– Hva vil du ha? spurte moren forundret.
Hva mener du? svarte Synnøve litt skeptisk. Jeg tenkte jo bare på å grave i hagen, så alt som vanlig, sånn som vi pleier.
Er du okay, mamma? Ikke blitt helt gal av alt dette?
Moren hadde nettopp blitt innlagt på sykehuset rett etter farens begravelse en forverring av den kroniske iskjemiske hjertesykdommen, nøyaktig 40 dager etter. Alle så på det som naturlig: ekteparet hadde levd sammen lenge, og moren var så knust at folk trodde den 62 år gamle Marit ville bli helt alene. Men hun trengte jo ingen annen mann, for faren var borte.
Faren hadde gått bort uten mye oppstyr: han satte seg foran favorittserien sin og falt til siden. De hadde akkurat planlagt sølvbryllup, men endte i stedet med begravelse.
Det som ble igjen etter ham, var en lite skittent trehus og en fin hytte på tomten bygget ut da jeg bare var liten.
En helg dro jeg til hytta for å forberede såkorningssesongen. På første dag møtte jeg en merkelig fyr som gikk rundt på tomta i bare buksene. Det var liksom en lege, den som hadde behandlet mamma på sykehuset!
Det var tydelig at han egentlig skulle vært i uniform, men sto naken i jord, uten stetoskop. Jeg tenkte kanskje han var her for en ny helsekontroll, selv om det hadde gått nesten et halvt år siden utskrivning. Men hvorfor sto han da i bare underbukser?
Solen brant, og det krevde virkelig mot å gå rundt på andres eiendom på den måten.
Mamma ble irritert da hun så meg:
– Hva vil du ha?
– Jeg tenkte bare på å så frø og rydde i bedene.
– Alt i orden da, eller er du bekymret?
– Jeg er ikke bekymret. Hva er det du egentlig misliker? spurte mamma rolig.
Den omtrent 60 år gamle legen, en fyr ved navn Viggo Berg, kom nærmere og hilste på meg. Han så ikke ut til å bry seg om at han sto i bare underbukser foran en ung kvinne på 30slaget. Kanskje han hadde god selvkontroll.
Jeg nikket, la fra meg samtalen, men følte meg både flau og litt sint, så jeg gikk inn i hytta for å tenke over hva jeg skulle gjøre videre. Jeg ville ikke dra med en gang, for da ville det ha føltes som om jeg ga opp uten kamp. Men hvordan skulle jeg bli igjen? Kanskje han bare skulle kle på seg?
Jeg drakk litt vann og bestemte meg for å finne ut hvorfor denne fyren oppførte seg som hjemme hos oss, og hva mamma hadde av planer med ham.
– Sånn er han, hjemme! forklarte mamma. Planene med ham er store: vi skal gifte oss!
– Seriøst? undret jeg meg, helt målløs. Hva med farens minne og den evige kjærligheten? Sånn en sang av Alf Prøysen om kjærlighet?
– Vi kan gifte oss på en litt rar måte! lo Marit høyt. Men du, Synnøve, du står i veien, for han blir litt sjenert!
Jeg tenkte: Hva menes med at han er sjenert? Ville han ha stått i andre klær, så kanskje han hadde vært mer komfortabel?
Mamma svarte: Hvorfor skulle han være sjenert andre steder? Og la til, Uten bukser ville han følt seg ukomfortabel!
Vi elsker hverandre, og alt blir felles: mitt hus er ditt hus!
Jeg spurte: Hvorfor bør jeg egentlig dra? Jeg har jo rett til min arv!
Det viste seg at hytta egentlig sto kun i Mors navn hun var den eneste eier av hytte og tomt. Fars navn var ikke registrert, så den skulle ikke deles som arv.
Dermed var jeg egentlig ingen eier, og mamma kunne godt ha gått videre med sitt liv.
Jeg satte meg på benken i hagen og følte meg virkelig som ingen. Men mamma har alltid sagt sannheten, så hvorfor lyve?
Mors bestemor hadde også fått en tomt fra et byggeverk hvor hun jobbet, så tomten var så gammel som familien selv.
– Hvorfor står du alene som eier? spurte jeg.
– Din far verdsatte aldri materielle ting! svarte Marit uten nøling.
Midt i samtalen stoppet den halvhjertede legen fra å grave og begynte i stedet å slå opp jord med en liten spade. Han nikket med hodet, og den lille glatte skallen hans så ut som om han helt enig med meg.
