De sier at vi er ansvarlige for alt som skjer i våre liv, at vi selv bærer skylden for våre valg. Hvilken vei du velger én dag, blir veien du vandrer.
I mitt liv tok jeg et dårlig valg ved å knytte meg til en mann som aldri var ekte. Da jeg var ung, var jeg så forelsket i Morten at jeg selv om jeg visste han var ustadig trodde han ville forandre seg for min skyld. Jeg klamret meg til håpet, til troen. Men mennesker er som bekken, de renner der de alltid har rent. Selv da sønnen min Martin ble født, forble Morten like flyktig.
Hver måned fløt flere rykter mot meg, dryppvis, som regnvann nedover vinduet, hvisket fra naboer, venner og til og med familien min. Jeg følte meg som en kald stein på havbunnen: flau og såret, samtidig. Jeg holdt ut i fem år før jeg slapp taket. Vi skilte lag. På en merkelig måte lot Morten meg beholde leiligheten hans så lenge jeg ikke krevde barnebidrag. Men jeg og Martin ville ikke bo der; det luktet gammel sorg fra veggene. Jeg leide den ut og flyttet hjem til mamma, som trengte mye pleie. Sånn ble livet vårt.
Pengene fra utleien brukte jeg på Martin: klær, skole og skoleturer, alt mulig for å lage et lunt barndomsrede. Resten gikk til strømregninger, mat og den endeløse rekken med medisiner til min syke mor, som i flere år lå bundet til senga. Jeg trodde hele tiden at Martin forstod innsatsen min. Nå er jeg 57 år gammel, har diabetes, gir meg selv sprøyter daglig og kjemper for å holde meg levende.
Sykdommen gjør at ingen arbeidsplass vil ta imot meg. Pensjon kommer jeg heller ikke til å få jeg har byttet jobb for ofte, alltid på utkikk etter litt ekstra under bordet. Nå flyter tilværelsen kun på de tusenlappene jeg får inn hver måned fra leiligheten.
Men nå Martin er blitt 31 år, og han og den ferske kona hans har meldt at de vil flytte inn i leiligheten. Da jeg prøvde å si at jeg ikke da vil ha penger til det nødvendige, så han bare på meg og sa: Det får du finne ut av. Nå ligger jeg og ser på taket om natta, uten svar. Ingen sparepenger, alltid medisinsulten, kroppen vil ha mat og strømmen skal betales. Hva gjør man da? Hvordan kan min egen sønn bare snu ryggen slik? Hvorfor nettopp han, hvorfor nå, og hvorfor drømmer jeg om svarte elger som går i sirkel rundt senga mi når jeg sover?
