Ragnhild, er du klar? Jeg kommer for sent til skolen! Kristina ristet ut siste skjorta til Eirik og hang den opp på snora som var spent tvers over balkongen. Den var uinnglasset, malingen på veggene hadde sett bedre dager, men det var likevel Ragnhilds favorittplass i leiligheta.
Hun gikk bort til gelenderet og, nok en gang, ble stående stum. Fra sjuende etasje var det bunnløst utsyn over elva og nabolaget. Våren var i full blomst, og Oslo badet i et skrallende morgenlys. Ragnhild myste mot sola, tok hardt tak rundt rekkverket med tynne fingre. Her dette var selve livet! Alt lå foran henne, lyset gnistret så sterkt at det nesten sved i øynene. Det fantes ingen tvil: får hun bare gjort unna pliktene, skal alt bli akkurat sånn som hun selv vil.
En sky gled foran sola og la alt i dunkelt lys et øyeblikk. Virkeligheten rykket nærmere og det lyse, uvanlige forsvant. Sånn var det jo alltid. Først drømmer om Paris så jommen var man tilbake på Majorstua. Selv om… Hva var det Mari alltid sa? At virkeligheten er noe vi lager sjæl? Og hvordan den blir, avhenger av oss? Vel, dama hadde ikke bare doktorgrad fra Blindern, men også forstand. Hun mente jeg hadde alle sjansene i verden til å komme inn på universitetet, og hun tok som vanlig feil i én ting: Livet er mer enn bare å ville. Ting må vurderes og telles. Nå trengte far min hjelp søsknene var små, og penga fløy ut fortere enn NAV kunne si «barnetrygd». Hun måtte velge mer skole, eller skikkelig jobb. Enn så lenge fantes det ikke luksusalternativer.
Ragnhild kastet et blikk på det lille armbåndsuret hun hadde fått av pappa i andre klasse og utbrøt et «Oi sann!». Det begynte å haste mot forsinkelse. Med balja under armen skubbet hun døra inn og sprang inn i stua.
Lille Randi lå med hånda under kinnet og sov søtt, og Ragnhild sto et øyeblikk og bare så på henne. Hun var så vakker, med lange vipper som strøk nedover kinnet og lyse krøller spredt på puta. Håret var en evig kamp, men Ragnhild nektet å la noen klippe det. Sånt arvegods måtte tas vare på mor hadde tilsvarende. Det stakk i brystet. For mamma var et ømt punkt. Visst kunne mye tilgis, men å bli forlatt? Ikke pokker. Mor hadde stukket da lillesøstra var sped, og Randi hadde kalt Ragnhild for mamma noe som skapte blikk du helst vil slippe på norske lekeplasser. Men det fikk gå. Ragnhild lo stille for seg selv og mintes hvordan voksne damer sporenstreks stakk hodene sammen, ja, det var som et eget Oslo-storband.
De hadde flytta hit etter at bestemor døde og etterlot far leiligheta. Tidligere hadde de stua seg sammen i en altfor liten toroms på St. Hanshaugen. Nå fikk de puste fire rom og et do som faktisk gikk an å låse.
Bestemor var respektert eller, fryktet som professor ved Universitetet i Oslo. Naboprat var for henne bortkasta tid, og hun mente naboene var late som rabber. Som liten skjønte ikke Ragnhild så mye av det, men etter hvert lot hun være å ta alt så tungt bortsett fra alt hun måtte høre om seg sjæl.
Du er akkurat som mora di og skal det bli noe av deg, må det være på grunn av våre gener. Lær deg noe, ellers ender du som henne!
Det var ikke mye å si tilbake. Bestemor tålte ingen diskusjon. Pappa lot være å kjefte, men med det mørke ansiktet han fikk etter en tur hos bestemor, skjønte selv et barn når hun burde tie og bare vente på at dagen gikk over. Det hender man eksploderer sånn som da bestemor forbød snakk om Eirik og Randi i leiligheten, for «de var sikkert ikke engang fars sine barn»… Ja, da smalt det tilbake: Da kommer ikke jeg hit mer! hadde Ragnhild sagt, og det med mer fasthet enn hun visste hun hadde. Tiden hos bestemor var over for godt. Far tok det sånn: Ingen skal få lov til å trykke deg ned, Ragnhild, ikke engang slekta.
Bestemor døde etter halvannet år; de siste månedene besøkte Ragnhild henne likevel på sykehuset, sammen med pappa. Dama var blitt en skygge av seg selv, men det tok likevel ikke brodden av kommandostemmen hun brukte mot folk.
Sykepleieren takket forsiktig for at Ragnhild fungerte som buffer. Siden hun gikk kveldsundervisning, slapp hun innom sykehuset om morgenen på vei til skolen. Bestemor dempet tonen en smule i hennes nærvær, og sykepleierne kunne jobbe i fred.
Du er en spesiell jente, Ragnhild! sa seniorsprøyta og klemte henne på skuldra. Men hold deg for god til å bære nag. Det er de ulykkelige som lager mest bråk. Ikke gjør det til din lodde.
Siste dag hun så bestemor, lå hun merkelig rolig, så ut på et Oslo i regn og gråvær. Ragnhild la sammen sakene og skulle til å gå.
Vent litt… stemmen hadde sjelden vært så lav. Kan du tilgi meg, jenta mi? For alt. Ta vare på pappa.
