27. mars
Jeg kjenner det dype trykket i brystet hver gang temaet kommer opp blant slekt og venner: Hvorfor tar ikke sønnen sin mor med hjem? Hvorfor må hun bo alene når det bare er én kvinne i vårt hjem, og det er meg? Jeg har merket at meninger fra Andres familie sirkulerer at det selvsagt er hans ansvar som enebarn å ta vare på sin gamle mor, men ingen sier det rett ut til meg.
Sigrun er 83 år, vel over hundre kilo og stadig syk. For noen år siden spurte min svigerinnes kusine: Hvorfor lar dere ikke Sigrun flytte inn til dere? Det er fint at dere hjelper til, men hva om noe skjer om natten? Hun er jo avhengig av sønnen sin. Sjokkerende for noen, helt opplagt for andre at det er vi hennes eneste sønn, hans kone, og deres sønn som skal stille opp.
De siste fem årene har Sigrun knapt satt sin fot utenfor leiligheten. Hun plages med beina, vekta gjør henne ute av stand til å bevege seg. Alt dette begynte for tre tiår siden. Da var svigermor energisk, frisk, sterk men også kontrollerende.
Er det denne du bringer hjem til meg? utbrøt hun første gang jeg møtte henne. For henne har jeg ofret alt?
De ordene sved, og jeg dro min vei i stillhet, satte meg på bussen. Da bodde svigermor i en vakker villa rett utenfor Oslo. Hennes avdøde mann hadde hatt en god jobb, og med arven levde hun komfortabelt lenge etter hans bortgang. Den kvelden fulgte Anders etter meg. Jeg har vært heldig med ham han lar ikke morens ord diktere livet. Men han har likevel respekt for henne, prøvde å roe meg ned og forklare at det er bare sånn hun er.
Etter bryllupet begynte vi å spare for oss selv. Anders jobbet lange perioder i Stavanger, kom hjem sjeldent. Etter noen år fikk vi endelig råd til et hus, og vi pusset det opp. I de årene besøkte vi ikke Sigrun ofte. I mellomtiden spredte hun baksnakking at svigerdatteren ikke lar sønnen hjelpe henne, at jeg står i veien.
Så ønsket hun å flytte til byen og brukte pengene fra villaen. Det strakk ikke til, og hun ba oss bidra, med løftet om at leiligheten skulle gis til vårt barn. På møtet hos advokat sa hun plutselig at hun selv måtte stå som eier en bekjent hadde advart henne mot å bli lurt fra hus og hjem. Senere sa hun at hun ville testamentere det til den som pleiet henne best. Hun ville føle seg som husets dronning, gjentok at vi kun ønsket å snyte henne.
Nå har snart tjue år gått siden den scenen på advokatkontoret. Alle hørte hennes klager; vi satt der og følte oss små. Vi droppet hele avtalen. Hun flyttet likevel inn med én gang, forbød oss å pusse opp. Etter kort tid begynte hun å klage på alt: at det var slitt, at ting gikk i stykker. Alt var min feil jeg hadde funnet feil leilighet og var ute etter henne.
Sigrun har alltid forgudet søskenbarnets barn, men knapt en tanke til sitt eget barnebarn. Hun later som om hun ikke husker fødselsdatoen hans. For noen år siden begynte helsa hennes virkelig å svikte. Hun la på seg ytterligere og slet med å gå rundt. Jeg kom med sunn mat, mens hun bannet og sa at bare kusinen ga henne ordentlig mat, mens jeg sultet henne.
I fjor begynte Anders å be meg om å ta Sigrun hjem til oss. Han trodde hun nå forstod alvoret og ville høre på legen. Jeg sa ja, men satt vilkår: kjøkkenet skulle være mitt domene, jeg bestemte hva som ble servert, og ingen av hennes kusiner fikk besøke oss uten avtale.
Det passet henne dårlig hun ville styre huset, ikke la seg passe på. Så jeg fortsatte å dra dit, handle, vaske, lage mat, noen ganger overnatte. Mens favorittkusinen ringte og uttrykte bekymring men var aldri tilstede.
Sigrun klagde stadig til kusinen: jeg nektet henne sjokolade og spekepølse. Hun ba om at noen kom med kake, men kusinen var alltid for opptatt, selv om hun bodde nærmere enn oss. Hun kom kanskje én gang i måneden med usunn mat, mens det var jeg som daglig stilte opp.
Forleden ropte Sigrun på kusinen og påsto at smykket og korset hennes var stjålet. Begge hadde besøkt henne den dagen, men hun var sikker på at det var JEG som hadde tatt dem.
Jeg sa ingenting. La maten frem på bordet. Etterpå løftet jeg halskjedet og korset fra gulvet, der de hadde falt bak nattbordet. Da jeg kom hjem, fortalte jeg Anders alt og sa at nå var det nok. Nå vil jeg vi skal sende henne på sykehjem. Anders var enig.
Jeg håper det er riktig avgjørelse, men jeg kjenner fortsatt uro i magen. Kan jeg kreve å være husets eneste frue? Eller bør jeg tåle mer? Jeg vet bare at ingen andre gjør det for henne og jeg er utslitt.
