Sunniva hadde nettopp gått fra en mann til den andre uten å få noen forklaring. Det var allerede den tredje gangen en fyr forsvant fra meg, helt uten et ord. På kvelden hadde vi vært intime, og om morgenen skulle vi planlegge ferien! Så dro han i morgenkåpa, tok med seg tannbørsten og alt annet ingenting ble igjen. Jeg sto der helt tom, uten en tåre, bare en hul forvirring. Telefonen var blokkert, og jeg var på svartlisten på sosiale medier. Hva hadde jeg gjort feil?
Da Vegar, min første kjæreste, dumpet meg, krøp jeg som en dumme rundt leiligheten hans, stod i dørkarmen og skrev lange meldinger om hva som hadde skjedd. Han sa at jeg skulle finne lykken, men ikke med ham. Jeg fikk ingenting mer. Jeg elsket ham så høyt at jeg nesten satte alt på spill så mye at jeg planla å gifte meg med ham.
Jeg er barnepleier og vokste opp på et barnehjem. Til tross for alle ryktene er jenter fra barnehjemmet ikke nødvendigvis festglade; mange av oss er faktisk redde for å starte et forhold. Jeg var en av dem. Vi brukte et år på å spare til bryllupet og en drømmehoneymoon på Lofoten. Heldigvis hadde vi en ettromsleilighet fra staten. Så en dag var jeg alene i leiligheten. Vegar hadde forsvunnet som i et hull i lufta. Han klarte ikke å tåle at jeg fulgte ham overalt, og endte med å flytte fra byen. Jeg gråt meg i søvn, hjertet mitt knuste som en tørr kake mens dumme duer hoppet rundt og gjorde vondt.
«En mann kan jo ikke bare gå sånn!» sa vennene mine.
«Da må du ha gjort noe galt», sier ektemennene.
Hvis jeg har gjort noe galt, burde jeg i hvert fall ha en idé om hva det er alt var jo perfekt!
«Kanskje han fant en annen jente», mumlet tante Tanja fra kontoret, «og du gjør deg selv til en galning. Spytt på det, så ser du om han er din mann eller ikke.»
Et år gikk uten ro, helt til jeg møtte Ivar. Hjertet mitt begynte å slå raskere, en følelse jeg hadde glemt. Jeg holdt ham i en «friendzone» til han spurte om å gifte seg. Bryllup, en honeymoon på Lofoten, jeg var den lykkeligste bruden, Ivar på kjærlighetsfly. Men tre måneder etterpå dro han tilbake til hjemlandet sitt og kom aldri tilbake. Skilsmissen ble gjort av en advokat, uten at jeg fikk snakke med ham ansikt til ansikt.
Så kom Sergei. Jeg har aldri vært så deprimert at jeg tenkte på å sove for alltid. Jeg gikk ikke på jobb, spiste ingenting, og klarte knapt å stå opp. Jeg var på vei til å slokne helt. Så hørt jeg en rar lyd, som om noen skrapte på døren. Sverre kom tilbake! Hvor fikk han så kraften fra? Jeg løp til døren, kastet et blikk i speilet, ble forskrekket, men åpnet «porten» til min lykke men bak døren var det bare tomhet, ingen. «Tull», mumlet jeg. «De har kommet, endestasjonen er her.»
Plutselig fikk jeg lyst på en kopp varm, sterk, søt te. Legene skalv, og magen snudde. Jeg slank meg til kjøkkenet og laget te. Etter den andre brennende slurpen spredte en gammel varme seg gjennom kroppen, og jeg fikk en desperat trang til å leve. Men kroppen min var så sliten at den nesten ikke ville lytte. I en uke ga jeg den lille livskraften jeg kunne, heldigvis hadde jeg mat i kjøleskapet. På helgen klarte jeg å komme meg ut av leiligheten med en søppelsekk. Ved søppelkassen rullet en sliten, skitten skapning frem og bjeffet, og så håpefullt på sekken min.