Ragnhild nikket, slengte ranselen på ryggen og ga bestemor et lett kyss på kinnet. Jeg kikker innom seinere, ikke sov deg bort! Så var hun vekk.
Bestemor gikk bort samme dag. Ragnhild tok de små og trakk seg unna. Det var pappa som led mest. Han hadde tross alt mistet ei mor.
Flyttingen var et styr: Randi ble sjuk, Eirik slo seg vrang, og far flakset mellom SFO-jobben og hjemmet. Ragnhild pakka og småba om at livet skulle bli mer spiselig her. Noen må ha hørt henne, for hver fikk sitt rom, men Randi var aldri langt unna storesøsters seng, og Eirik holdt seg ved kjøkkenbordet der Ragnhild brukte halve fritida på lekser, husarbeid og potetskrell med matte.
Salte potetene nå, da! Eirik rev seg i håret over negative tall. Tungt for meg også, tenkte Ragnhild og hermetisk konsentrerte seg om fysikkskrivinga. Randi tegna kakerlakk på kakerlakk mens storesøsknene klødde seg i hodet over regnestykkene.
Første måneden var tung og pappa mye borte. Med Eirik var det mulig å bli enig, men Randi? Barnehage var god hjelp, men hun lå alltid sjuk og da måtte storesøster stå over skolen. Det varte til naboen Astrid kom inn i livet deres.
Astrid møtte hun tilfeldig ute på lekeplassen en solfylt dag Oslofolk elsker å snakke, spesielt kjerringer med for mye fritid. Randi ba om å gynge, men det var kø. Mamma! ropte hun til stor oppstandelse. Hva slags mor? Så ung? Uforskammet! Heldigvis kom Astrid forbi med sønnen sin og kviksølvblikk det hersket respekt for henne blant nabolaget, siden hun var kjent for smarte svar og advokatpapirer.
Jasså, Astrid, fått med deg barnevernet? fnyste den eldste damen. Tidsalder for sine, barn føder barn og så skal loven til. Men Astrid satte skapet på plass. Dette er søstera si, ikke datter, og er det ellers problemer på spill, får dere løse dem en annen plass. Skam på dere, damer!
Astrid spøkte, og ba Ragnhild droppe det med tante, Bare kall meg Astrid, eller for navnet skyld, ikke bry deg med titler. Greit?
At voksne og ungdom kan bli venner, brydde Ragnhild seg lite om. Hun trengte en skikkelig voksenvenn og fikk det satt inn på konto av universet, om du vil. Astrid var advokat, familierett, og viste i tillegg empati uten bismak. Du kan ikke ane hvor mye rart jeg hører, sa Astrid, mens hun bretta av de krøllete gardinene til vask, folk liker fasade, men ingen vil havne i registeret mitt.
Det var Astrid som Ragnhild endelig fortalte om morens forsvinning. At å være den voksens ansvarlig tok på. Kan du mate katten min, den er klart for sultestreik om jeg ikke rekker hjem, ellers mjauer den meg våken? spurte Astrid. Han er jo bare en katt! lo Ragnhild. Astrid bare rista på hodet, Kjenner du ikke katten Ludvik, folkens, så gjør dere det nå!
Selvfølgelig rakk jo ikke Ragnhild frem i tide. Skolen dro ut, Randi brukte et kvart budsjett på sjokolade på Meny, og Eirik skulket matematikk. Da hun slapp inn til Astrid og skulle gi Ludvik mat, turte hun nesten ikke møte Astrids unormalt slitne blikk da hun kom hjem ved åtte-tida.
Sorry, Ludvik! Utfordringer med kidza, sa Ragnhild og åpnet fiskeboksen.
Astrid kom inn, sliten og plutselig gråtende. Ragnhild satte seg uten et ord og la armene rundt henne.
Unnskyld, det ble visst en kort lunte. Ingen å snakke med igjen, mor er borte… Bare du.
Jeg? Er jeg ikke folk, da? lo Ragnhild.
Astrid lo gjennom tårene og dro hendene gjennom Ragnhilds krøller. Har alltid ønsket meg sånt hår. Kvinner vil ha det de ikke har, sånn er det bare. Og barn har jeg heller ikke, noe jeg må leve med.
Hun viste frem papirene: Legene sier det er umulig, aldri noe barn. Det er mitt livs straff for alt jeg har utsatt… Vi trodde det gikk sakte så var jeg gravid. Mannen min, Simon, jublet. Vi glemte rekkefølgen. Først hus, så bryllup, så barn. Etter ulykken i Thailand var det over. Tapet tok knekken på oss begge. Vi vokste fra hverandre. Nå har relasjonen forandret form, men barnet, det kommer aldri.
Er du sikker? spurte Ragnhild og trommet håpet i bordet.
Nesten, så nært man kan komme i følge helsevesenet. Er det sjanse igjen, er den skarve.
Men alt kan skje. Gi det en sjans, og ikke bry deg om folk mener du er gal!
Astrid klemte henne hardt: Takk. Hvor har du fått all denne klokskapen fra, du som ikke er gammel nok til å kjøpe egen øl ennå?
Gode lærere, svarte Ragnhild tørt og satte på tevannet.
Din tur. Fortell meg om mamma. Hvorfor er det bare dere og far? Kjør på jeg lover å koke ekstra te.
