera sover med armene ut til siden og ansiktet mot puta. Ingrid snur henne forsiktig. Lise mumler et ord i søvne, våkner ikke. Ingrid står i mørket og lytter til pusten hennes.
Ukene går. Gro ringer en lørdag morgen:
Ingrid, jeg tenkte kanskje komme til dere i morgen. Passer det?
Søndagen er opptatt.
Ferdig liksom? Henrik sa dere skulle være hjemme.
Vi er hjemme, men vi har planer. Kanskje en annen gang?
Pause.
Jeg har kjøpt leke til Lise. Ville gjerne gi den selv.
Du kan sende den med Henrik.
En litt lengre pause.
Skjønner. Svigermorens stemme er annerledes. Ikke såret, bare annerledes. Ok.
Søndag kveld sier Henrik:
Moren min er såret.
Jeg vet.
Hun sier du stenger henne ute.
Jeg slipper henne ikke inn uten forhåndsbeskjed. Det er ikke det samme.
For henne er det likt.
Ingrid bretter tøy på senga. Hun rister lakenet, folder det.
Hvem sin side er du på, Henrik?
Ingen side. Jeg vil bare…
Nei, stopp. Dette handler ikke om forholdet mellom oss. Det handler om hvem som bestemmer i denne familien. Er det henne, eller oss?
Han sitter på sengekanten og ser mens hun bretter.
Oss.
Da vil jeg at du snakker ordentlig med henne. Ikke sånn som vanlig, men virkelig forklarer henne ingen besøk uten beskjed, respektere reglene rundt Lise, og hun skal levere fra seg nøklene.
Han løfter hodet.
Nøklene?
Ja. Nøklene.
Ingrid, det blir jo…
Hva?
Han reiser seg, går til vinduet, snur seg igjen.
Hun blir veldig lei seg.
Og jeg blir ikke det når hun bare kommer og går?
Det er ikke det samme.
Hvorfor ikke?
Stillhet.
Fordi hun er mor, sier han til slutt.
Og jeg er mor til Lise og kona i dette huset. Ingrid legger lakenet inn i skapet. Jeg sier ikke at hun ikke skal komme i det hele tatt. Hun skal bare ringe og spørre først. Det er alt.
Han sier ingenting. Hun hører at han går ut og setter på vannkokeren.
Ingrid løfter neste plagg ut av kurven. Lises lille genser med ender på. Den ene knappen henger løs den må sys fast.
To uker senere ringer Gro til Henrik og forteller at hun har bursdag hos nevøen på fredag, men kan komme lørdag om det passer. Henrik sier: “Selvfølgelig. Kom gjerne.” Han sier ikke et ord til Ingrid.
Lørdag åpner Ingrid døra og ser svigermoren med tunge poser.
Hei. Henrik sa du kom.
Ja, jeg kom.
Greit. Kom inn.
Hun hjelper til med posene. De er fulle av mat poteter, løk, glass med sylteagurk, et stort stykke svinekjøtt, epler, en pose mel.
Jeg tenkte lage boller. Henrik liker med kål.
Gro, kan jeg be deg om noe…
Har du kjevle? Jeg tok ikke med min.
Den står bak i skapet.
Flott. Jeg baker mens Lise sover.
Hun vasker hendene, åpner skap tydelig vet hun hvor alt er.
Ingrid går ut til Henrik. Han leser på mobilen på soverommet.
Sa du at hun kunne komme?
Han ser opp.
Ja. Hun ville…
Du spurte meg ikke.
Dette er moren min.
Dette er vårt hjem. Du kunne spurt.
Du hadde sagt nei.
Der ligger alt. Du ville sagt nei, så jeg spurte ikke.
Ingrid står stille. Bak veggen hører hun Gro rasle med gryter og fat. Lukten av løk, deretter noe svidd, så løk igjen.
Neste gang spør du, sier hun lavt. Alltid. Ok?
Henrik svarer noe, men hun hører det ikke. Ingrid går til Lise, som akkurat våkner.
Bollene blir gode. Gylne, sprø med myk kjerne, med kål som lovet. Lise spiser en hel og vil ha mer. Svigermor stråler. Ingrid tygger stille, tenker på karbonadene, sukkerbrødet, fiolen i vinduet.
