Sprekker i tilliten
Karen Elisabeth, er du hjemme? Det er meg, Ragnhild fra tredje! Jeg har noen ferske skoleboller igjen, og vi må dele en ting… Skal du ikke åpne opp?
Karen Elisabeth sto urørlig ved vinduet med en halvdrukket kopp kald te i hendene. Utenfor lå novembergården grå og fuktig mellom de lave blokkene, vinden jaget gule blader rundt hjørner, og de få som hastet forbi, trakk jakkene tettere om seg. Hun hadde vent seg til stillheten. Til lyden av veggklokken som tikket, kjøleskapet som suste, og parketten som knirket under føttene. Til at ingen banket på døren.
Jeg ser at det er lys, Karen Elisabeth! Ikke gjem deg, jeg er snill!
Stemmen bak døren var sterk og utålmodig, med denne sprø, jordnære munterheten som ikke aksepterer avslag. Karen Elisabeth satte fra seg koppen på vinduet og gikk sakte mot gangen. Hun kikket forsiktig gjennom dørkikkhullet. Ragnhild sto der med en pose i hendene, smilet bredt, de fargerike røde hårene satt i en hastig hestehale, leppene sterkt sminket i bringebærrødt og boblejakken i knallrosa.
Neimen kjære deg, skal det være fort, eller tror du du bor i en borg? Slipp meg inn, ellers fryser jeg fast her ute!
Karen Elisabeth låste opp døren. Ragnhild stormet inn i leiligheten som en vårvind og fylte gangen med duften av parfyme, kald luft og varme bakverk.
Baket i dag morges, tenkte du trengte litt, hun rakte posen til Karen Elisabeth. Skoleboller, noen med rosiner, noen med vanilje. De er fortsatt lune, vet du. Du sitter jo så mye for deg selv, og du har blitt så slank!
Tusen takk, Ragnhild, det var da virkelig ikke nødvendig…
Slutt nå, jeg er glad i å gjøre godt for folk. Spis, spis! Og lag deg en ordentlig kopp te, ikke den bleike sorten du pleier. Du ser ut som du kunne hatt godt av det.
Ragnhild gikk rett inn på kjøkkenet, som om hun eide stedet, satte på vannkokeren og fant frem to kopper fra skapet. Karen Elisabeth ble stående ved døren og visste ikke helt hva hun skulle gjøre. Etter så mange år i ensomheten føltes det fremmed, nesten påtrengende, å plutselig ha en annen i huset.
Sett deg, da, kommanderte Ragnhild vennlig, så tar vi oss en kopp og slår av en prat. Jeg vet nøyaktig hvordan det er mannen borte, barnene langt unna, hverdagen visner hen. Tanta mi, Gudrun, ble nesten gal av å sitte alene etter at onkel Thorvald døde.
Karen Elisabeth satte seg. Ragnhild hadde mer enn rett. Bollene duftet nydelig, og det var lenge siden hun hadde orket å lage seg noe. Bare noe frossent fra Rema eller ferdigmat fra Prix, varmet i mikroen, spist uten særlig appetitt.
Ikke tro jeg snoker, sa Ragnhild, la i fire skjeer sukker til seg selv, jeg er bare slik, kan ikke se folk ha det vondt uten å stikke innom. Mannen sier alltid, «Ragnhild, du skal alltid redde hele verden, du glemmer deg selv». Jaja, det er bare sånn jeg er.
Hun pratet i ett sett. Fort, levende, viftet med hendene og lo. Karen Elisabeth kjente noe inni seg tinte. Da hadde det gått år siden noen satt på hennes kjøkken og pratet over en kopp te. Datteren Ingrid ringte en gang i uken, men samtalene var raske, vanebundne. Hvordan har du det, mamma? Jo, det går bra. Mangler du noe? Nei. Klem, vi snakkes. Og så var det stille igjen.
Vet du, Karen Elisabeth, har ofte hatt lyst å invitere deg med, sa Ragnhild, øynene vennlige og nære. Vi er noen damer fra oppgangen som samles på Godt Brød på hjørnet, vet du sikkert hvor det er? Vi skravler, bytter nyheter, drikker kaffe. Bli med oss neste gang, da! Det hadde vært så hyggelig.