Beklager, liten, men jeg har ingenting for deg der. Vent litt, så kjøper jeg deg en pølse og melk.
Den lille bleknet og løp bort. Jeg kikket inn en pappeske og to metallskåler: noen hadde matet valpen, men nå var skålene tomme. I butikken, på impuls, kjøpte jeg hundemat og et floker. Da jeg kom hjem var Miraklet (jeg hadde gitt den navnet i hodet) forsvunnet, sammen med pappesken og skålene.
Hei, hvor er du?
Stille.
Jeg kastet den bort kom fra oven. En søppelklump!
Jeg gikk ned og lette overalt etter den lille. Fant den ikke. Hjertet mitt sank igjen. Jeg gikk tilbake, appetitten fra butikken forsvant. Skrudde på TV og begynte å skifte kanaler. En merkelig lyd. Noen skrapte på døren! Da visste jeg at det ikke var Sverre. Jeg hadde aldri følt så mye lykke, ikke engang på bryllupsdagen! Miraklet bjeffet og kom inn i leiligheten.
Så du reddet meg, tenkte jeg, mens jeg skrubbet valpen.
Den skitne skapningen viste seg å være en voksen, men liten spansk hund, gravid. Veterinæren sa den var en spetsiell ras, og eieren søkte den. Ingen merker, ingen ID. Jeg tok bilde av Miraklet og hengte opp lapper. Internett ga ingen svar, selv etter å ha sjekket alle oppdrettsforum.
Miraklet ble min. Jeg ga bort alle valpene, unntatt én som knyttet seg så sterkt til moren og meg. Livet fikk nye farger, men i hjertet lå fortsatt en uro og sår. Jeg bestemte meg for å bli kvitt fortiden. Jeg skrev falske notarbrev (i dag er det lett å forfalske) og sendte dem til ekskjærestene. Som foreldreløs arvet jeg alt jeg hadde. Hvem vil ikke bite på et arv? Jeg kjente dem så godt. Så jeg møtte dem i et leiet kontor for dette formålet, låste døren bak meg så de ikke kunne flykte.
Jeg slipper dere ikke før dere forklarer hvorfor dere forlot meg, sa jeg uten høflighet, og satte meg i hodet av bordet. La oss starte med Sverre.
De ble stille, så begynte Sverre å snakke, og de andre avbrøt og nikket. Jeg satt i sjokk, for situasjonen var så latterlig tåpelig at jeg bare kunne suse ut:
På grunn av dette forlot dere meg?
Jeg klarte ikke mer! ropte Ivar, altfor emosjonelt. Sett deg i min posisjon!
Poenget var dette: Om natten gjentok jeg stadig et navn. Et mannlig navn. Ikke deres. Jeg gjentok Zacharias som om jeg drømte det (slik beskrev de). Jeg hadde aldri møtt noen med sånn navn! Jeg hadde jo aldri vært utro! Så dumt!
Skal du snakke med meg? jeg så på alle tre.
Jeg spurte deg hvem er Zacharias? rykket på skuldrene Vegar. Du lo bare…
En absurd situasjon, ikke sant? Jeg mumlet noe i søvne, og de anklaget meg for utroskap og dumpet meg!
Jeg har til og med hyret en detektiv for å finne henne, lo Ivar.
Det var morsomt for ham. Han fant raskt trøst, og den trøsten ga ham to døtre.
Jeg tenkte også å fange deg! støttet Sverre Ivar.
Han er fortsatt single, bytter kvinner som sokker.
Vegar så tydelig nervøs ut, bet i leppen, knyttet nevene som om han levde hendene på nytt. Det plaget meg mest, for han var min første kjærlighet Jeg trodde han skulle være den eneste.
Skal dere slippe oss? Eller er det flere spørsmål? Ivar reiste seg og knaket i leddene.
Stikk av, knurret jeg, kastet nøklene på bordet.
