Det sies at vi bærer ansvaret for alt som skjer i livene våre, og at det er vi selv som må ta skylden. Valget vi tar en dag, legger grunnlaget for resten av livet.
Når jeg ser tilbake på mitt eget liv, minnes jeg hvor galt jeg valgte da jeg bandt meg til en mann som ikke var til å stole på. Da jeg var ung, elsket jeg Bjørn så høyt at jeg, til tross for at jeg visste at han var en dagdriver, håpet han skulle forandre seg for min skyld. Jeg prøvde å tro og håpe. Men sannheten var at folk forblir dem de er. Og derfor endret ikke Bjørn seg etter at vår sønn, Emil, ble født.
Måned etter måned fikk jeg høre om flere av hans eventyr. Det var naboer, venninner og til og med slektninger som fortalte meg. Jeg følte både skam og sårhet, alt sammen på én gang. Jeg holdt ut i fem år før jeg til slutt ga opp. Jeg gikk fra ham. Heldigvis var ikke Bjørn grådig. Han lot meg overta leiligheten vår mot at jeg ikke krevde barnebidrag. Jeg og sønnen min ønsket likevel ikke å bo der, så vi leide ut leiligheten og flyttet hjem til moren min, som trengte pleie. Slik levde vi.
Pengene fra leieinntektene brukte jeg på Emil på klær, skole, hyggelige turer og aktiviteter. Jeg gjorde mitt beste for at han skulle ha en god barndom. Inntektene gikk ellers til strøm, mat og medisiner til min mor, som var sengeliggende i mange år på grunn av sykdom. Jeg trodde sønnen min satte pris på at jeg tok vare på ham. Nå, som 57-åring, sliter jeg med diabetes, må stadig sette insulin, og kjemper for å holde meg gående så lenge jeg kan.
På grunn av helsen har jeg ikke mulighet til å arbeide noen steder, og hvem ville ansatt meg nå? Jeg har heller ingen pensjon, for jeg byttet jobb ofte og ble aldri værende lenge noe sted. Mesteparten av arbeidslivet mitt var jeg ansatt svart for å tjene så mye jeg kunne. Nå overlever jeg kun på de pengene jeg får inn ved å leie ut leiligheten. Emil er 31 år gammel nå, og for ikke lenge siden bestemte han seg for å gifte seg. Han sa at han og kona hans vil bo i leiligheten.
Da jeg spurte hva jeg skulle gjøre uten inntekt, svarte sønnen min at det ikke var hans problem. Nå vet jeg virkelig ikke hva jeg skal gjøre. Jeg har ingen penger, trenger medisiner hele tiden, må ha mat og må betale regninger. Hva skal jeg gjøre nå? Hvordan kan min egen sønn gjøre dette mot meg? Hvorfor skulle han gjøre det?