Vet ikke, sier Karen Elisabeth, jeg er ikke flink sånn ute med folk lenger…
Jo, det skal du! Jeg henter deg, du slipper ikke unna man skal ikke stenge seg inne. Ensomheten spiser folk levende. Tro meg.
Karen Elisabeth nikket, nesten i forsvarsløshet. Ragnhild satte fra seg koppen, så seg rundt i kjøkkenet.
Så koselig du har det! Og se på det serviset. Hun gikk bort til vitrineskapet hvor et hvitt porselensservise sto, med gyllen kant. Er det fra antikvitetsbutikken?
Fikk det i gave av Harald til bryllupsdagen vår, 30 år, sa hun stille.
Ta vare på det, da, sa Ragnhild. Jeg må løpe nå, men spis nå bollene, og så sees vi i morgen, rundt tre? Greit?
Hun for ut like plutselig som hun kom. Karen Elisabeth ble sittende, så på den åpne posen med boller, kaffekoppene, det svake avtrykket av leppestift på den ene. Stillheten var forandret ikke like tom som før.
***
Slik begynte det. Ragnhild kom nå hver dag noen ganger tidlig, andre ganger sent. Enten for å låne litt smør, eller fordi hun trengte råd, eller bare for å prate. Ragnhild dro henne med ut på handleturer, til møter på kafeen, der tre andre høylydte kvinner satt og snakket om naboen, priser og TV-program.
Først følte Karen Elisabeth seg fullstendig utenfor. De andre var rett frem, skarpe i tonen, lo av ting hun ikke lo av, slang om seg med uttrykk hun ikke likte. Men Ragnhild tvang henne forsiktig inn, flyttet stolen nærmere og sa: “Dette er Karen Elisabeth, hun var lærer, hun. En dannet dame.” Det var sagt med stolthet.
Etter hvert ble hun vant til det. Hun begynte å glede seg til Ragnhild kom, gledet seg til de små turene ut, til og med latteren. Det var ikke den type selskap hun var vant til, med Harald og kulturlivet men hans verden var borte nå. Gode venner hadde flyttet, noen var syke, og noen hadde gått bort. Igjen sto disse enkle møtene på en småslitt kafé og plastkopper med te men alt var bedre enn den forferdelige stillheten.
Karen Elisabeth, du hadde vel ikke på deg den gamle brosjen i dag? spurte Ragnhild en gang over et stykke julekake. Den med rav, vet du.
Jo, det var mammas gamle, svarte Karen Elisabeth.
Kan jeg få se? Jeg elsker gamle smykker.
Karen Elisabeth hentet smykkeskrinet og tok frem brosjen. Ragnhild snudde og vendte på den og lot lyset spille gjennom steinen.
Så flott! Kan jeg låne den til Oda, datteren min? Hun skal ha avslutning på Blindern, og hun drømmer om noe vintagesmykke. Jeg lover å levere den tilbake!
Karen Elisabeth nølte. Brosjen var dyrebar, et minne etter moren. Men å si nei var vanskelig, for Ragnhild sto der med takk i øynene.
Ja, bare vær forsiktig, sa hun.
Du er en engel! tusen takk! Jeg lover høytidelig!
Uken gikk. Brosjen kom ikke tilbake. Karen Elisabeth forsøkte å minne på det, men Ragnhild bare lo: «Oda liker den så godt! Snart, jeg lover!». En uke til, og så, forteller Ragnhild at Oda har rotet den bort, men de skal lete mer.
Det ble dårlige netter for Karen Elisabeth. Hun angret på at hun stolte sånn, men turte ikke kreve brosjen tilbake. Da hun prøvde, ble Ragnhild oppriktig såret.
Tror du jeg lyver? Jeg som har hjulpet deg ut av ensomheten! Hvis du mener det, så kan vi like gjerne slutte å treffes!
Nei, nei, Ragnhild, jeg mente ikke det… Det er bare, brosjen betyr så mye for meg.
Slapp av, vi finner den.
Og Karen Elisabeth lot det fare, klarte ikke være streng. Ragnhild kom fortsatt, med boller og småprat, men begynte å spørre om mer.
Karen Elisabeth, kunne du låne meg en tusenlapp eller to til lønning? Sønnen min er syk, han trenger medisiner, og jeg får penger på mandag!
