Bare i hemmelighet kan jeg skrive ned slike tanker som dem jeg deler i dag. Jeg er så gjennomsyret av bitterhet at jeg nesten ikke orker mer. Jeg er klar for kritikk, men håper på forståelse fra andre mødre som har sett barna sine plutselig bli voksne.
Jeg har båret frem et barn, oppdratt ham, skilt meg fra faren hans fordi forholdet ikke gikk lenger, gått tur med sønnen min, gjort alt jeg kunne for at han ikke skulle føle mangel på en forelder, hatt to jobber og så stått over grytene på kjøkkenet som om det var et tredje skift. Jeg har kjøpt alle disse mobilene, betalt for utdanning, og så, plutselig:
Mamma, Ingrid skal bo hos oss.
Hæ? I leiligheten vår på 44,2 kvadratmeter? Skal denne jenta bo sammen med sønnen min på rommet hans? Skal hun spise middag her? Og skal jeg vaske klærne hennes også? Eller er det plutselig to husmødre her nå?
Sønnen min var helt i skyene da han fortalte meg dette. Han trodde jeg skulle smile, hoppe av glede og kanskje til og med tømme skapene for Ingrid uten å protestere.
Jenta er for så vidt grei, men det betyr ikke at jeg vil ha noen boende her med oss. De er voksne, tross alt! Kan de ikke ta opp boliglån eller leie en leilighet? Er det verdt å gnage på mors nerver bare for å spare penger?
Akkurat sånn følte jeg det, men jeg slapp Ingrid inn. Sønnen min har jo også rett til denne leiligheten, og det betyr at han kan ta med seg den han vil hjem. Jeg skulle ønske jeg løy, men jeg lovte meg selv å være ærlig. Vennene mine kjeftet på meg: Tenker du ikke på sønnens beste? Hva slags mor er du egentlig?
Nå kommer jeg hjem, og alt irriterer meg. Fra dørstokken og inn. Sko slengt i gangen, komfyren skitten på kjøkkenet, noe som betyr at Ingrid har laget mat. Og hva om hun brukte opp det jeg nettopp hadde handlet inn? Nei, jeg sløser ikke med pengene. Men hva gjør man når man står midt i matlagingen og plutselig er tom for mel? Og køen til badet, den varer evig.
Jeg må bare innrømme det: Jeg vil ha Ingrid ut av leiligheten min. Jeg trenger ikke en ekstra husmor her.
Så slo det meg: Hva om jeg tar med en mann hjem, da? Hvorfor har jeg brukt så mange år på å skjule at jeg har hatt noen på privaten, mens sønnen min bare kan invitere inn hvem han vil? Han har jo sitt eget sted, men hvorfor ikke la han få oppleve å bo på 44,2 kvadratmeter sammen med enda en voksen og se hvordan det føles?
Dette er kanskje en forunderlig dagbokside å dele. For meg som mor til en voksen sønn er det vanskelig å forestille meg hvordan jeg skal håndtere dette, så jeg ser faktisk frem til å høre hva andre mener.
Hva tenker dere, kjære lesere? Har barna deres kommet hjem med kjærester dere plutselig skulle bo sammen med? Hvordan gikk det? Har mor rett til å vise Ingrid døra?