Da Gro drar, peker hun i gangen.
Her borte burde dere hatt en skohylle. Det er upraktisk på gulvet.
Vi får tenke på det, sier Henrik.
Sånne i tre har jeg sett på torget. Kan finne en til dere.
Ingen grunn, sier Ingrid. Vi fikser selv.
Gro ser på henne, så på Henrik. Tar på seg sko og drar.
Døra går igjen.
Var det nødvendig å svare sånn? spør Henrik.
Hva mener du?
Hun ville bare hjelpe.
Hun ville henge opp en hylle på vårt entre uten vårt samtykke. Det er ikke å hjelpe.
Han går ut på kjøkkenet. Ingrid hører at han tar siste bollen.
Midten av april er kjølig. Ingrid triller tur med Lise før lunsj, så hjem, legger Lise, ordner ting: vasker, stryker, lager mat. Leser litt om hun er heldig. Føler livet er lite, men hennes.
En dag mens Lise sover og Ingrid leser ved vinduet, hører hun nøkkelen vris.
Hun legger fra seg boka.
Gro kommer inn, ser Ingrid:
Å, hjemme du? Bra. Jeg skal bare raskt innom.
Gro…
Bare et øyeblikk, Ingrid. Ville bytte gardiner, har med nye mye penere enn de du har. Disse er blitt blasse.
Hun veiver med et sammenrullet stoff. Inni er beige gardiner med småmønster.
Stopp, sier Ingrid.
Svigermoren ser på henne.
Hva?
Stopp. Jeg ønsker ikke nye gardiner. Jeg liker de jeg har.
Jamen, dine er jo så vanlige. Disse er flotte, kjøpte dem på tilbud.
Gro. Ingrid reiser seg. Jeg har sagt at du må ringe først. Har jeg ikke?
Jo, har vel det.
Du kom igjen uten å ringe.
Jeg trodde du var hjemme.
Det er ikke poenget. Du skal ringe. Dessuten vil jeg ikke bytte gardiner. De jeg har, liker jeg. Ta med de nye tilbake.
Gro står der og ser på henne noen sekunder, så ruller hun gardinen sammen igjen.
Ok, sier hun. Du bestemmer.
Tonefallet antyder at “bestemme” betyr noe annet. Sta. Utakknemlig, kanskje.
Ja, sier Ingrid. Jeg bestemmer.
Svigermoren går uten å drikke te. Første gang på mange måneder hun ikke gjør noe eller etterlater noe på komfyren.
Om kvelden sier Henrik:
Mor ringte. Hun var lei seg.
Jeg vet.
Hun sier du var frekk.
Jeg var ikke frekk. Jeg ba henne bare følge reglene vi har blitt enige om.
Hun ville bare hjelpe.
Henrik. Ingrid ser på ham. Mener du virkelig at den som vil hjelpe har rett å gjøre hva som helst i andres hjem?
Han tier.
For hvis du gjør det, har vi et problem. Hvis ikke, så støtt meg. Jeg er din kone.
Han tar hånden hennes. Holder den.
Jeg skal snakke med henne, sier han.
Du har sagt det fem ganger før.
Ingrid…
Fem ganger, Henrik.
Han trekker til seg hånden, reiser seg. Går ut.
Ingrid rydder av bordet, vasker opp, tørker, flytter fiolen fra den ene enden av vinduskarmen til den andre. Tre knopper blomstrer denne måneden.
Slutten av april. Henrik fyller tretti.
Ingrid ser frem til bursdagen. Har funnet en oppskrift på honningkake med rømme- og karamellkrem. Har kjøpt ingredienser, steker kakene om kvelden etter at Lise sover. Setter alt sammen om natten, lar kaken trekke i kjøleskap.
Gjestelista er liten: to av Henriks venner med koner, søsteren Nora med mann. Og naturligvis, Gro.
Ingrid dekker bordet: potetsalat, ovnsbakt laks, syltede agurker, litt pålegg alt er i orden.
Gro kommer først. Ringer denne gangen, sier hun vil hjelpe. Ingrid svarer: “Alt er ferdig. Bare kom.”
Gro kikker på bordet.
Er det fisk til middag?
Ja. Ørret.
Henrik liker bedre laks.
