Min bror Erik giftet seg for seks år siden. Siden den gang har verken jeg eller foreldrene våre satt foten over dørstokken i deres hjem. Alle helligdager, bursdager og familietreff skjer uunngåelig hos foreldrene våre i deres romslige hus i utkanten av Oslo. Mor lager fjell av mat, dekker bordet og fyller tupperware-bokser med hjemmelagde kjøttkaker og salater for Erik og hans kone Ingrid å ta med hjem.
Da Erik nylig hadde giftet seg, hadde Ingrid bursdag noen måneder senere. Mor, full av entusiasme, bestemte seg for å planlegge en overraskelse: Vi kjøpte en kake, fant en fin gave og tenkte å stikke innom. Mor ringte Ingrid for å gi beskjed, men hun svarte kjølig at hun ikke hadde planlagt noe. Mor, som ikke ville gi opp, insisterte:
»Vi kommer bare på en liten stund, drikker en kopp te og spiser litt kake! Du trenger ikke å forberede noe, lille Ingrid!«
Til slutt dro vi likevel. Men i stedet for en hjertelig velkomst ble vi sjokkert: Ingrid møtte oss på gaten, mumlet noe om en «uroyd oppussing» og nektet å la oss komme inn over terskelen. Forvirret ga vi henne kaken og gaven rett i oppgangen og kjørte hjem. Siden den gang har mor arrangert alle sammenkomster hos seg, og vi prøver å glemme denne pinlige episoden.
Ingrid sa en gang rett ut til foreldrene våre:
»Dere har jo et stort hus, det er nok plass til gjester! Vi bor i en ettromsleilighet, hvordan skal vi kunne invitere alle?«
Jeg måtte bite meg i leppen for ikke å begynne å kjefte. Kan man virkelig ikke motta svigerforeldrene og mannens søster i en liten leilighet? Det er jo ikke en folkemengde, bare tre personer! Men vi tidde for å bevare freden.
Nå er Ingrid i femte måned av svangerskapet. Det blir det første barnebarnet til foreldrene våre, og mor er selvfølgelig helt oppspilt. Hun ringer stadig til Erik, spør hvordan det går med Ingrid, om hun trenger hjelp. Men nylig fant vi ut at Ingrid sa opp jobben helt i starten av svangerskapet. Mor ble engstelig:
»Går det ikke bra med henne? Trenger hun min støtte?«
Erik roet henne: Ingrid hadde det fint, hun ville bare «ta det rolig». Vi ble forvirret. Erik og Ingrid levde alltid i sus og dus: restauranter, reiser, dyre klær. De har ikke boliglån leiligheten arvet de fra Ingrids bestemor så de brukte all sin penger på luksus. Men nå som Ingrid ikke jobber, har inntekten deres sunket, og deres vanlige levestandard er i fare. Erik prøvde å få henne til å forstå at de måtte spare, men hun virker ikke villig til å gi slipp på luksusen.
Ingrid tilsto til Erik at hun sa opp jobben av frykt for å «pådra seg noe på arbeidsplassen». Forsiktigheten er forståelig, men budsjettet deres er nå overbelastet, mens hun fortsatt krever samme levestandard. Og midt i alt dette inviterte Erik oss plutselig hjem til seg til bursdagen sin! Både jeg og foreldrene mine var sjokkert. Far spøkte til og med:
«Skal vi endelig finne ut om svigerdatteren min kan lage mat?»
Mor ble glad og så frem til en hyggelig kveld. Jeg ringte Ingrid for å avklare detaljene, men i stedet for en normal samtale fikk jeg et hysterisk utbrudd. Ingrid gråt i telefonen og sa hun ikke ville ha oss hos seg:
«Jeg må vaske leiligheten og lage mat! Jeg er gravid, dette er for mye for meg!»
Jeg prøvde å berolige henne:
«Ingrid, det trenger ikke være noe komplisert. Lag poteter, en salat, stek en kylling det er alt. Vi tar med kaken. Det er bare et middagsselskap med fem personer. Hva er problemet?»
Jeg tilbød til og med å bestille mat for å spare henne for arbeid. Men Ingrid klagde videre om at hun likevel måtte moppe gulvet og rydde. Jeg mistet tålmodigheten:
«Ingrid, det er en ettromsleilighet! Er virkelig oppvasken en så stor oppgave? Vasker dere gulvet bare når dere får gjester?»
Til slutt ga jeg henne et ultimatum:
«Hvis du virkelig ikke vil se oss, kommer vi ikke. Vi gratulerer Erik på telefonen, og så er det greit.»
Jeg fortalte mor om det, og hun var enig. Da vi forklarte situasjonen for Erik, eksploderte han:
«Ingrid jobber ikke, hun sitter hjemme hele dagen! Kan hun ikke i det minste lage middag og rydde litt? Dere kommer! Vi har ikke penger til leveringsmat eller en vaskekone, så hun får heller ta seg sammen!»
Ordene hans hang i luften som en tordensky. Til slutt kranglet vi alle sammen. Lysten til å dra på Eriks bursdag var helt borte hos oss og foreldrene. Å måtte tåle Ingrids surmulende ansikt, mens hun sukker høyt og ruller med øynene det er virkelig ikke morsomt. Vi vil ikke føle oss som uønskede gjester i vår egen brors og sønns hjem.
Men samtidig knuser det hjertet vårt å såre Erik. Han gleder seg så mye til denne dagen, han vil endelig ha familien samlet! Hvordan kan vi bare ikke komme? Det er hans dag, og han kan ikke noe for konas humør. Vi står nå overfor valget: å svelge ergrelsen og dra med risiko for å ødelegge kvelden eller å avlyse og knuse hjertet hans. Situasjonen virker håpløs, og hvert steg trekker oss dypere inn i denne familiekonflikten. Hva gjør man når kjærligheten til broren møter avskyen mot hans kone? Vi vet ikke svaret, men tiden tikker ubønnhørlig, og en avgjørelse må tas.
