Jeg hadde aldri trodd at familien min kunne gjøre noe slikt mot meg, utnytte tilliten min og la meg stå igjen uten penger. I vår lille, to-roms leilighet eide mamma, søsteren min og jeg en like stor andel hver. Bestemor, som også hadde en toromsleilighet, hadde alltid sagt at hun skulle skrive et testament hvor leiligheten ble delt mellom meg og søsteren min. Planen var at vi skulle avgjøre hvem som skulle bo der eller selge den og dele pengene. Den gangen hadde søsteren min flyttet hjem til mamma etter en uventet graviditet, mens jeg selv bodde i en annen by på grunn av studier.
Etter hvert tok søsteren min og hennes familie over det største rommet, og mamma flyttet inn på det lille. Når jeg var på besøk, delte jeg og mamma rom, men jeg forsto at det ville bli umulig for meg å bo der etter studiene, på grunn av svogeren min. Mamma ville ikke ødelegge forholdet til ham, så hun ba meg om å ikke lage problemer. Jeg tok opp bekymringen min med bestemor, og hun foreslo en løsning: Jeg kunne overlate min andel av toromsleiligheten til søsteren min, og så skulle hun endre testamentet så jeg arvet en ettroms i stedet. Jeg sa ja til dette forslaget og fortalte både mamma og søsteren min om det, men søsteren min bare smilte overbærende og foreslo at jeg burde gå rettens vei, overbevist om at hun kom til å vinne.
Til slutt signerte jeg fra meg min andel, men dessverre rakk aldri bestemor å forandre testamentet sitt. Helsen hennes ble raskt dårligere, og hun døde før noe nytt ble skrevet. Dermed arvet søsteren min hele toromsleiligheten pluss halve ettromsleiligheten bestemor brukte. Jeg forsøkte å få støtte fra mamma, men hun valgte søsteren min, til tross for de tydelige avtalene vi hadde. Hun så bort og sa bare at vi alle bodde under samme tak, så det var ingen grunn til konflikt.
I dag jobber mamma som rengjører og barnevakt i søsteren min sitt hjem. Så lenge hun får bidratt økonomisk med sin pensjon, er hun nyttig for søsteren min. Men jeg bekymrer meg for hvordan det skal gå den dagen hun ikke lenger er til hjelp. Jeg har ingen andre nære slektninger igjen, så det er lite som holder meg igjen i Oslo. Mamma og søsteren min holder sterkt sammen, men jeg har valgt å bryte kontakten, for det de gjorde har gjort meg for vondt til at jeg kan overse det.
