Sønnen til min tidligere ektemann fra hans andre ekteskap ble syk, og eksmannen min kom og ba meg om økonomisk hjelp. Jeg sa nei.
Nå er jeg 37 år, og har vært skilt i ti år. Eksmannen min var utro mot meg, og jeg klarte aldri å tilgi det. Nå bor han sammen med den kvinnen.
Hun ble gravid med ham, fødte deres barn, og han giftet seg med henne. Etter alt dette valgte jeg å holde avstand; jeg ønsket ikke å ha kontakt med ham og visste lite om hvordan de hadde det.
Selv har jeg god økonomi jobben min gir meg en solid inntekt. Men så, for en uke siden, dukket eksmannen min plutselig opp på døra. Vi hadde ikke sett hverandre på flere år, så jeg ble virkelig overrasket. Jeg ville egentlig si så mye til ham, men han begynte å snakke før jeg rakk å si et eneste ord. Han fortalte meg at sønnen hans hadde fått kreft, og at behandlingen ville bli kostbar. Både han og kona hadde økonomiske problemer, og derfor kom han til meg.
Jeg har nok penger, for nylig solgte jeg huset jeg arvet etter bestemor. Det hadde han på en eller annen måte fått nyss om, og nå kom han for å be om penger. Alt hadde jo ordnet seg for ham sånn passe heldig. Jeg hadde ikke bestemt meg for hva jeg skulle bruke pengene på vurderte å kjøpe en god bil, men jeg må jo først lære meg å kjøre, og det har jeg knapt tid til. Uansett, beløpet er ikke lite, og jeg har ingen hast med å slå til. Og ærlig talt, ville han hjulpet meg om jeg en dag ble syk? Det tviler jeg sterkt på.
“Hvor mye tror du det koster når vi er så desperate?” sa han, men han har aldri tenkt over mine følelser. Verken han eller kona. Han byttet meg lett ut den gangen, og da vi skilte oss, delte vi alt likt. Der mente han at det kom hans nye familie til gode. Til og med leiligheten ville han ha penger for, men jeg kjøpte den før vi giftet oss det var min redning. Gjett om han var misfornøyd! Og nå står han plutselig her og krever penger, snakker om følelser!
Han påsto at han kunne vise alle nødvendige papirer hvis jeg ikke trodde ham. Men jeg hadde ikke lyst til å forholde meg til det i det hele tatt. Selv om han lover at jeg skal få tilbake pengene, vet jeg at det vil gå med til rehabilitering for barnet etterpå også, og det koster minst like mye. Helt ærlig jeg tviler på at jeg noen gang får pengene mine igjen.
Hvorfor kan du ikke låne fra banken? spurte jeg.
Jeg sa alt rett ut til ham. Han ble sint, sa at han kunne gå ned på kne. Men jeg vil ikke ydmyke ham. Jeg vil bare slippe å ha med ham å gjøre. Han forrådte meg, solgte meg ut. Hvorfor skulle jeg hjelpe ham? Han sa han skulle komme tilbake når jeg fikk tenkt meg om. Men det finnes ikke noe å vurdere.
Kanskje noen synes jeg er uten hjerte. Men jeg ønsker å styre min egen økonomi, og vil ikke dele den med andre. Etter samtalen følte jeg meg litt dårlig, det skal jeg innrømme. Men jeg kommer ikke til å hjelpe dem de får ta konsekvensene og lære av det.
