Vi klarte aldri å komme særlig overens med svigermoren min.
I starten forsøkte vi å bo sammen alle sammen, men det gikk bare i en måned før det ble for krevende.
Forholdet mitt til svigerfar var ganske bra, vi fant fort tonen og kunne snakke sammen om det meste. Men med kona hans var alt mye mer komplisert. Hun likte meg ikke fra første stund.
Du har tatt feil kjele, ropte hun til meg, du koker potetene helt galt…
Slike bemerkninger kom konstant fra henne, dag etter dag.
Til slutt flyttet vi ut og leide oss en egen leilighet. Da fikk jeg snart vite at jeg var gravid. Svigerfar satte svigermor litt på plass og ba henne oppføre seg for barnebarnets skyld.
For en vrien dame, sa svigerfar, hun var ikke lett å ha med å gjøre i ungdommen heller, men det har bare blitt verre med åra. Jeg giftet meg med henne fordi hun ventet på meg mens jeg var i militæret, så ble det bare sånn.
Det var faktisk slik at mens jeg gikk gravid, holdt svigermor seg rolig. Men så snart datteren vår ble født, og det attpåtil fem uker for tidlig, begynte hun pån igjen selv om barnet var helt friskt.
Dette er ikke din unge, sa svigermor til mannen min.
Er du blind? Ser du ikke hvorfor barnet kom for tidlig? Det må jo være noen andres barn.
Heldigvis tok mannen min meg i forsvar og sto støtt ved min side mot slike beskyldninger. Sist gang gikk det så langt at han faktisk kastet ut moren sin.
Hun fikk dermed aldri møte sitt barnebarn, og nektet å forsones. Men svigerfar kom stadig på besøk til oss med små gaver, selv om han fikk kjeft hjemme for det.
Jeg vet ikke hva slags TV-programmer den gamle karen fulgte med på, men da jenta vår ble tre år tok han henne med seg på trilletur, og underveis dro han innom fastlegen for å ta en DNA-test. Han ville tydeligvis gi kona si en lærepenge.
Er ikke sønnen min hjemme? sa svigerfar forvirret da han sto i døråpningen kanskje like greit. Jeg har fått svar på DNA-testen. Det viser seg at kona mi hadde rett. Hvem har du fått barn med? Denne jenta er ikke vårt barnebarn!
Jeg var helt sjokkert, ante ikke noe om testen. Jeg var jo sikker på at barnet var mannens mitt sitt.
Etter dette tok vi begge en skikkelig test sammen og den slo fast at mannen min selvfølgelig var faren. Det viste seg at det var svigerfar som ikke var biologisk bestefar.
Så sånn var det den gangen hun ventet på meg hjemme fra militæret! sa han bittert.
De skilte seg etter alle disse årene, til tross for at svigermor lenge tryglet om tilgivelse.
Så: Før man anklager andre, bør man kanskje se litt nærmere på seg selv først.
Det har i hvert fall jeg lært.
