Søsteren min, Ingrid, og jeg har alltid hatt et slag for vennskapelig konkurranse. Hun måtte selvfølgelig være først ut i alt fra hvem som lærte å sykle, til å kapre drømmekjæresten. Og selvfølgelig giftet hun seg lenge før meg, og mamma og pappa slo på stortromma til bryllupet hennes; det var kakebord så langt øyet rakk og bløtkake i alle kanter, mens jeg måtte nøye meg med kaffe og rundstykker på samfunnshuset den gangen jeg gikk ned kirkegulvet. Foreldrene våre hevdet de var blakke etter Ingrids praktekeskap, og at de rett og slett ikke hadde råd til å sponse flere.
Ingrid hadde det som plommen i egget med to barn på armen, hjemme på Løren tett ved Ring 3; dagene hennes gikk med til kaffedrikking på Grünerløkka og jevnlige besøk på spa. Mannen sørget for pengene, og hun hadde frihet til å lakke neglene i fred. Selv flyttet jeg og mannen min inn med bestemoren hans på Bøler boliglånsgrøss fikk vi nok av bare på TV. I stedet startet vi vår egen lille bedrift, en koselig lokalbutikk, og brukte all vår tid og litt til på å gjøre den til en suksess.
Etter mye slit, nattvakter og en uendelig mengde vafler til kundene, ble butikken faktisk en skikkelig butikk å regne med. Men så selvfølgelig krasjet drømmebryllupet til Ingrid inn i virkeligheten, og hun sto plutselig alene med to unger og skilsmissepapirer. Mamma ringte meg og ba om jeg ikke kunne gi henne en jobb hos oss, for hun er jo blitt alenemor, stakkar. Jeg visste jo godt at skilsmissen hadde litt mer farge enn det mamma ville innrømme det luktet utroskap lang vei.
Da Ingrid ringte selv, tok hun det som en slags lønnsforhandling; hun forventet en fin lønn, så klart og helst uten å måtte gjøre så mye mer enn å smile søtt og slå inn varer. Jeg holdt nesten på å sette kaffekoppen i halsen over frekkheten hennes og sa rett ut at vi dessverre var fulltallige. Jeg hadde overhodet ikke lyst på dramaet, humørsvingningene og de uendelige kravene jeg visste Ingrid kunne dra med seg, så jeg sa høflig at hun fikk finne seg noe annet butikker i Oslo finnes det tross alt flere av enn lakritskuler på Narvesen. Jeg er da ikke dum heller!
