Åse lå på sofaen og stirret opp i taket. Urolige tanker holdt henne våken. Hvordan kunne hun sove når hennes lille jente var syk? Hvorfor lot jeg henne dra i barnehagen i går? Hadde vi vært hjemme en dag til, kanskje hadde hun sluppet unna dette viruset Hjertet strammet seg. Plutselig føltes det som om luften gikk ut av rommet. Den unge mammaen reiste seg, gikk bort til vinduet og kikket ut. Ute lå et grått, skydekt himmelteppe tungt over det lille tettstedet. For tredje dagen på rad hang det et jevnt, høstlig duskregn i lufta. Åse sukket tungt. Borte fra senga hørte hun Live røre på seg, klaget lavt i søvne, og hostet så plutselig at Åse sprang bort og kjente på den varme pannen hennes. Hun trengte knapt å finne frem termometeret; hun visste at feberen hadde steget igjen. Likevel satte hun termometeret under armen til Live og tente forsiktig på nattbordslampa.
Fører, førti! Herregud, hva gjør jeg nå
Live åpnet øynene.
Mamma, jeg er så varm
Jeg vet, vennen min. Vi skal ordne det.
Vegard våknet, stablet seg søvnig opp ved siden av dem. Åse fiklet med en ny dose febernedsettende, men feberen ville liksom ikke gi slipp, uansett hva hun gjorde. Mot morgengry kom ambulansen til gårdsplassen, det blå blåset lyset gjennom stua. Åse og Live ble kjørt til sykehuset.
En snill sykepleier så medfølende på den bleke moren og la en tynn nål i den vesle armen til Live.
Ikke bekymre deg, nå skal vi hjelpe. Det går bra, skal du se.
Åse pustet bare tungt. Etter hvert begynte Live faktisk å kvikne til, hun åpnet øynene og spurte etter vann. Åse snudde seg og så bort til nabosengen. Der satt en liten, tynn pike på kanskje seks år, med store blå øyne og bustete lyst hår som så ut som det ikke hadde vært gredd på lenge. To strømpebukser med hull på tuppen og en godt brukt T-skjorte var alt hun hadde på. Under senga stod sneakers med blå skoovertrekk.
Hei, sa hun lavt.
Hei på deg, svarte Åse. Har du vært her lenge?
Ja, de sier jeg snart skal hjem. På fredag. Men det er lenge til, for det er bare mandag i dag.
Har du mammaen din her?
Nei. Mamma mi døde da jeg var liten. Og pappa drakk seg i hjel. Så kom jeg på barnehjem
Hun sukket som en gammel dame, og så plutselig så liten ut.
Jeg bor der nå men her er det bedre. Her blir jeg ikke plaget og jeg får så mye mat jeg vil.
Så trippet hun ut i gangen for å hente frokost til Åse og Live, og forsvant nesten i de altfor store sneakersene. «God jente», hvisket en annen mamma på rommet, «liten skatt, så snill og høflig men livet har ikke vært rettferdig mot henne.»
Telefonen til Åse ringte plutselig.
Hei, mamma! Hvordan går det med Live?
Mamma, vi er på sykehuset.
Herregud, hvorfor det?
Ikke stress, mamma. Live fikk høy feber igjen, tror de mistenker bronkitt, men hun sover nå og det er blitt bedre.
Moren til Åse hikstet i telefonen.
Mitt lille gull, hvilken avdeling er dere på? Jeg kommer med en gang. Skal jeg ta med noe?
Kanskje slippersene våre og Live sin rosa pysj? Og mamma det er en jente her fra barnehjemmet. Kan du ta med litt sjampo og såpe? Du har vel noen klær etter Ingrid igjen? Kanskje et par t-skjorter, en morgenkåpe, tights og mest av alt noen små tøfler, typ størrelse seks år?
Klart jeg kan. Jeg pakker og kommer.
Neste morgen var Live allerede mye bedre, lo og lekte med sin nye venninne. Åse listet seg ut i gangen og stoppet en sykepleier.
Si meg, får den lille Veronika besøk i det hele tatt?
Nei, men barnevernet kommer og henter henne når hun blir frisk.
Kan hun få seg et bad?
Sykepleieren nikket og smilte sørgmodig.
Det trengs! Men vi har det så travelt
Samme kveld satt en nyvasket, strålende glad Veronika i en nydelig pysj med splitter nye rosa tøfler med broderte hundevalper. Hun skinte av glede. Alle klærne hun hadde fått av Åse pakket hun nøye under puta. Tøflene lå under madrassen.
Hvorfor gjemmer du tingene, Veronika? spurte Åse forsiktig.
Fordi noen kan stjele dem
Åse sukket tungt.
Da lyset ble slukket, lukket Veronika øynene og drømte om at hun gikk nedover en grønn, solfylt bygdevei hånd i hånd med Live, og med Åse på den andre siden. Hun ønsket så inderlig å ha en mamma og en pappa, noen som strøk henne over håret og ga henne god natt-klem og pysj, noen som løftet henne opp så hun kunne le, bare så de alle kunne være lykkelige. Hun skulle vaske gulv og hjelpe til, leke med Live og lære henne bokstaver bare hun fikk være noens datter.
Hun tenkte på livet på barnehjemmet; ingen slo henne der, men Elinor, den strenge styreren, ropte alltid, og andre barn ertet, stjal klær og mat. Sist hadde hun mistet en bolle grøt i matsalen. Da måtte hun sitte i et mørkt kott hele kvelden. Vebjørn i guttegjengen sa hun kom til å få rotter i fanget. Veronika gråt lenge, kald og redd, og det var der hun ble syk og havnet på sykehuset.
Tankene gjorde øynene våte, og straks trillet tårene ned de små, bleke kinnene. Plutselig kjente hun en varm hånd stryke håret.
Åse
Ikke gråt, vesla mi alt ordner seg, du skal se.
Åse dro henne inntil seg og holdt henne tett, og Veronika følte for et øyeblikk at hun hadde en mamma igjen.
Åse
Ja, venn?
Kan ikke du være mammaen min?
Tårene spratt nedover kinnene til Åse. Beslutningen kom med én gang. Ikke med hodet men hjertet. Hun måtte bare snakke med familien først.
Moren hennes forstod med en gang, svigermor var med, selv hadde hun vokst opp uten foreldre. Men Vegard, mannen, var skeptisk.
Har du blitt sprø? Skjønner du hvor mye ansvar det er? Hele livet, Åse!
Jeg vet. Men hvis jeg ikke gjør dette kommer jeg til å angre resten av livet, skjønner du?
Han så bort.
Jeg vil møte henne.
Selvfølgelig.
Senere samme kveld gikk de ned i fellesrommet sammen. Vegard hevet Live opp i armene og kysset henne.
Min lille skatt, jeg har savnet deg!
Så over til kona.
Her har du Veronika. Dette er Vegard.
Veronika nikket og møtte blikket hans.
Hei, hyggelig å hilse på deg.
Hei
Noe traff Vegard rett i hjertet. Han måtte svelge, kikket på kona, og nikket sakte.
To måneder senere stoppet en bil foran barnehjemmet i Skien. Ut kom Åse og Vegard. Barna løp til vinduet.
Veronika, Veronika, de kommer for deg!
En lykkelig, spent Veronika løp ut til sine nye foreldre.
Hei, Veronika! Nå drar vi hjem!
Det lille hjertet nesten sprengte av lykke:
Ja, mamma!