Det ble ørret i dag.
Hm. Gro retter på en gaffel. Bare litt. Kake har du laget selv?
Ja. Honningkake.
Henrik liker best Napoleonskake. Har han ikke sagt det?
Nei, det har han aldri nevnt.
Jaja, jeg vet det jeg vet.
Ingrid skjærer brød, tier.
Jeg kunne sikkert laget en Napoleon om jeg hadde visst det.
Jeg har laget denne. Den er bra.
Vi får se.
Gjestene kommer, det blir liv og latter. Lise blir dullet med, får for mange småkjeks, Ingrid passer på at hun ikke får alt.
Henrik er fornøyd; prater, ler, tar litt vin. Ingrid ser på ham han er bra, bare fanget mellom henne og svigermoren, klarer ikke komme seg ut.
Gro sitter tvers over Ingrid ved bordet.
Når kaken kommer, honningkake i pene stykker, sier Gro høyt nok: Honningkake. Ingrid har bakt.
Mmm, dufter deilig, sier venninna til Henriks kamerat.
Det er en spesiell kake, ikke alle liker honningkake. Den kan bli tung.
Noen tar for seg. Ingrid står.
Henrik liker best Napoleon, sier Gro, mer ut i lufta. Men det går vel.
Stillheten er kort, to sekunder. Så smaker noen og sier: “Kjempegodt,” og praten fortsetter.
Men Ingrid hører ordene.
Hun rydder inn på kjøkkenet, trekker pusten, går inn igjen.
Mot slutten av kvelden, da Lise er trøtt, bærer Ingrid henne til rommet. Gro følger etter.
Jeg legger, sier hun.
Nei, jeg gjør det, svarer Ingrid.
Du må være sliten. Jeg tar henne.
Jeg legger Lise selv, Gro.
Gro stopper. I bakgrunnen høres latter og klirr fra stua.
Du er alltid sånn, Ingrid, sier Gro lavt for ikke å bli hørt av gjestene. Jeg vil bare hjelpe, men du avviser meg alltid. Det er sårt.
Ingrid snur seg, dattera sover snart mot skulderen.
Gro, jeg legger mitt eget barn selv. Det er ikke sårt. Det er mitt valg.
Hun bærer Lise til sengs.
Stryker henne på hodet, ser henne sovne, lukker døra og går ut.
Gjestene tar farvel. Nora klemmer broren, noen skifter i gangen. Det roer seg.
Gro pakker noe i en boks på kjøkkenet. Ingrid ser at hun tar av potetsalaten.
Hva gjør du?
Jeg tar med resten. Går jo til spille.
Det skal det ikke. Vi spiser det i morgen.
Ingrid, det er jo en hel bolle igjen.
Jeg tar det selv, Gro.
Jaja, jeg har jo allerede…
Gi meg boksen.
Ingrids stemme er nærmest monoton, og kanskje er det derfor Gro ser uvanlig nøye på henne, stopper opp.
Hva er det med deg? spør hun.
Ingenting. Gi meg boksen.
Svigermoren setter den på bordet. Pause.
Jeg er ikke din fiende.
Jeg vet det.
Jeg er glad i Henrik. Og i Lise.
Jeg vet det. Ingrid setter boksen i kjøleskapet. Men vi er en egen familie nå. Henrik har kone og barn. Vi trenger rom.
Rom, hva mener du?
Dette: Ingrid vender seg til henne. Det er stemmer ute fra stua, men kjøkkenet er bare de to. Du kommer uten å si ifra, gjør som du vil her, kaster mat, flytter på ting, tar med gardiner, gir Lise ting jeg har sagt nei til. I kveld sa du foran gjestene at kaken min ikke duger. Men Henrik har aldri sagt noe annet til meg. Selv om det hadde vært sant, var det ikke noe å si høyt.
Gro sier ingenting.
Jeg er ikke din fiende. Jeg er moren til ditt barnebarn. Jeg vil vi skal ha et godt forhold. Men det krever regler. For alle.
Vil du kaste meg ut? spør Gro lavt. Ikke sint, nesten forvirret.
Jeg ber deg om å respektere hjemmet vårt.
Jeg respekterer…
Nei, du gjør ikke det. Ingrid puster ut. Vennligst, ta farvel nå. I morgen vil jeg snakke med Henrik.
