Solveig, men det er jo kaldt om vinteren! Vi må ha ved i peisen og trekke med ovnen! mamma, du er jo fra bygda, du har alltid levd sånn. Bestefar og bestemor har bodd på landet hele livet, det er bare sånn det er. Om sommeren er det jo helt fantastisk vi kan ha grønnsakshage, plukke bær og sopp i skogen.
Gunn har akkurat begynt å venne seg til pensjonisttilværelsen. Seks tiår bak seg, og trettifem av dem har hun jobbet som regnskapsfører på fabrikken. Nå kan hun slappe rolig med en kopp kaffe om morgenen, lese bøker og ta det i eget tempo.
De første månedene i pensjon har hun kost seg med stillhet og ro. Hun står opp når hun vil, spiser frokost uten hast, og ser på TVprogrammer. Når hun trenger å gå i butikken, gjør hun det på et tidspunkt da køene er korte etter førti år er det virkelig en liten lykke.
Datteren Solveig ringte henne en lørdag morgen: Mamma, vi må snakke. Alvorlig snakke.
Hva har skjedd? spurte Gunn bekymret. Er alt bra med Maja?
Alt er fint med datteren. Jeg kommer hjem og forteller deg mer. Ikke bekymre deg!
Det var akkurat den setningen som fikk Gunn til å bli enda mer bekymret. Når barna sier «ikke bekymre deg», er det som regel noe de er bekymret for.
En time senere satt Solveig på kjøkkenet og strøk den runde magen sin. Trettito år, andre barn på vei, og likevel har hun ikke giftet seg med Ola. De har bodd sammen i fire år, Maja vokser, men ekteskapsattesten virker ikke så viktig for dem.
Mamma, vi har et problem med leiligheten begynte datteren, mens hun nervøst klemte på te-koppen. Utleier vil øke husleien. Vi klarer knapt den nåværende, men nå krever hun to tusen mer.
Gunn nikket forståelsesfullt. Hun visste at unge har det vanskelig. Ola har flere jobber i dag er han lagerarbeider, i morgen bud, overmorgen nattevakt. Solveig er i foreldrepermisjon med Maja, og skal snart gå i ny permisjon.
Vi tenkte å flytte, så det blir billigere fortsatte Solveig. Men ingen vil ta barnet vårt.
Hva har dere tenkt å gjøre? spurte Gunn, og merket at datteren var på jakt etter en løsning.
Derfor kom jeg, mamma Solveig bet. Kan vi bo hos deg en stund, til vi har spart opp og får boliglån?
Gunn tenkte på den lille leiligheten med to rom. Nå skulle det bli en hel familie med to barn, og én voksen mann som stadig flytter fra rom til rom.
Solveig, hvordan får vi plass? Jeg har bare to små rom.
Vi får plass på en eller annen måte. Hovedsaken er å spare penger. Vi betaler nå tretten tusen kroner i husleie hver måned, og på ett år blir det hundre og femti tusen! De pengene kan vi bruke til første innskudd på et boliglån.
Gunn så for seg Ola som går rundt i leiligheten med en stor koffert, snakker høyt i telefonen. Maja med sine små gråter, leker overalt, og tegnefilmer på full lyd. Solveig med sin store mage og mange krav.
Hvor skal Maja sove? prøvde Gunn finne en logisk løsning.
I det store rommet setter vi bort et barneseng. Du får det lille rommet, så er det nok svarte Solveig. Du trenger bare en sofa og TV.
Solveig, men jeg har akkurat blitt pensjonist, jeg vil ha ro. Jeg har jobbet i førti år, jeg er sliten!
Solveig sukket og svarte: Mamma, hvorfor trenger du ro når du er seksti? Du er fortsatt ung og frisk. Mange besteforeldre i din alder passer på barnebarnene sine.
Det hørtes ut som en reprimande som om andre besteforeldre er nyttige, mens du er egoistisk.
