Dette er ikke bra! Til syvende og sist er hun jo hans mor! Han kan ta henne med til sitt eget hjem! slike uttalelser kommer stadig fra folk som står min mann nær. Jeg vet at mine egne venner tenker det samme, selv om ingen sier det rett ut. Årsaken er situasjonen med svigermor.
Sigrid er 83 år gammel, veier over hundre kilo og sliter ofte med sykdom. Hvorfor tar du ikke Sigrid med deg hjem? spurte min fetter meg for noen år siden. Det er flott at du hjelper henne hver dag, men hva om noe skjer om natten? Det er tøft å være alene. Til syvende og sist er din Daniel hennes eneste støtte.
Det er klart at farmor skal tas hånd om av sin eneste sønn, hans eneste kone og hennes eneste barnebarn. De siste fem årene har Sigrid ikke forlatt leiligheten sin en eneste gang. Beina verker og vekten gjør det vanskelig å bevege seg. Alt startet for tretti år siden, da svigermor var energisk, ung, frisk og bestemte seg for hva som var best.
Hvem har du brakt til meg? utbrøt moren til min kommende mann, Daniel, indignert. Er dette hva jeg har brukt hele livet mitt på?
Etter disse ordene gikk jeg stille til bussen. På den tiden bodde Daniels mor på et anerkjent boligstrøk i Oslo, i et stort og vakkert hus. Mannen hennes hadde en viktig jobb, slik at Sigrid levde godt lenge, selv etter at hun ble enke. Den dagen tok Daniel meg igjen og slo følge. Jeg var heldig med mannen min: han fulgte ikke morens vilje blindt, men respekterte de eldre. Han prøvde å berolige meg og forklare at det var akkurat slik Sigrid var.
Etter at vi giftet oss begynte vi å spare for vårt eget hjem. Daniel jobbet hardt og var borte i seks måneder. På noen år klarte vi å kjøpe oss en bolig som vi selv pusset opp og gjorde ferdig. Vi besøkte ikke Sigrid ofte. Hun klarte å spre rykter om meg til Daniel og alle hun kjente. At svigerdatteren hindret henne i å hjelpe moren sin. Hvordan kunne jeg stoppe ham? Og slik fortsatte det.
Hun bestemte seg for å flytte til sentrum, men pengene hun fikk for huset var ikke nok. Hun foreslo at vi skulle bidra, og lovet i retur at leiligheten ville gå til vår sønn, hennes barnebarn. Men da vi var hos notaren, insisterte Sigrid plutselig på at leiligheten skulle arves av henne, fordi en venninne hadde sagt at bestemødre ofte ender opp uten bolig. Så sa hun at den skulle gis til den som tok vare på henne på sine eldre dager. Hun ville være husets overhode! Hun påsto vi kom til å lure henne og frata henne alt.
Dette er nesten tjue år siden. Alle i notarkontoret hørte henne klage, og vi ble veldig flau. Vi valgte å trekke oss tilbake. Hun flyttet straks inn, lot oss ikke engang gjøre små oppussinger. Hun bodde der i en måned, og begynte så å klage på at alt var gammelt og i dårlig stand. Svigermor skyldte på meg for alt: at jeg hadde funnet feil leilighet og prøvde å bedra henne.
Sigrid elsket fetterens barn, men ignorerte sitt eget barnebarn. Hun lot til og med som om hun ikke husket fødselsdagen hans! For noen år siden ble svigermor syk. Hun la på seg så mye at det ble vanskelig å bevege seg hjemme. Jeg kom hver dag med sunn mat som legen hadde anbefalt. Sigrid bannet og nektet å spise, mente at det bare var hennes kusine som ga henne god mat og at jeg sultet henne.
I fjor ba Daniel meg om å ta henne hjem til oss. Han mente mamma hadde skjønt at hun måtte høre på legen.
Ok sa jeg, men satt betingelser: kjøkkenet skulle kun være mitt, jeg bestemte maten og ingen kusiner fikk komme på besøk.
Svigermor ble sint og ville ikke flytte, for hun trodde hun skulle komme og bestemme alt hjemme hos oss. Men vi har bare én husfrue og det er meg! Jeg måtte besøke henne, rydde, lage mat og tilbringe nettene der. Favorittkusinen hennes viste bare omsorg over telefon.
Sigrid klagde på telefonen og hevdet jeg sultet henne: ingen godteri eller røkt pølse. Hun ba om at jeg skulle ta med kake. Men kusinen, med et travelt skjema, utsatte besøket til tross for at hun bodde tre ganger nærmere enn meg. Hun kom bare en gang i måneden med usunn mat, mens jeg tok vare på henne hver dag.
En dag ringte Sigrid til kusinen og klagde over at halskjede og kors var borte. Begge visste vi hadde vært der, men hun var sikker på at jeg hadde tatt dem.
Uten å si et ord satte jeg maten fram og plukket opp kjedet og korset, som hadde falt bak nattbordet. Hjemme fortalte jeg alt til Daniel, og vi bestemte oss: jeg ville ikke dra dit mer. Jeg foreslo at vi skulle finne et eldrehjem. Daniel samtykket.
Når livet utfordrer oss, kan det føles urettferdig spesielt når vi strekker oss så langt for andre, men møter mistillit og utakknemlighet. Men det er viktig å holde fast på egne grenser, verdighet og hjertet. Det å hjelpe betyr også å ta vare på seg selv og noen ganger er det å gi slipp den største omsorgen man kan vise.
