Tenk før du snakker! Det er jo broren din, egentlig!
Jeg får et lite slag på hodet av stefaren. Det gjør ikke så vondt, men det er kjipt.
Moren rister strengt på hodet:
Du var også så liten, trengte omsorg og kjærlighet. Du fikk alt dette.
Kristian blir litt flau, men bare litt. Etter hvert forstår han at han har blitt som møbler i leiligheten for de voksne.
I fem år lever lille Kristian ganske lykkelig, før faren forsvinner, moren blir trist og gråter noen ganger.
Kristian tør ikke engang å spørre moren hvor faren har dratt, han vet bare at foreldrene er skilt.
De neste to årene jobber mor, Anna, hardt, blir sliten, smiler sjelden og virker alltid ulykkelig.
Han vil så gjerne hjelpe, men vet ikke hvordan.
Det viktigste du kan gjøre er å oppføre deg bra, sier bestemoren, og legger lavmælt til: Ikke føl at du må ta faren med deg.
Kristian prøver, lytter på bestemor og mor, ikke gir etter for krangler, og går flittig på skolen.
Når mor plutselig blir mer munter, penere og til og med yngre, tror han han selv har gjort forvandlingen.
Han tar feil.
Anna møter Anders Olaus, de gifter seg raskt, og Anders flytter inn i leiligheten.
Dette er onkel Anders, gutten, sier mor. Han blir faren din.
Slapp av, Anna, ler den nyvifte stefaren. Hvordan kan jeg være far?
Men jeg har ingen innvendinger.
Kristian er imidlertid imot. Han liker ikke denne selvsikre typen som kommanderer leiligheten som om den var sin egen, innfører sine regler, mens mor bare ser på ham med lykkelige øyne og nikker.
Hvem liker sånt?
Kristian prøver å gjøre opprør, nekter å adlyde onkel Anders, men når han ser mor bli trist, stilner han. Bestemor råder ham også: «Mor vil få ro når du slutter å jobbe på to jobber. Anders er kanskje ikke rik, men han er arbeideren som ikke drikker.»
Han gir opp, sånn sett klarer de tre å leve sammen, og lille Jørgen blir født en felles sønn av mor og stefaren.
Kristian er forbløffet over hvordan de voksne løper rundt med den røde, krumspringende, mjauende liten skapningen.
En dag spør han hvorfor de gjør dette, og stefaren gir ham et slag igjen:
Tenk før du snakker! Det er jo broren din!
Det gjør ikke vondt, men det er kjipt. Mor rister igjen på hodet:
Du var også så liten, trengte omsorg og kjærlighet. Du fikk alt dette.
Kristian blir bare litt flau. Etter hvert merker han at han er som en gammel krakk som ble tatt med ved flytting fra den gamle hytta til den nye leiligheten. Nå går alle rundt ham som han er der, og om noen snubler i ham, legger de merke til ham i bare et par sekunder. Det er vondt å kaste krakken den er solid, og den har minner.
Kristian har en livlig fantasi. Helt på egen hånd leser han mye og drømmer om å bli psykolog. Han ombestemmer seg snart, for han har ikke tid til å lese. Han må hjelpe mor med husarbeidet, siden stefaren alltid er borte på jobb, og det er tungt for mor og Jørgen alene.
Han håper i hemmelighet at mor vil gi ham mer oppmerksomhet, men han tar feil. Anna er fullt opptatt av den yngste sønnen og mannen Kristian er tiende på listen. Bestemor prøver å vise ham kjærlighet, men hun dør når Kristian er tretten år. Da gjør han virkelig opprør.
Jeg har ikke blitt ansatt som renholder eller barnevakt! roper han til begge foreldrene. Ta dere av Jørgen selv!
Hva er dette, gutten? sier mor, overrasket. Det er jo lillebroren din, han er bare fire år. Hvorfor?
Dere har oppdratt meg til å gå på egen hånd, mumler stefaren. Ingen takknemlighet.
Du er ingenting for meg! Kristian kan ikke stoppe. Mor, si det til ham!
Gutten, så er det ikke lov
Hvor er min egen far? Hvorfor snakker du aldri om ham?
Samtalen blir høylytt, ender med morens tårer, og Kristian får ikke lenger be om hjelp med broren.
Han får aldri vite noe om faren. En dag, mens Kristian studerer til elektriker på fagskole, dukker en tynn, vanlig utseende mann med alvorlige øyne opp foran ham.
