Du, jeg må fortelle deg om søsteren min, Astrid. Hun bestemte seg for å oppdra de fire barna sine helt alene. Mannen hennes var utro med en kollega, så siden den gangen har hun aldri hatt noen ny kjæreste. Astrid er virkelig flink har tre utdannelser, og en av dem er faktisk som kokk. Jeg husker hun jobbet på forskjellige kaféer og restauranter rundt omkring i Oslo.
Hun har alltid vært sånn som fikk til å kjøpe alt barna ønsket seg. De var takknemlige, men det virket alltid som de ville ha mer. Nå har de vokst opp, fått egne familier. Likevel sender Astrid fremdeles penger til dem. Hun har vært pensjonist lenge, men fortsetter å jobbe, sier at hun liker å hjelpe barna sine, og at det faktisk gir livet hennes mening.
For litt siden ble hun hardt rammet av influensa, og den satte seg på lungene. Det ble en kraftig lungebetennelse som ikke ville gi seg. Hun tok sykemelding, men økonomien var trang. Heldigvis stilte vennene hennes opp og hjalp til litt, men barna ringte bare til mamma da de merket det ikke kom penger lenger.
De spurte hvordan hun hadde det og ønsket henne god bedring, men det var egentlig alt. Ingen lurte på om hun trengte økonomisk hjelp. Astrid ba barna sine om å komme og besøke henne, men de sa nei. Alle hadde jobb og egne familier, og ingen hadde tid til å besøke mammaen sin.
Hun ble såret, altså. Hun hadde jo alltid stilt opp for dem, og nå da hun trengte dem, ville de rett og slett ikke komme. Astrid var en måned på Ahus, og det var sykepleieren som ordnet alle utgiftene for henne. Etter hvert ble hun frisk, og så kom hun tilbake på jobb. Barna ringte ikke en eneste gang den perioden. Sannsynligvis hadde slektningene sagt fra at “mamma er bedre nå”.
Så da hun var helt ute av sykehuset, kom de plutselig på igjen at hun eksisterte. Først spurte de om hvordan hun følte seg, men ganske kjapt innså Astrid at det egentlig bare handlet om penger. Hele gjengen ba om konkrete beløp og presise datoer for når pengene skulle overføres det var snakk om flere tusen kroner til hver. Ingen spurte hvor hun skulle få dem fra, de tenkte bare på seg selv og sine behov.
Astrid ble så skuffet. Hun hadde ikke forventet at hennes egne barn skulle behandle henne sånn. Kanskje det var hennes feil, men hun kjente virkelig på tristhet. Når man setter andre foran seg selv hele livet, håper man jo at man får noe tilbake. Kanskje hun ikke skulle ha satt barna foran sitt eget liv? Kanskje hun heller skulle tenkt mer på sitt eget liv og sin egen fremtid ikke denne ensomme alderdommen. Nå går det jo ikke an å endre noe.