Dessuten har du hytta, den fine hytte på landet. Du har holdt den i god stand hele tiden. Du kan bo der, med frisk luft, tomater i hagen det er sunt for eldre, sier legene.
Gunn ristet på hodet. Hytta ligger tretti kilometer fra byen, med buss bare om morgenen og kvelden.
Solveig, men det er kaldt om vinteren. Vi må ha ved i peisen.
Mamma, du har jo alltid levd på landet, da er det naturlig med ved og vedfyring. Om sommeren er det jo deilig å plukke bær og sopp.
Solveig snakket som om hun foreslo en ferie på et eksklusivt resort, ikke en enkel hytte uten fasiliteter.
Hva gjør jeg om jeg trenger lege? Hvor skal jeg handle mat?
Du trenger bare gå til legen en gang i måneden, og så kan du kjøpe mat i store mengder og ha det i fryseren. Hytta har en god fryser.
Hva med vennene mine? Jeg har naboer jeg har kjent hele livet.
Ring dem, eller inviter dem på hytta til grill og prat. Det blir hyggelig!
Gunn kunne ikke tro sine egne ører. Så kom datteren med et forslag om at hun skulle bli hyttemamma for å frigjøre leiligheten til Solveigs familie. Det hørtes ut som om hun satte Gunn i en rollespill for egen helse!
Hvor lenge vil dere bo i leiligheten min? spurte Gunn.
Minst ett år, kanskje halvannet svarte Solveig.
Et helt år i en toroms leilighet, eller hytta alene?
Hva tenker Ola om dette?
Han er helt med! svarte Solveig. Han sier at det er bedre på hytta enn i byen, ingen stress, ingen mas.
Du kan lese bøker eller se på TV. Ola ville til og med sette opp en parabolantenne så du får flere kanaler.
Gunn forestilte seg Ola som en velmenende type som legger antenne på sofaen hennes.
Tenk selv, mamma fortsatte Solveig. Du har ikke så mye plass i to rom, men med oss får du litt ekstra, og vi sparer penger.
Når vil dere flytte inn?
Allerede i morgen kan vi flytte, vi har ikke så mange eiendeler. Huset har allerede en ny leietaker, så vi må flytte innen månedens slutt. Det er lite tid.
Gunn helte seg en ny kopp te med skjelvende hånd. Solveig så på henne med et blikk som sa: «Hva tenker du, mamma? Skal du nekte en egen datter i en krise?»
Solveig, hva om dere og Ola ikke får det til? Dere er ikke ektefeller.
Mamma, betyr det noe om vi er gifte eller ikke? Vi har to barn sammen, vi lever sammen fire år. Ekteskap endrer ikke noe.
Men hva om dere splittes?
Vi kommer ikke til å splitte oss svarte Solveig bestemt. Og uansett, leiligheten er din.
Gunn visste at Ola bytter jobb hver sjette måned, og at han ikke er en fast deltidsansatt. Hun hadde sett ham hoppe fra arbeid til arbeid. Likevel var hun redd for å miste roen sin.
Jeg har nettopp gått av med pensjon, jeg vil ha litt fred for meg selv.
Mamma, men hva betyr «for meg selv»? Det er en hellig oppgave å støtte barna og barnebarna!
Solveig spilte på Gunns følelser som en proff. Gunn kjente motstanden smelte bort.
Hva om jeg sier nei? Hva hvis jeg ikke kan ta dere inn?
Solveig ble stille, sukket tungt og la hendene på magen: Mamma, jeg vet ikke hva som vil skje. Det vil såre meg. Det er så trist at du vil si nei i en så vanskelig situasjon.
Ordene lå som en truende skygge over Gunns hjerte. Hun så for seg at Solveig skulle fortelle alle at «Min mor nektet å hjelpe sin egen datter!»
Hvor skal vi da bo? hulket Solveig. Med to barn, ingen penger. Ola sier at vi kan gå til hans mor, men hun har bare ett rom og behandler oss ikke så bra.
