Sønnen min hadde ikke ringt på tre måneder. Jeg tenkte han sikkert var opptatt med jobb. Til slutt klarte jeg ikke mer, så jeg satte meg på toget til Trondheim uten å si ifra. Da jeg ringte på døra til leiligheten hans, åpnet en fremmed kvinne og sa hun hadde bodd der i et halvt år.
Hvis jeg ikke hadde tatt det toget den dagen, ville jeg kanskje fortsatt lurt meg selv med tanken på at Magnus bare hadde det travelt.
At det var jobben, prosjektet, slike ting unge folk kaster seg inn i. De lever så fort, glemmer å ringe sin egen mor. Men jeg reiste. Det jeg oppdaget utenfor leiligheten hans, snudde livet mitt på hodet.
Det begynte ganske uskyldig. Han pleide å ringe hver søndag, rundt lunsjtid, mellom min fiskegrateng og hans formiddagskaffe. Noen ganger sendte han en SMS midt i uka lurte på om blodtrykket mitt var greit, om jeg hadde vært hos legen, om Grethe i første etasje fortsatt laget så mye bråk. Småting. Etter at Asbjørn døde, ble de samtalene som å puste for meg. Det eneste jeg klamret meg fast til.
Sekstien år gammel, fire år som enke, trettito år på kommunen og så plutselig pensjonist, tom leilighet, og den uendelige stillheten som bare ble brutt av Magnus sine søndagssamtaler.
I mai sluttet Magnus å ringe.
Jeg ble ikke urolig med én gang. Første uka tenkte jeg han hadde glemt det, sendte en SMS. Han svarte kort: “Masse jobb, ringer senere.” Han ringte aldri. Andre uke, ny SMS. “Alt bra, mamma, vi snakkes.” Tredje uke stillhet. Jeg forsøkte å ringe, han svarte aldri. Når han omsider svarte på melding, var det korte og formelle svar, nesten som om noen andre skrev for ham.
Venninnen min, Liv, som jeg går på håndarbeidskveld med på samfunnshuset, sa det rett ut:
Eva, du må dra til ham. Noe stemmer ikke.
Kanskje han har fått seg kjæreste og vil ikke si det, prøvde jeg. Mest for å trøste meg selv.
Nettopp derfor burde han ringe, svarte Liv og trakk på skuldrene.
Men jeg utsatte det. Magnus er ikke glad i overraskelser. Da Asbjørn levde, og vi én gang dukket opp uanmeldt, så han ut som om han var ferska i noe fælt, mens det bare var litt rot på kjøkkenet. Han har alltid likt å ha kontroll på sitt eget rom. Jeg har forstått det eller trodd at jeg har det.
I august klarte jeg ikke mer. Jeg kjøpte billett til nattoget OsloTrondheim, pakket med hjemmelaget plomme- og bringebærsyltetøy og en boks krumkaker Magnus har elsket krumkakene mine siden han gikk på videregående. Hele veien planla jeg hva jeg skulle si. At jeg savner ham. At han ikke trenger å ringe hver dag, men én gang i uka det er da ikke for mye å be om. At jeg er moren hans, ikke en byrde.
Jeg stod i oppgangen klokken tre. Tredje etasje, dørene til høyre, den brune dørmatta med Velkommen den hadde jeg kjøpt til ham da han flyttet inn.
Dørmatta var borte.
Det lå en grå gummimatte uten tekst. Jeg ringte på. En ung kvinne kanskje tretti, mørkt hår i bob og kledd i joggedress med tekoppen i hånda åpnet.
Hei, jeg leter etter Magnus Aas sa jeg, så rolig jeg klarte.
Hun knep øynene sammen.
Det bor ingen Magnus her. Jeg har bodd her siden februar.
Der stod jeg med krumkaker og syltetøy, og pustet tungt. Hun Irene, het hun slapp meg inn, for hun så vel at jeg holdt på å miste balansen.
Leiligheten var helt forandret. Nye møbler, gardiner, til og med veggene hadde fått ny farge. Ingenting var som før. Ikke et eneste spor etter sønnen min.
Irene leidde via et utleiefirma, kjente ikke eieren selv, alt gikk gjennom mellommann. Hun ga meg nummeret. Jeg ringte med én gang, fra sofaen der jeg husker Magnus pleide å sitte.
Mellompersonen bekreftet Magnus Aas hadde leid ut leiligheten i februar. Nei, ingen adresse for videresending. Ja, han betalte husleie punktlig, overføring fra norsk konto.
Jeg tok siste toget hjem til Oslo. Jeg gråt ikke. Jeg var bare helt nummen. Sønnen min, enebarnet mitt, han som holdt meg i hånden på Asbjørns begravelse, hjalp meg med selvangivelsen, han som alltid sa Mamma, du kan stole på meg hadde flyttet ut, leid ut leiligheten sin til en fremmed, og ikke sagt et ord til meg.
Tre dager sa jeg ingenting. Ventet på at han skulle ringe. Det gjorde han ikke.
Fjerde dag skrev jeg kort: Jeg har vært i Trondheim. Jeg vet at du ikke lenger bor på Dronningens gate. Ring meg.
Han ringte etter en time. Første gang på tre måneder jeg hørte stemmen hans på ordentlig, ikke på svareren.
Mamma, jeg Unnskyld. Jeg skulle ha sagt noe.
Hvor er du?
Stillhet. En lang, tung stillhet.
Jeg er i Bergen. I Norge. Siden mars.
Jeg satte meg ved kjøkkenbordet. Ute på balkongen hang naboen opp tøyet sitt. Verden så vanlig ut, men min raste sammen.
Magnus snakket lenge. Om hvor overveldet han følte seg etter at pappa døde. At samtalene våre, alle spørsmålene, pakkene med krumkaker det ble for mye for ham. Han klarte ikke si det til meg, for han visste det ville knuse meg. Så han reiste bare reiste.
Jeg følte jeg ikke klarte å puste sa han lavt. Ikke på grunn av deg, mamma. Men fordi jeg følte jeg måtte ta pappas plass. At jeg skulle fylle det tomrommet.
Jeg hadde lyst til å rope. Ville si at jeg aldri ba ham om å være noen annen enn seg selv. Men da jeg lukket øynene og var ærlig, så jeg selv alle søndagene jeg hadde fortalt ham om hvert eneste legebesøk, strømregning, hver liten krise. Som om han var mannen min, ikke sønnen min.
Jeg sa ingenting om det. Ikke da.
Kom hjem til jul sa jeg bare.
Det skal jeg, mamma.
Jeg la på og ble sittende lenge i mørket på kjøkkenet. Kringlene jeg hadde med til Trondheim stod urørt på benken. Jeg tok ett stykke selv. Det smakte alltid godt.
Magnus kom hjem til jul. Han satt på andre siden av julebordet, på plassen til Asbjørn, men ikke som en erstatning. Som voksen mann, som hadde gjort noe vanskelig. Vi snakket ikke om Bergen den kvelden. Kanskje vi gjør det en annen gang. Kanskje aldri.
Liv spør meg noen ganger om jeg har tilgitt ham. Jeg vet ikke hva jeg skal si. Men nå, når han ringer på søndager og det gjør han så prøver jeg å holde meg kortere, og spør mer om ham, enn jeg forteller om meg selv. Det er ikke mye. Men et sted må man begynne.
Noen ganger er den største kjærligheten en mor kan vise sitt voksne barn å faktisk gi slipp. Selv om ingen har lært henne hvordan man gjør nettopp det.
