For lenge siden kjøpte mor og far en toroms leilighet til meg og søsteren min. De sa alltid at en dag kunne vi selge den og bytte til to ettromsleiligheter, slik at hver av oss fikk vår egen leilighet.
Etter hvert traff søsteren min en mann, og de giftet seg. Hun spurte meg om det var greit at hun og mannen flyttet inn sammen med meg i leiligheten vår. Jeg sa ja.
I begynnelsen gikk alt fint, men så fant søsteren min ut at hun var gravid. Etter det begynte hun og mannen hennes å foreslå at jeg burde flytte ut av leiligheten, slik at barnet deres kunne bo på rommet mitt. Nå spør jeg meg selv: Er det virkelig rimelig? Hvorfor skulle jeg gjøre det, når jeg eier halve leiligheten? Jeg studerer fremdeles, og inntekten min er bare et stipend og en deltidsjobb. Hvorfor skal jeg leie en bolig når det jeg tjener knapt ville dekke husleien?
Først la de det frem som et ønske, men etter hvert begynte de å snakke mer og mer rett ut. Søsteren min planlegger allerede hvor barnesengen skal stå, og hvilken farge de skal male rommet mitt. Hun snakker som om jeg ikke har bodd der i årevis. Men jeg har ingen planer om å flytte ut, for jeg eier jo en del av leiligheten.
Jeg fortalte foreldrene mine om det. Mor lo litt og sa at slik blir gravide kvinner noen ganger, at det kom til å gå over. Hun ba meg ikke bry meg om hva søsteren min sa. Men hvordan kan jeg overse det, når jeg nærmest blir kastet ut av mitt eget hjem hver eneste dag?
Det føltes etter hvert som om jeg var blitt en fremmed i mitt eget hjem. Søsteren min virker ikke som om hun har noen planer om å endre mening. Hva skulle jeg gjøre nå?