Kreftene var borte. Ingen svar, bare flere spørsmål og en brennende sinne mot de tidligere som nesten ødela meg med sin dumhet. Hvorfor holdt de munn? Hva ville jeg gjort i en slik situasjon? Min mann ropte en annen i drømmene Jeg ville vært nervøs, sikkert! Kanskje mistenkelig! Jeg vet ikke. Det jeg vet er at dette ikke er en unnskyldning for å gå!
Miraklet og valpekullet kastet seg på juletreet jeg hadde dratt inn. Det var en uke til jul, og jeg hadde ikke engang pyntet huset. Til helvete med eksene! Jeg starter et nytt liv på blanke ark. Det er urovekkende, men jeg tenker på om jeg fortsatt roper etter Zacharias i drømmene? Skal jeg gå til en hypnose? Bam! En ballong falt fra den tornerike grenen.
Sånn, du kommer til å knuse alt, sa jeg til valpen og så på hvordan jeg kunne beskytte juletreet mot den rampete valpen.
Jeg bestemte meg for å sette treet på bordet. Jeg løftet forsiktig det pyntede treet mot bordet. Akkurat da ringte telefonen.
Stikk av alle! sang jeg. Jeg ringer deg senere.
Jeg snublet i tøflene, falt nesten. Telefonen fortsatte å ringe. Valpen pilte rundt føttene mine, prøvde å ta en ny ballong. Skikkelig moro!
Da treet var trygt, bestemte jeg meg for å ta en slurk med akevitt for å feire et nytt kapittel. Jeg drikker aldri, men jeg holder akevitt for gjester som aldri kommer. En liten rus, så sov jeg litt. Telefonen ringte igjen.
Hei, jeg ringer angående annonsen! Unnskyld for sent, men dere svarte ikke
Hvilken annonse?
Kaja. Jeg har din Kaja. En liten hund. Kan jeg komme? Jeg har håpet å finne den…
Han pratet videre, men hjertet mitt slo så hardt at jeg ikke hørte noe. Å gi bort Miraklet? Aldri! Hvordan skulle jeg leve uten henne? Da bitemerklte den lille valpen meg i hælen. «Hva gjør du? Jeg blir her med deg!»
Eieren kom etter en time, pustet kaldt og gledet. Jeg holdt meg stille, skjulte lukten av brennevin.
Kaja! falt han på knærne og kna den fluffy pelsen. Tull, lille, mumlet han. Tusen takk! han så på meg med tårer i øynene. Åtte måneder! Jeg trodde hun var borte for alltid
Jeg gir ikke fra meg valpen, protesterte jeg.
Ærlig talt ville jeg ikke snakke om det, men låste den i badet hvor den lille jamret.
Hvilken valp er dette? spurte mannen, rynket nesen. Du har lurt?
Hun senket blikket. Jeg tenkte på trær og pinner.
Ja, selvfølgelig, dere kan beholde den, smilte han. Men
Jeg hadde allerede regnet ut hvor mange penger jeg hadde.
Men kan jeg få se den? Jeg er bare nysgjerrig, smilte han sjenert. Kaja var en jente som barnebarn
Ooo, kom jeg med en slurk av akevitt.
For en gal fyr!
Så er det greit? han rynket på seg etter mitt utbrudd og la til: Jeg skal jo betale deg for å ta vare på Kaja
Har dere gått helt bananas? rynket jeg, men så plutselig foreslo jeg: Vil du ha en drink? og la til: Julen er rett rundt hjørnet.
Jeg følte meg som en alkoholiker.
Hvorfor ikke? smilte han og tok av skoene.
Deretter ble alt veldig forretningsmessig: vi gikk inn på kjøkkenet, han satt med Kaja i armene, jeg skar opp sitron og ost, satte opp glass og en halv flaske akevitt, og unnskyldte meg for stresset mitt. Han nikket som om det var vanlig. Så drakk vi i stillhet og kjempet om en sitronskive.
Zacharias, sa han plutselig, og så på meg.