Saften av en ny såkorningsplante lå i solen, og jeg satt stille ved siden av. Det så ut som om jeg måtte forlate hytta.
Dokumentene viste at jeg ikke hadde noen rett til hytta jeg var jo fortsatt barn da den ble bygget. Så jeg dro tilbake til byen uten å si farvel.
I hodet mitt gikk en tanke: Hvorfor oppfører mamma seg sånn, og hva i all verden er den plutselige hatet mot meg? Kanskje den nølende legen er skyld i alt?
Samtidig begynte jeg å tenke på leiligheten vi hadde sammen. Mamma ble overraskende entreprenøriell og smart.
Mats, min mann, ble redd for at min mor skulle dukke opp, for han vanligvis ikke kom hjem før søndag kveld. Nå var det lørdag middag.
– Hva skjer med Marit? spurte Mats. Etter at hun fikk diagnosen iskjemisk hjertesykdom, var hele familien bekymret.
Vi hadde vært gift i ti år, og vi hadde en åtte år gammel datter, Vilde, som tilbrakte sommerferier på hytta hos besteforeldrene. Denne helgen ble hun hentet av min mor.
Jeg fortalte Mats at hytta så ikke ut til å bli vår. Og leiligheten var også i uvisshet.
– Jasså, tantes sykdom! lo han. Selv en forverring av hjertet hindrer ikke alt!
Mats husket navnet på legen: Berg. Han hadde en gang snakket med ham om mamma. Men uten hvit frakk og stetoskop var han ikke lett gjenkjennelig.
Mats søkte på nettet og fant ut at Viggo Berg var gift!
– Så hvordan skal han gifte seg med mamma? spurte jeg forvirret.
– Kanskje han vil bli skilt? Flertallspolygami er jo ikke lov i Norge! foreslo Mats. Men vi bør snakke med Marit om det.
Vi dro til Mats’ venn, advokaten Øyvind, som var kjent for å vinne nesten alle saker. Kallenavnet hans var Djevelens advokat.
Øyvind forklarte at vi kunne prøve å løse dette uten rettssak, men om det ikke fungerte, måtte vi gå til retten. Hytta og tomten var kjøpt i ekteskapet, så den skulle deles likt, uansett på hvem den stod registrert.
Etter møtet kjørte vi tilbake til hytta, håpet på en forsoning, men mamma lot oss ikke inn. Hun ville ikke ha noen unge med en mann som hadde hjerteproblemer!
– Da går vi til retten! ropte jeg over gjerdet.
– Så lenge du vil! svarte legen, som tydelig hadde tatt på seg rollen som eier.
Vi leverte søksmål, og det trigget en bølge av sinne hos mamma. Hun ropte at hun ville ha hytta for seg selv, at jeg bare skulle kjøpe min egen.
– Du får en liten del av leiligheten, men hytta er min! skrek hun. Jeg skal gifte meg med Vilde sin far, og så skal vi bo der om sommeren!
Jeg følte meg flau over å ta saken så langt, men Marit ville ikke gå med på en avtale.
Retten ga meg en fjerdedel av hytta og en fjerdedel av leiligheten, resten til mamma. Ikke dårlig, tenkte jeg.
Moren fortsatte å skrike som en rasende gammel dame, men retten bestemte at alt skulle selges og pengene deles etter arveandel. Eller at vi kunne kjøpe hverandres andeler.
Jeg foreslo å kjøpe hytta av mamma. Hun var motvillig, men ga etter etter en liten overtale.
Vi fikk en notarialavtale: Jeg kjøper hytta, men gir fra meg min andel i leiligheten. Så mamma blir eneste eier av leiligheten, og jeg får hytta.
Vilde forsvant fra bildet, og Mats forlot sykehuset. Kanskje han var lei av hele dette dramaet.
Til slutt kom jeg og mamma til en slags forsoning. Hun ble mer som den gamle, kjærlige mammaen igjen, og vi delte både hytta og leiligheten.
Hun forklarede at hun hadde hatt en kortvarig forvirring, kanskje påvirket av retrograd Mercury eller en merkelig asteroide som kom nær jorden.
Jeg sjekket bare med solens uvær den er alltid en sikker forklaring!
Uansett, livet går videre, og vi har nå en ny start med hytta vår og en felles fremtid.