Karen Elisabeth ga henne det hun ba om. For Ragnhild var blitt viktig nesten som en søster, kanskje det eneste mennesket som faktisk brydde seg. Tusen, to tusen. Pengene kom aldri tilbake. Når Karen Elisabeth forsiktig spurte, svarte Ragnhild fornærmet: Slik gjør ikke venner, venner teller ikke penger. Jeg ville gitt deg alt om det trengtes!
***
En onsdag ringte telefonen. Det var sent, og Karen Elisabeth satt i morgenkåpen og så på et program om hyttebygging uten lyd.
Hei, mamma, det er Ingrid, sa stemmen. Hvordan har du det?
Det går greit, vennen. Og med dere?
Mye på jobb. Mamma, jeg kom til å tenke på: vil du komme ut til oss til helgen? Espen hadde lyst på fårikål, og barna savner deg.
Jeg vet ikke, Ingrid… Jeg har litt å styre med.
Men hva da? Du er jo mest hjemme?
Nei, er ikke det. Jeg har fått ei venninne. Ragnhild, naboen fra tredje. Vi går på kafé, handler sammen, jeg er ikke så ensom som dere tror.
Ragnhild, ja? Ingrid nølte. Du kjenner henne godt?
Herlighet, ja. Vi har hatt kontakt i to måneder, nesten daglig. Hun har dratt meg med ut! Uten henne hadde jeg visnet her hjemme.
Ingrid var stille. Så kom: Det er bra, mamma. Ta vare på deg selv, og på tingene dine. Alle er ikke til å stole på…
Nå må du gi deg! utbrøt Karen Elisabeth. Ragnhild er som en søster. Du kjenner henne ikke engang!
Jeg er bare bekymra, mamma, men ok. God natt.
Hun la på, men orket ikke å tenke mer på det. Var det egentlig for galt at hun hadde fått en nær person igjen? Hun ville ikke være til bry for barnene.
Neste dag kom Ragnhild med et forslag.
Du, Karen Elisabeth, husker du jeg snakket om den spa-turen til Sandefjord bad? Venner av meg kan fikse rabatt! Jeg tenkte vi kunne dra sammen i april når våren kommer. To uker på spa-behandling, det hadde gjort underverker!
Karen Elisabeth visste ikke hva hun skulle si. Det var dyrt, sikkert. Hun hadde riktignok sparepenger, to hundre tusen, som Harald hadde spart, “i tilfelle”. Hun hadde ikke rørt dem.
Jo, kanskje… men jeg har ikke råd.
Slutt da! Jeg ordner pris, tretti tusen kroner hver. Jeg har allerede halvparten, blir du med og tar ut, så reiser vi!
Karen Elisabeth tenkte på det. Kanskje det var dette pengene var til?
Ja, vi kan prøve.
Flott! Så blir jeg med deg til banken i morgen!
Neste dag gikk de sammen ti minutter til Sparebanken. Ragnhild skravlet hele veien, om turen, været, alt. Karen Elisabeth tok ut tretti tusen kroner, overlot dem til Ragnhild.
Jeg gir dem til kontakten min, lover å komme med kvittering!
Men kvitteringen kom aldri. Først var vennen på ferie, så var det en feil. Karen Elisabeth spurte ikke for mye. Ragnhild kom fortsatt, med boller og smil, og snart hadde hun enda et ønske.
Du, Karen Elisabeth, kunne jeg lånt serviset ditt? Oda skal gifte seg, og vi har ikke ordentlig dekketøy, og ditt servise er så lekkert! Jeg lover å levere det tilbake.
Serviset. Gaven fra Harald. Nå var det for mye.
Ragnhild, det betyr veldig mye for meg…
Nå går du for langt. Jeg har hjulpet deg hver dag, og så nekter du meg dette? Jeg har reddet deg! Og så møter du meg med mistenksomhet?
Nei, det er ikke sånn…
Om du ikke stoler på meg, er det slutt!
Igjen vant frykten for ensomheten. Hun sa ja. Ragnhild smilte igjen, tok serviset under armen og gikk.
***
Tre uker senere ringte svigerdatteren. Stemmen hennes var engstelig.
Hei, det er Anette. Har du tatt ut penger i det siste? Ingrid sjekket kontoen, og så at en heltretti tusen var borte.
