Søsteren min, Ingrid, og jeg har alltid hatt et konkurranseforhold, hvor hun stadig ville være først ute med alt. Hun giftet seg før meg, og foreldrene våre sparte ikke på noe da de arrangerte det overdådige bryllupet hennes, fulle av overflod og dyre gaver. Da det ble min tur til å gifte meg, måtte jeg ta til takke med et beskjedent bryllup, for de sa at alle pengene var brukt opp på Ingrids fest. De mente rett og slett at de ikke hadde råd til å støtte meg like mye.
Ingrid levde et komfortabelt liv sammen med sine to barnhun var hjemmeværende og tilbrakte dagene på velværesalonger, for mannen hennes sørget alltid for det hun trengte. Selv derimot, flyttet jeg og min mann inn hos hans bestemor for å slippe å ta opp lån og havne i gjeld. Vi brukte i stedet all vår energi og pågangsmot til å bygge opp vår egen bedrift, åpnet en liten butikk og viet så å si all vår tid til å utvikle den.
Til slutt lyktes vi, og forretningen vår vokste. Noen år etterpå gikk Ingrid og hennes mann fra hverandre. Mor henvendte seg til meg og ba meg gi Ingrid en jobb i butikken, siden hun nå sto alene med barna. Men jeg visste at den egentlige grunnen til skilsmissen var Ingrids utroskap. Da hun kontaktet meg, forsøkte hun å forhandle seg fram til en jobb, og hun forventet å få noe langt bedre enn hun hadde erfaring til.
Hun foreslo at jeg skulle ansette henne, helt uten relevant kunnskap, og at jeg skulle betale henne en god lønn i norske kroner, selv om hun helst ikke ville ha noe særlig ansvar. Jeg ble overrasket over dristigheten hennes og avslo forespørselen bestemt. Jeg ønsket ikke å ende opp i samme fellen som ektemannen hennes, å hele tiden måtte forholde meg til hennes krav og skiftende humør. Jeg sa tydelig ifra om at hun burde finne seg en annen mulighet, for jeg hadde ingen interesse av å bli utnyttet, verken som søster eller som arbeidsgiver. Slik gikk det, og på mange måter har jeg lært at man ikke alltid skal la seg lede av andres forventninger eller gamle mønstre.