Vi må snakke, sier mannen og stirrer rett på ham.
Kristian protesterer, men noe får ham til å lytte. Mannen lukter parfyme, er pent kledd, og dagen er klar det er ingen grunn til frykt.
Jeg heter Valentin Eide, jeg er faren din, sier mannen uten omvei, mens Kristians venner trår et skritt tilbake.
Virkelig? svarer Kristian spørrende. Hvor har du vært, pappa?
Jeg forstår reaksjonen din, svarer Valentin rolig. Men situasjonen er komplisert. Hør på meg først, så bestemmer du selv.
Kristian blir glad, men skjuler følelsene. De setter seg på en kafé i nærheten, og Valentin forteller hele historien: han ble fengslet for væpnede innbrudd, ble løslatt tidlig, startet en liten bilverkstedvirksomhet, og har nå tjent penger.
Jeg ville komme til deg med en gang, men jeg trodde du ikke ville ha kontakt med en tidligere innsatt. Nå har jeg slått meg ned, tjener penger du skal ikke skamme deg for meg.
Ikke noe å skamme seg for, pappa! svarer Kristian hett. Jeg er glad du er her.
Aldri si aldri, sukker faren. Ikke klandre moren.
De snakker lenge, avtaler å møtes jevnlig og tilbringe tid sammen. Kristian føler seg som på vingene endelig har han en nær person som elsker og tar vare på ham.
Mor legger merke til hans glade ansikt og spør hva som skjer. De blir enige om å holde faren for seg selv, men Kristian kan ikke holde på.
Jeg har en far nå! Alt er bra!
En far? Hvor kom han fra? Jeg har forbudt deg å ha ham!
Du ordnet alt for meg, er det ikke? Jeg er voksen nå
Du trenger ikke en far som er kriminell! Han nesten drepte noen forstår du det?!
Han er normal! Og i motsetning til deg, elsker han meg! Jeg bryr meg ikke om Jørgen lenger!
Ikke tal så! Jeg elsker deg også, og vil at du skal ha det bra!
Jeg har det allerede bra! Hvis du fortsetter å forby meg å se ham, drar jeg til ham!
De roper på hverandre lenge. Til slutt blir Anna helt sammenraset av et sammenbrudd, men Kristian er ikke like rystet.
Stefaren blander seg inn på slutten, anklager Kristian for hardhet, men trøster kona i stedet for å irettesette stebarnet. Kanskje håpet han at Kristian ville gå bort og slippe ham for urene tanker.
Kristian ville gått, men faren forklarer at han må gjenvinne foreldreansvaret først. Hvorfor skulle han ha en kriminell far i sin biografi? Kristian har bare ett og et halvt år igjen til han blir myndig.
De lar alt bli som det er. Mor og Kristian mister nesten all kontakt, men hun driver ham ikke ut av huset. Når han får fagbrev, flytter han inn i en leilighet hos faren.
Gleden varer kort bare et år etter at han blir 19, dør Valentin. Det viser seg at han har vært syk lenge, men ville ikke såre sønnen. Han har etterlatt seg leiligheten, noen millioner kroner på konto og sin andel av bilverkstedet.
Kristian sørger, men finner ro snart. Nå er han økonomisk trygg og har en jobb.
Anna ringer etter mange år med bare høflige Hvordan går det? Hvordan har du det? Denne gangen ber hun om et personlig møte.
Jeg vet du nå er velstående, sier hun smigrende.
Ikke rik, men jeg sliter, svarer Kristian, usikker på hennes intensjon.
Vi har problemer Anders har mistet jobben og finner ingen ny Jørgen skal starte på universitetet, vi trenger leksehjelp og penger til studier
Jeg forstår.
Så, kan du hjelpe oss? Du har penger, ikke sant?
Det er min fars penger du hatet. Han ødela livet ditt, svarer Kristian.
Jeg har jo oppdratt deg likevel. Nå skylder du både meg og broren din.
Så bra du har Jørgen, du bryr deg ikke om meg! Eller tror du jeg har glemt?
Ikke si så, gutten Jeg elsker deg likevel.
Nok, mamma. Hvis du kalte meg for dette, så farvel.
Kristian reiser seg brått, ignorerer morens tårer og går. Han skylder henne ingenting. La dem takle sine egne problemer. Hans beslutning forblir uforandret.
