Sønnen min tok med seg kjæresten hjem – hun virket mistenkelig For noen dager siden tok sønnen min med seg en jente hjem til oss. Hun er litt yngre enn meg, kanskje fire eller fem år. Sønnen min har forelsket seg i en kvinne på min egen alder og vil gifte seg med henne. Det kom også overraskende på meg at hun har en liten datter. Jeg tok godt imot dem. Det viktigste er at sønnen min er lykkelig, og da er jeg også lykkelig, men jeg måtte bare snakke med noen om dette. Da de hadde gått, ringte jeg straks min beste venninne, som jeg kaller “min beroligende medisin.” Uansett hva som skjer, er hun der for meg og gir gode råd som alltid fungerer. Jeg ringte henne, fortalte historien og ba om hjelp til å gjøre det som trengs. Vi snakket en god stund, og det hadde sikkert blitt lengre om ikke sønnen min kom hjem. Han ville snakke. Jeg var redd jeg skulle få enda en nyhet som ville sjokkere meg. “Mamma, jeg vil at hun og hennes datter skal flytte inn hos oss,” sa han. Jeg visste ikke hva jeg skulle si, så jeg svarte «Ja, la dem bo her.» Han ble så glad og løp for å fortelle det videre. Jeg hadde én tanke i hodet: Denne kvinnen kan da ikke elske sønnen min, kanskje hun vet at vi har et stort hus i sentrum og at vi er en svært velstående familie – og derfor har hun klamret seg til ham? Jeg sovnet med disse tankene. Jeg hadde en drøm der min avdøde ektemann sa til meg: “Det er bra.” Da jeg våknet neste morgen, innså jeg at sønnen min ikke er dum, og han forstår alt selv – og selv om han gjør en feil, så klarer han å rette den opp.

For bare noen dager siden kom sønnen min hjem med kjæresten sin. Hun var merkbart yngre enn meg, kanskje fire eller fem år og det slo meg med en gang: Sønnen min har forelsket seg i en som er nesten på min alder, og han ønsker å gifte seg med henne. Det neste han fortalte, traff meg som et lyn hun har også en liten datter.

Jeg tok imot dem på en varm og respektfull måte. Tross alt, det viktigste er at sønnen min er lykkelig, og da kan jeg også være det. Men jeg måtte snakke med noen om det dele min bekymring. Da de gikk, grep jeg telefonen og ringte min beste venninne Ingrid, som jeg alltid kaller beroligende middel. Uansett hva som skjer, står hun ved min side, støtter meg og gir råd som alltid treffer blink. Jeg fortalte henne alt, ba henne hjelpe meg til å gjøre det rette.

Vi snakket lenge og det kunne vart enda lenger, hadde ikke sønnen min kommet hjem akkurat da. Han virket opprørt og sa han ville snakke med meg. Hjertet mitt banket, jeg fryktet at enda en overraskende nyhet ventet Mamma, jeg vil at hun og datteren skal bo hos oss, sa han.

Jeg visste ikke helt om jeg skulle bli sint, glad eller bare maktesløs. Jeg svarte ham ja, de kan flytte inn. Lyset tente i øynene hans, og han løp avgårde for å fortelle dem det.

Men tankene rullet, og én tanke stakk dypere enn de andre: Kan denne kvinnen virkelig elske min sønn? Kanskje har hun fått nyss om at vi bor i en stor villa midt i Oslo og har god råd og utnytter det?

Med denne tanken la jeg meg til å sove. Den natten drømte jeg om min avdøde mann, som kom til meg og hvisket: Det går bra. Neste morgen våknet jeg med én klar forståelse sønnen min er ikke naiv, han vet nøyaktig hva han gjør, og skulle han gå på en smell, vil han klare å reise seg igjen.