Jeg tror virkelig at det som skjer i livet vårt ikke skjer tilfeldig vi har alle et ansvar, og alt vi opplever er til syvende og sist vårt eget. Valgene jeg tok for lenge siden former hvordan jeg lever nå. Da jeg var yngre, gjorde jeg et av de dårligste valgene i mitt liv jeg knyttet skjebnen min til en mann uten omtanke, uten evne til å ta ansvar. Jeg lot meg rive med av følelsene for Morten, stolte på ham selv om alle visste at han løp etter kvinner. Jeg håpet han skulle forandre seg for min skyld. Men sannheten er at mennesker kanskje aldri endrer seg selv da sønnen vår, Simen, ble født, fortsatte Morten å være like opptatt av andre kvinner.
Etter hvert begynte ryktene å svirre om Mortens siste eskapader. Venner, naboer og til og med familie fortalte meg om alt de hadde hørt. Jeg følte meg både såret og ydmyket, ikke sikker på hva som var verst. Jeg levde slik i fem år, med en uro som aldri slapp taket. Til slutt flyttet Morten ut av leiligheten og overlot den til Simen, bare for å slippe å betale barnebidrag. Jeg endte opp med å leie leiligheten av ham og flyttet inn med Simen og min mor, som trengte mye omsorg på den tiden.
Hele livet har jeg forsøkt å gi Simen det beste jeg kunne. Alle pengene jeg fikk inn fra leieinntektene gikk til hans skolegang, klær og alt annet han trengte. Jeg ville at han skulle ha en god barndom. Samtidig måtte jeg bruke resten av pengene på regninger, mat og medisiner til mamma. Jeg var overbevist om at han kom til å se alt jeg ofret for ham når han ble voksen. Men nå, i en alder av 57, sliter jeg med diabetes. Hver eneste dag må jeg følge med på blodsukkernivået mitt og sprøyte inn insulin for å overleve.
På grunn av sykdommen min får jeg ikke jobb. Ingen vil ansette en kvinne min alder med diabetes. Leieinntekten fra leiligheten er det eneste jeg har å leve av. Simen fylte nettopp 31, og nylig kom han og sa at de som bor i leiligheten, må flytte ut han vil bo der sammen med kona si. Jeg prøvde å forklare at jeg da står uten sted å bo. Han svarte bare at det får jeg ordne selv.
Jeg klarer ikke å forstå hvordan jeg har jobbet så hardt hele mitt liv og likevel ikke klart å legge noe til side til pensjon. Jeg vet virkelig ikke hva jeg skal gjøre nå… Jeg må ha råd til medisiner, mat, betale strøm og husleie. Hvordan kunne min egen sønn gjøre dette mot meg? Hvem tror han egentlig at han er?