Ja, jeg har rett til å bruke pengene mine, sa Karen Elisabeth skarpt.
Mamma, jeg vil bare vite om du gir dem til noen, en venninne for eksempel?
Jeg har kontroll. Ragnhild er den eneste som bryr seg. Jeg får mer besøk av henne på en uke enn jeg har fått av dere på et år!
Det er ikke rettferdig… Vi har to barn, lang vei hit…
Nå har jeg det travelt. Ha det.
Karen Elisabeth la på. Hendene skalv, hun visste at hun var urettferdig, men vanskeligst var det at de tvilte på hennes dømmekraft.
Senere kom Ragnhild, denne gang med et nytt forslag.
Kan du hjelpe til med en siste ting? Nå fant jeg et fantastisk servise på Kitchn, koster bare femten tusen kroner i kampanje. Kan du bli med og ta det på avbetaling, så betaler jeg deg min del?
Jeg har ikke penger igjen, Ragnhild.
Men du har jo fortsatt noe på konto, og det er uten renter! Alle kjøper ting på avbetaling nå!
Karen Elisabeth sa ingenting. Neste dag sto Ragnhild klar med jakken og hastet med henne ned til bussen. Hun orket ikke protestere alt gikk i en døs.
På Kitchn hjalp Ragnhild henne å fylle ut papirer, og Karen Elisabeth signerte med ustø hånd. Alt skjedde fort og mekanisk.
I det de skulle ut, kom Ingrid inn. Hun var alvorlig, så direkte på Karen Elisabeth, og ba om å snakke alene.
Har du kjøpt dette på delbetaling? Og hvem skal egentlig eie det, du eller Ragnhild?
Karen Elisabeth ga et unnvikende svar, men Ingrid sa rolig: Ragnhild er kjent i borettslaget for å utnytte eldre damer. Hun får dem til å gi fra seg penger, gaver og ting, og så forsvinner hun. Hun har gjort dette mot flere. Mamma, åpne øynene!
Plutselig ble alt for Karen Elisabeth tungt og klart på samme tid. Brosjen, turen, serviset… Hun nektet for det høyt. Men etter at Ingrid hadde gått, sto hun lenge og så etter henne, og den angsten for stillhet var plutselig ikke nok til å mildne skammen.
Da Ragnhild kom tilbake, erkjente Karen Elisabeth lavt: Ingrid sier du utnytter meg.
Du tror henne? Men, Karen Elisabeth, jeg er den eneste her som bryr meg!
Jeg tror deg, sa Karen Elisabeth stille, men visste allerede at det ikke var sant.
***
I to uker ga Karen Elisabeth seg hen til stillheten igjen. Hun svarte ikke på barnas anrop, men Ragnhild kom nå sjeldnere, for Oda hadde bryllupsforberedelser. Ingenting ble levert tilbake.
En lørdag kom Ingrid og barnebarna på døra. Nå får det være nok, mamma. Du kommer hjem til oss et par uker. Vi kan ikke la deg sitte slik.
Jeg klarer meg selv.
Men etter middagen, med barnelatter rundt bordet og varm mat, løsnet den vonde klumpen. Karen Elisabeth brøt sammen og gråt, og til slutt innrømmet hun. Jeg har vært så dum. Unnskyld.
Barnebarna klatret opp på fanget hennes, Ingrid strøk henne over håret. Du har aldri vært alene. Ikke glem det.
Søndag formiddag ringte det på døra. Utenfor sto Ragnhild, med serviset i en sliten bærepose.
Her. Takk for lånet, stemmen var hard. Men ikke ring meg mer.
Karen Elisabeth tok posen, gikk inn på kjøkkenet, åpnet og så at flere deler var knust. Hun satte seg ved bordet med en kopp og to tvilsomme servisedeler.
Hun ringte Ingrid.
Kan dere komme og hjelpe meg å lime denne sammen?
Vi kommer, mamma. Vi er alltid her.
Kvelden roet seg over blokka. Karen Elisabeth satt ved kjøkkenbordet med lim på fingrene, klumpen i halsen slapp litt, og for første gang på lenge virket stillheten ikke truende, men full av et annet håp og av minner om at tillit, den kan sprekke, men med kjærlighet og tid kan man kanskje lime sammen livet igjen, selv om sprekken alltid vil være der.
