Nå har jeg allerede to sønner, vet du. De er fulle av energi, de raser rundt og får stadig noe til å gå i stykker, men gode er de. De kan slå seg, gråte, og to sekunder senere gir de hverandre en god klem som om ingenting har skjedd. Folk rundt meg pleier alltid å legge merke til de negative tingene, og de har alltid noen råd på lur om hvordan jeg bør oppdra guttene mine. Men jeg tenker at gutter i den alderen faktisk trenger frihet for å kunne utvikle seg skikkelig senere. Mange sier, forresten, at Emil er så veloppdragen og rolig, mens Olav han er klønete og for vill, og de spår nærmest at han bare kommer til å skape trøbbel for broren sin når de blir voksne.
Jeg bare smiler og nikker til sånt. Kanskje de har litt rett, men brødrene er helt avhengige av hverandre de utfyller hverandre, og de har et samhold som er veldig sterkt. De ba meg kjøpe en hund til dem, men jeg er altså så redd for hunder, så jeg vil heller skaffe dem en skilpadde. Skilpadder er rolige, litt trege, og klarer seg selv om det skulle bli nødvendig. Helt ærlig hadde jeg og mannen min aldri forestilt oss hvor mye hverdagen vår skulle endre seg da vi fikk Olav, minstemann. Da vi fikk vite at han var syk, ble verden liksom grå for et øyeblikk. Ingenting hadde tydet på at noe var galt, alt gikk som det skulle gjennom svangerskapet.
Etter den skjebnesvangre ultralyden vurderte jeg faktisk abort et bittelite øyeblikk, men så hentet jeg meg fort inn igjen jeg visste at jeg ville beholde ham. Ingen, ikke engang mine egne foreldre, støttet den avgjørelsen. Bare mannen min stod ved min side, selv om han egentlig ikke helt visste hva som var rett å gjøre heller. Jeg svelget alle vonde ord, ble kalt dum men jeg sto i det og sa bare at barn er selve livet. Heldigvis tok mannen min et skikkelig standpunkt og bare sa: Hun skal få barnet, ferdig snakka! Etter det begynte familien min sakte men sikkert å respektere valget mitt. Og da Olav omsider ble født, ble vi alle overrasket over hvor raskt han tok til seg alt mulig nytt. Storebror Emil rakte ham forskjellige ting, og han ga alt navn. Det var da jeg virkelig kjente på håpet mitt og tenkte at alt kom til å gå helt fint, og det gjorde det også.
