SVIGERDATTEREN
Anne-Lise Hansen satte det ovnsstekte andebrystet midt på det pent dekkede spisebordet og sukket lett. Snart ville sønnene komme sammen med svigerdøtrene sine.
Yngstesønnen hadde nettopp giftet seg, et ganske nøkternt bryllup. Vel, dagens unge gjør det visst slik nå. Selv ville hun nok feiret med mye større brask og bram, selv om hun og mannen i sin tid bare rakk innom tinghuset før de ble mann og kone. Gifteringene fikk de først året etter, to enkle gullringer. Hun hadde så lyst til å gi barna sine en ekte fest, men de unge bestemmer jo selv.
«Det er bare én ting hun er nesten for velstelt», måtte Anne-Lise innrømme, og hadde seg selv en samtale hun skulle ta med svigerdatteren.
Svigerdatteren Solveig var for øvrig ei hyggelig og positiv jente. Hun hadde hatt god innflytelse på sønnen Gaute, hjulpet ham til å finne en fin jobb, og pusher ham videre, slik at han stadig tar nye steg på karrierestigen. Før Solveig kom inn i livet til Gaute, hadde han bodd hjemme lenge nærmest uten mål og mening. Anne-Lise hadde begynt å bekymre seg. Men nå gikk det endelig rette veien.
Likevel, Solveigs svake side var at hun alltid så så velstelt ut, nesten for pent stelt. Hun pleide å gå i salonger frisør, farging, massasje, manikyr og det hele. Det gikk fort store penger til dette. Anne-Lise mente at en gift kvinne med familie burde ha andre prioriteringer.
Når barna en dag kom, hva da? Skulle hun gå til pedikyr fremfor å kjøpe vintersko til sønnen sin? Nei, den tankegangen forstod Anne-Lise aldri. Hun hadde alltid satt seg selv sist, spesielt etter at mannen døde, og sønnene, selv om de var voksne, fortsatt trengte hennes støtte økonomisk.
Tanken ble avbrutt av ringeklokka ungdommen var kommet. Solveig strålte inn i stuen med nyfrisert hår og delikat manikyr. Sminken var så diskret at det nesten ikke syntes; tydelig en dyktig hudpleier bak.
Men så flott du er, Solveig! sa Anne-Lise oppriktig, selv om det kanskje lå et snev av misnøye bak. Er dressen ny også?
Ja, jeg kjøpte den i går, svarte Solveig smilende. Jeg fikk en god bonus på jobben.
Slike penger burde du spare, da, kunne ikke Anne-Lise dy seg for å si. Bonus, ekstralønn, feriepenger sett det på sparekonto, det får du bruk for!
Solveig svarte ikke. Hun likte svigermoren en kvinne som ga alt for familien men Solveig var av den oppfatning at en skal leve her og nå, ikke bare spare for vanskelige dager.
Kvelden var hyggelig, selv om Anne-Lise flere ganger forsøkte å nevne økonomi og fornuftige prioriteringer. Solveig merket at samtalen egentlig var myntet på henne.
Når gikk du sist til manikyr, Anne-Lise? spurte Solveig, da hun ikke lenger klarte å holde seg.
Jeg? ehh det har jeg faktisk aldri gjort, innrømte Gaute sin mor. Jeg sørger bare for at hendene er rene. Det holder for meg.
Ingen la egentlig merke til den korte samtalen, men Solveig ble trist på svigermorens vegne. To vellykkede sønner, normal økonomi og fortsatt syntes Anne-Lise det var luksus å bruke penger på seg selv.
Gaute, gjør moren din egentlig noe for sin egen glede? spurte hun på vei hjem.
Tja hun lager mat, dekker fine bord, ser på TV, besøker venninnene sine Hvorfor det?
Fordi hun aldri har fått gjøre noe for seg selv! Dere burde ta henne med på kino, på teater, en middag ute
Nei, det trenger hun ikke, ikke tenk for mye på det, svarte Gaute.
Solveig sammenlignet svigermoren med sin egen mor, som alltid unnet seg både frisørtime, nytt antrekk, og en teaterbillett selv om hun hadde vanskelige tider økonomisk.
Solveig bestemte seg der og da for å la Anne-Lise få kjenne på det å bli tatt vare på litt, ikke bare se på barnebarna og vente på at livet skulle passere, mens hun ga alt til andre.
Etter noen dager ringte Solveig svigermoren og spurte om de skulle ta en kaffe sammen og kanskje stikke innom salongen, når de først var ute. Svigerdatteren trengte hudpleie, og kunne gjerne dra med seg Anne-Lise på valgfri behandling.
Nei, altså du kan bare vente på meg ute, jeg må ikke i salong, svarte Anne-Lise beklemt.
Men hvorfor sitte og vente på meg? La oss prøve manikyr og litt håndmassasje sammen?
Motvillig sa svigermoren ja. Solveig ringte på forhånd til salongen, som hun kjente godt:
Vær så snille, la svigermoren min få den beste opplevelsen! Gi gjerne noen tips om flere behandlinger, men si at alt er betalt av meg. Hvis hun spør om pris, sier dere at det er spesialtilbud. Med hell kan dere få en ny trofast kunde!
Den avtalte dagen tok Solveig med seg svigermor til salongen og overlot henne i de beste hender.
Bare en halvtime, Solveig, og så må du si fra om pengebruken, hvis det blir dyrt? sukket Anne-Lise.
Da hun ble tatt med av den hyggelige medarbeideren, satte Solveig seg i loungen, fant frem mobilen, og besvarte noen meldinger mens hun ventet selv hadde hun ingen avtale.
Først etter to timer kom Anne-Lise ut igjen opplagt og oppkvikket, som et nytt menneske. De hadde visst stelt både hender og føtter og servert både kaffe og urtete.
Åh, så mye de har gjort! Men dette må jo ha kostet en liten formue, stønnet Anne-Lise.
Nei, i dag er det spesialtilbud for venner du betaler ingenting! svarte resepsjonisten med et smil.
Solveig og en forbløffet, men veldig fornøyd svigermor satte seg på en hyggelig kafé i nærheten. Anne-Lise tok første slurk cappuccino og lente seg fornøyd tilbake.
Hva om vi gjør slike ting sammen av og til? her er det alltid tilbud for faste kunder. Du likte det jo?
Det var faktisk veldig hyggelig, svarte Anne-Lise. Jeg visste ikke at det kunne føles så godt.
Det fikk du endelig oppleve! sa Solveig.
Før hadde jeg ikke tid eller penger, barna var små, og Gud signe ham, min mann, var streng på pengene. Etter hans død ble det bare ikke aktuelt lenger.
Men nå er det kanskje nettopp tid for å gjøre slike ting! For hyggens skyld sammen med meg.
Tja, for din skyld, kanskje iblant.
Slik begynte Anne-Lise å bli med Solveig på litt fornyelse. Den diplomatisk anlagte svigerdatteren hjalp henne å oppdatere garderoben, men rundet alltid ned summen når hun fortalte hvor mye plaggene kostet.
Hun fikk Gaute med på å be moren ut på restaurant. Hele familien dro på kino, og til jul fikk Anne-Lise abonnement på teater av Solveig.
Du har virkelig fått et yngre drag, kommenterte naboene hennes.
Ja, det er ungene, vet du De drar meg med, smilte Anne-Lise beskjedent.
Faktisk følte hun at nå, som pensjonist og mor til to voksne sønner, var livet virkelig i ferd med å begynne på nytt. Den som gir alt til andre, fortjener også å ta vare på seg selv og oppdage at det aldri er for sent å finne nye gleder.
