Sønn, jeg vil ikke at du skal gå fra kona di på grunn av meg! Send meg heller på sykehjem!
For et halvt år siden tok jeg inn mamma hos oss. Hun har blitt ordentlig gammel nå, er 83 år. Etter at pappa døde, har det vært tungt for henne å bo alene på bygda. Våre barn er voksne og har flyttet ut for lenge siden. Så det var bare meg og kona igjen i vår toroms leilighet. Jeg tenkte det skulle gå greit.
I starten sa ikke kona mi noe, men det tok ikke mer enn en uke før mammas nærvær begynte å irritere henne.
Du, kanskje hun kan spise for seg selv, etter oss?
Hvorfor det?
Det er enklere sånn. Jeg mister matlysten når jeg ser henne tygge uten tenner. Det er ekkelt.
Kom igjen da, vi blir alle gamle en dag.
Det er noe annet.
Det plaget kona mi at mamma hadde mageproblemer og at hun tidvis snorket veldig høyt. Hun forbød til og med mamma å komme ut på kjøkkenet, og etter hvert fikk hun nesten ikke forlate rommet sitt. En dag sa kona mi rett ut:
Jeg trodde ikke hun skulle bli så lenge. Jeg orker ikke mer.
Men hva vil du jeg skal gjøre?
Send henne tilbake til bygda.
Hun klarer seg ikke alene der!
Folk lever sånn. Ingen andre barna bryr seg så mye! Hvorfor skal jeg føle meg fremmed i mitt eget hjem? Jeg holder ikke ut smattelydene og lukta.
Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre. For noen dager siden kom jeg hjem og så at mamma satt i gangen, fullt påkledd, med kofferten klar.
Mamma, hva driver du med?
Gutten min, vær så snill og kjør meg til eldrehjem!
Hvorfor det, mamma?
Jeg vil ikke at dere skal gå fra hverandre på grunn av meg.
Mamma ber meg fortsatt om å kjøre henne dit. Og jeg vet ikke lenger hva som er riktig å gjøre. Jeg klarer ikke tanken på at hun skulle bo på sykehjem, helt alene. Kanskje vi burde flytte på landet sammen med henne? Jeg står her, rådvill. Hva skal jeg gjøre?
