Anders likte best å fiske om sommeren, men også om vinteren dro han ut et par ganger. Som han sa, «for å få seg en skikkelig frosttur». Han fikk ikke mye fisk, men det var nok til et måltid fiskesuppe, og det ble litt til overs til nabolagets katter.
Nå hadde Anders sjekket at isen på Mjøsa var trygg, og begynte å forberede seg til neste tur. Om morgenen tok han stille med seg fiskestanga, hentet smørbrød fra kjøleskapet og listet seg ut på tå hev – kona og barna sov som en stein.
Ingen var på innsjøen heller. Selv de ivrigste fiskerne foretrakk visst å tilbringe juleferien hjemme med ribbe og kaker, fremfor å fryse på isen. Men det tok ikke motet fra Anders.
«Da blir det mer fisk til meg», tenkte han, og begynte å rigge til i ro og mak.
Omtrent samtidig fikk han øye på noe som beveget seg ved bredden. En ganske stor, raggete hund gikk forsiktig ut på isen og så rett på Anders. Alt tydet på at hunden hadde vært lenge i skogen: et uryddig utseende, innsunkne sider, et forsiktig blikk.
Hunden nærmet seg forsiktig, logret litt med halen, som for å vise at den ikke var aggressiv. Anders hadde også skjønt at hunden sannsynligvis hadde vært tam før: en villhund ville ha stukket av og ikke forsøkt å bli kjent.
Hunden fulgte nøye med på fisket. Spesielt glad ble den når Anders dro opp en ny fisk fra hullet. Hver gang spratt den opp og logret, som om den gledet seg over fiskerens hell.
Smørbrødene ble delt likt: heldigvis hadde Kari laget ekstra til Anders. Mot slutten av måltidet ble hunden så modig at den snuste på termosen med te. Men teen falt den ikke i smak.
Problemet dukket opp da Anders begynte å pakke sammen for å dra hjem. Hunden viste tydelig at den ikke hadde tenkt å gå noe sted, og sirklet rundt bilen. Anders nølte: å ta med seg en voksen hund hjem var ikke i planene.
Da bilen startet å kjøre, trippet hunden etter – ikke på veien, men i grøftekanten, og tråkket ned snøen.
Anders så seg tilbake først, stirret så mørkt på veien, men etter et par minutter klarte han ikke la være å titte over skulderen. Hunden, selv om den var mager, hang fortsatt med. Anders sukket og bremset.
Hjemme ble han møtt av hele familien: barna og Kari hadde akkurat spist frokost og kom ut for å lage snømann.
«Nå, er det stor fangst i dag?» smilte Kari. «Ikke så mye fisk. Men en stor en fikk jeg med meg», lo Anders og åpnet bakdøren. Hunden kom forsiktig ut og begynte å logre.
Etter et par uker var all tvil om de skulle beholde hunden borte. Hunden, som fikk det uvanlige navnet Abbor, hadde allerede gjort seg hjemme i hagen og lot til og med barna ri på seg. Veterinæren bekreftet at hunden var frisk, bare underernært. Men det var lett å fikse med god mat. Og slik lærte Anders at livet ofte gir deg det du ikke visste du trengte – en lojal venn dukket opp når han minst ventet det, og minnet ham om at det viktigste ikke alltid er det du planlegger, men de uventede øyeblikkene som fyller hjertet med varme.