Gro tar veska, lukker den. Ser lenge på Ingrid, med et eget blikk.
Ok, sier hun.
Hun sier farvel til Henrik, klemmer ham. Sier natti til alle, sjekker etter Lise uten å gå inn det er stille og mørkt. Tar på seg jakka og drar.
Henrik lukker døra etter siste gjest, kommer inn.
Jeg er sliten, sier han og gnir pannen.
Sett deg, sier Ingrid. Vi må snakke.
Han setter seg, ser på henne.
Er det alvor?
Ja.
Hun heller te, setter koppene mellom dem.
Henrik, jeg vil du skal be om nøklene tilbake fra moren din.
Han setter koppen.
Hva?
Til leiligheten. Jeg vil du skal be om dem.
Lang stillhet. Han stirrer i koppen.
Ingrid, dette…
Jeg vet hva du vil si. Det sårer henne. Hun blir lei seg. Hun har hjulpet oss økonomisk. Det jeg vil si er: vi tar opp lån, et lite et, betaler henne ut, gjør oss kvitt denne “skylden”. Da har hun ikke moralsk rett til å komme og gå fordi hun hjalp.
Men… Han reiser seg, går, vender tilbake. Vi kan jo betale ned lån vanlig vei. Hvorfor låne mer nå?
Så du ikke skal skyve “hun hjalp oss” foran deg som forklaring for å la henne overkjøre oss.
Jeg gjør ikke…
Jo, du gjør det. Hver gang.
Han stopper ved vinduet, ser ut på blokka over gata.
Mamma har alltid vært A-menneske, tatt alt på seg, etter pappa. Hun gjorde alt. Hun er vant til at alt går gjennom henne.
Jeg forstår.
Hun mener ikke vondt.
Jeg vet. Jeg ber deg ikke om å slutte å være glad i henne. Men du må markere grensen. Du er voksen. Du har familie. Hun må forstå det.
Hun blir lei seg for nøklene.
Kanskje. Men det får være sånn. Enten respekterer hun grensene, ellers har hun ikke nøkler. Det er ikke slemt. Det er rettferdig.
Han snur seg.
Du kastet henne nærmest ut i kveld.
Jeg ba henne gå etter en samtale. Det er forskjell.
Hun tok det tungt.
Det har jeg også gjort. Mange ganger. Da hun kastet maten min. Da hun ga Lise kake etter at jeg sa nei. Da hun rakker ned på kaken min foran folk. Ingrid reiser seg. Jeg orker ikke forklare mer. Gjør det du også, én gang, skikkelig.
Han er stille lenge. Sier til slutt:
Hun sier vi er utakknemlige.
Kanskje.
At jeg har valgt deg over henne.
Kanskje.
Det gjør vondt.
Det skjønner jeg.
De står på kjøkkenet. Stille. Lise sover bak veggen.
Vil du virkelig låne penger nå? spør Henrik.
Jeg vil at dette skal være vårt hjem. Ikke andres. Vårt.
Det er vårt nå.
Ikke så lenge hun har nøkkel.
Han går bort til bordet, tar litt te.
Gi meg noen dager, sier han.
Greit.
Jeg skal snakke med henne.
Greit.
Om nøkler og alt.
Ja, Henrik.
Han ser på henne.
Honningkaken var god, sier han. Virkelig.
Hun svarer ikke. Rydder unna koppene.
Tre dager skjer ingenting. Gro ringer ikke. Henrik jobber, kommer hjem, spiser, leker litt med Lise før leggetid. Er stille.
Fjerde kvelden sier han:
Jeg ringte henne.
Ingrid ser på ham.
Og?
Det var tøft. Han drar hånden gjennom håret. Hun gråt.
Jeg vet.
Hun sa vi ikke er glad i henne.
Hun sier alltid det.
Ja. Han er taus. Jeg forklarte nøklene, hvorfor hun må ringe, ikke forandre ting uten å spørre, at Lise ikke skal få ting du har sagt nei til.
Gikk hun med på det?
Ikke med én gang. Hun sa du styrer. At du vil bli kvitt henne.
Hva svarte du?
At det ikke stemmer. At vi er enige.