Gunn visste hvor streng Olas mor var. Solveig ville ikke holde ut der.
Mamma, hjelp oss! ba hun. Ett år, det er alt vi ber om. Vi passer på at vi ikke forstyrrer deg. Du kan dra på hytta når du vil, så får du ro fra bylivet.
Må jeg reise ofte dit?
Så ofte du vil. Kanskje i helgene du kommer til byen, handler, treffer venner. På hverdager er det ro på hytta perfekt for en eldre.
Gunn tenkte seg om og sa: Greit, men bare i ett år. Ikke mer. Og dere må spare, lete etter egen bolig og holde dere til avtalen.
Solveig klemte henne hardt: Tusen takk, mamma! Du er den beste! Vi skal ikke være til bry, vi skal hjelpe til med alt.
Jeg drar til hytta når jeg selv vil la Gunn legge til. Det er min betingelse.
Selvfølgelig, mamma! Dine regler, ditt hjem. Vi er bare gjester.
En uke senere flyttet de inn. Ola satte raskt sine kofferter i skapet. Maja løp rundt i rommene og oppdaget nye hjørner. Solveig organiserte alt, bestemte hvor hvert møbel skulle stå.
Gunn stod midt i alt kaoset og pakket en sekk til hytta, følte seg som en eksil i sitt eget hjem.
De første månedene var et helvete. Ola ble fort vant til å skru på TV med full lyd, snakke i telefon hele natten, og la i kjøleskapet energidrikker og proteinshaker. Solveig kravde spesiell oppmerksomhet, klaget på temperatur, musikk og støy. Maja gråt om natten, leker lå overalt, og barne-TV gikk fra morgen til kveld.
Gunn kom til byen en gang i uka for mat og medisiner, og ble alltid merkelig på hva som foregikk. Den ryddige leiligheten ble til en korridor. På kjøkkenet sto hauger av oppvasket servise, i badet lå barnas klær og Olas sokker. Favorittsofaen ble flekket av juice og kjeks.
Solveig, skal vi rydde litt? foreslo Gunn.
Når da, mamma! avfeide datteren. Barnet er lite, jeg har fullt opp. Ola er sliten etter arbeid, han trenger hvile om kvelden.
Jeg kan hjelpe mens dere er i byen.
Nei, vi fikser det selv. Når babyen er eldre, rydder vi alt.
«Når» kom aldri. Gunn måtte selv vaske opp, støvsuge og tørke støv, men så snart hun kom tilbake, var rotet tilbake igjen.
Hytta var også en utfordring. Tretti kilometer fra byen, nærmeste butikk tre kilometer unna, bussen gikk kun to ganger om dagen.
Gunn, hvorfor er du her hele år? Du har en leilighet i byen spurte en nabo.
Datteren min og hennes familie bor midlertidig her forklarte Gunn. De sparer til sin egen bolig.
Å, sånn. Det er jo riktig å hjelpe de unge.
Vinteren på hytta var hard. Vedtoket gikk fort tomt, og vannet måtte varmes på komfyren. Gunn følte seg fanget på jordens ende.
Et halvt år senere ble Solveig mamma til en liten gutt, Dennis. Gunn håpet at de da ville søke egen leilighet, men da hun kom til byen for å se den nyfødte, sa datteren:
Mamma, med to barn blir det umulig å finne noe passende. Hvem vil ha en familie med en baby? La oss bli ett år til.
Gunn forsto at hun ble lurt fra starten. Ett år ble til to, to til tre.
Skal hun virkelig tilbringe pensjonistårene på en forlatt hytte? Nei, nok er nok!
De måtte flytte ut med politiet fordi familien nektet å gå. Gunn fikk høye skjellsord og trusler. Men hun holdt seg til avtalen om ett år. Skam overfor naboer og familie? Nei, som de sier: «Som du har lagt den, så blir den lagd».
Hva synes du, handlet moren rett eller overgikk hun? Del din mening, likk hvis du vil.
