Jeg er 21 år gammel nå. For fem år siden tok mamma med seg sin nye ektemann hjem til oss. Jeg likte ham ikke fra første sekund. Han jobbet som vaktmester. Kom dumpende med to slitte kofferter og begynte raskt å kommandere meg rundt og gi meg beskjeder. Fyren var bare ekkel. Jeg skjønner fortsatt ikke hva mamma så i ham. Han tjener nesten ingenting og betaler fortsatt barnebidrag til ekskona. Vi har aldri gått overens, han og jeg. Først holdt jeg bare kjeft, men etter hvert ble det stadig mer krangling mellom oss. Etter videregående kom jeg inn på medisinstudiet på UiO gratis utdanning, da.
Siden jeg var lita har jeg drømt om å bli lege. Jeg gjør mitt beste for å studere hardt, selv om det er beinhardt å gå på medisinstudiet. Fikk til og med et lite stipend. For seks måneder siden begynte denne fyren å mase på meg for at jeg er helt voksen, men fortsatt lever på bekostning av moren din. Vi forsørger deg, gir deg mat, klær, alt. Da jeg var på din alder, jobbet jeg allerede. Han mente jeg burde bidra med penger hjemme, for det var ikke nok å gå rundt. Det som sårer mest er at mamma støtter ham, sier at han har helt rett, og prøver å lære meg opp og få meg på rett kjøl.
Mamma sa til meg: Kunne du ikke skaffe deg en deltidsjobb? Det er tungt for oss å forsørge deg, vi er ikke roboter. To dager siden, på kvelden, sa han at voksne barn burde flytte hjemmefra. Jeg ble helt paff og så bort på mamma. Hun var stille enig med ham, tydeligvis.
Jeg gikk inn på rommet mitt. Neste dag kom mamma inn og tok praten: Dette er veldig vanskelig for meg. Jeg står midt mellom to sider, og vi krangler jo hele tiden. Du lager alltid dårlig stemning og klarer ikke holde deg. Jeg vil bare leve livet mitt i fred. Han har rett, du er voksen nå og må flytte for deg selv. Du har en måned på deg til å finne et sted å bo og flytte ut. Jeg er helt sjokkert. Hadde aldri trodd mamma kunne velge å kvitte seg med meg. Jeg kommer aldri til å tilgi henne for det.