Ingrid puster ut.
Takk.
Med nøklene ville hun ha litt tid. Hun sa hun leverer dem, men ikke straks. Vil bli vant til tanken.
Det er ikke et svar.
Ingrid, gi henne en uke.
Henrik.
En uke. Hvis ikke, drar jeg selv og henter nøklene. Ok?
Hun vurderer.
Ok. Én uke.
Han nikker, finner frem Aftenposten. Leser.
Har vurdert lånet også, sier han, ser ikke opp. Du har nok rett. Det skal vi sjekke.
Vi sjekker.
Kjenner noen i banken. Kan høre om betingelser.
Fint.
En rolig stillhet. Ikke trykket, bare kveldsro. Fra naborommet høres Lise pludre for seg selv, bygger med klosser.
Ingrid går ut, finner henne. Lise bygger et tårn, veldig konsentrert.
Tårn, sier Ingrid.
Tårn, sier Lise, legger på enda en kloss.
Tårnet vipper, men står.
Uka går. Gro ringer onsdag, spør om hun kan komme på lørdag, spør om det passer. Ingrid svarer: det går bra. Gro kommer presis klokka tre, som avtalt.
Hun har med en liten pose; gir Lise en billedbok. Rekker den frem uten stas.
Her, sier hun, om dyr. Hun liker dyr.
Takk, sier Ingrid.
Hei, bestemor! Lise løper inn.
Gro løfter henne, klemmer. Ser på Ingrid, og blikket hennes er ikke sårt, ikke bittert det er noe annet der nå.
De drikker te, småprater om vær og hytte og at sommeren visst skal bli varm. Lise blar i boka, peker: rev, hare, bjørn.
Bamse, sier Lise.
Bamse, sier Gro.
Da teen er ferdig, åpner svigermor veska, finner nøkkelknippet, lirker av én nøkkel og legger på bordet.
Her, sier hun. Som avtalt.
Henrik tar nøkkelen, holder den, putter i lomma.
Takk, mamma.
Bare hyggelig. Hun drikker ut teen. Si ifra neste gang dere vil ha besøk, så kommer jeg.
Klart, sier Henrik.
Det er helt greit, jeg ringer i forkant. Jeg forstår at dere er en familie, har eget liv.
Vi er glade for besøk, sier Henrik.
Hun ser på ham, så på Ingrid.
Vet det, sier hun.
Kanskje stemmer det. Kanskje ikke. Ingrid lar være å tenke mer på det.
Gro går halv seks. Lise vinker gjennom vinduet. Gro vinker tilbake fra fortauet.
Henrik lukker vinduet.
Ja? sier han.
Ja, svarer Ingrid.
Lise går inn med boka. De står ved vinduet.
Hun har ikke ringt så mye i det siste, konstaterer Henrik. Synes det er tungt.
Jeg vet.
Angrer du?
Ingrid tenker etter. Virkelig.
Nei, sier hun. Ikke i det hele tatt.
Ikke jeg heller.
Han står ved siden av henne, ser ut. Nede på fortauet går Gro, i den sennepsgule jakka, med vesken over skuldra. Hun runder hjørnet og er borte.
Vi burde flytte skapet, sier Henrik plutselig.
Hvilket?
I gangen. Hun flyttet det i påska. Du sa det står feil.
Husker du det?
Ja.
Ingrid ser på ham.
Nå?
Hvorfor ikke.
De går ut i gangen. Skapet står klemt inntil veggen, ikke som før, da det sto litt på skrå.
Henrik tar i én ende, Ingrid i andre.
Én, to, sier han.
De skyver. Skapet glir tilbake der Ingrid liker det. Døra går lett.
Sånn, sier Henrik.
Sånn.
Lise kommer ut fra rommet med bok.
Mamma, se rev.
Rev, sier Ingrid. Lur en.
Lur, sier Lise og går tilbake.
Ingrid går ut på kjøkkenet, heller seg et glass vann, setter det på bordet og ser opp i vinduskarmen.
Fiolen står der Ingrid satte den. Tre knopper har åpnet seg denne måneden, alle blomstrer: lilla med hvit kant. En fjerde er på vei, tykk og sluten. Bladene er mørkegrønne og hele. Den har ikke visnet.
