Sokker
Åh, min lille skatt! Du er så god! Kjære tid, hvorfor er små barn så vidunderlige, egentlig? Liv-Mari Jensen pludret over barnebarnet sitt, og strålte stolt foran kameraet.
Halvårsdagen til lille Morten ble feiret med et smell. Underlige klovner, ballonger, en enorm, vakker marsipankake. Bestemor og bestefar hadde virkelig slått på stortromma. Ragnhild, Mortens mor, var ikke helt overbevist om behovet. Selvsagt var hun glad for at foreldrene ville glede henne og gutten, men akkurat som i barndommen ble hun raskt sliten av ståket. Morten hadde tydeligvis arvet det samme, for ikke mer enn en halvtime etter at feiringen startet, begynte han å gråte så sårt at Ragnhild bar ham inn i huset. Hun lukket vinduene tett, satt seg godt til rette i lenestolen med barnet, og etter noen stille minutter sov Morten tungt inntil henne.
Stakkar, du har vært gjennom nok for i dag. Slike fester er for tidlig for deg.
Liv-Mari kom tassende opp til barnerommet, med presangen sin under armen.
Sover han?
Sliten. Mamma, jeg sa jo det var for tidlig alt dette bråket og festingen.
Det går bra! Han venner seg til det. Jenta mi, vi kan kost oss litt feire barnebarnet slik han fortjener. Vi har ventet så lenge på han! Se hva jeg kjøpte! Er det ikke nydelig?
Papiret knitret og Morten vridde seg urolig i søvnen.
Mamma, kan vi vente litt? Ragnhild begynte å gå sakte i rommet, vuggende med sønnen.
Jamen altså! Jeg brukte så lang tid på å velge, og så bryr du deg ikke engang! Liv-Mari satte gaven på bordet med et sukk.
Kjære mamma, selvfølgelig bryr jeg meg! Jeg er sikker på at det er noe helt spesielt du har ordnet. Ragnhild smilte forsøksvis. Du, kunne du hentet meg et glass vann? Jeg tørster så innmari!
Da får du legge fra deg ungen og komme ned.
Han våkner om jeg legger ham.
Kjære deg da, det gjør vel ingenting? Kom nå, vi går ut igjen!
Mamma, om han våkner nå så blir han utrøstelig lenge. Kjedelig for alle.
Ragnhild, barn må oppdras fra første stund. Hva betyr at han gråter? Veloppdragne barn gråter jo ikke!
Ragnhild stivnet, men fortsatte det rytmiske, nesten drømmeaktige dansetrinnet gjennom rommet, som om all verdens tyngde lå i de bevegelsene. Veloppdragne barn gjør aldri det voksne ikke liker. Og veloppdragne jenter skal mestre alt. Rett rygg, hevet hake, første posisjon! Ingen protester!
Jeg går til gjestene. Legg barnet og kom ned. Det er da ikke passende en fest uten vertinne.
Vær så snill og bli litt, mamma.
Liv-Mari gikk, og Ragnhild sank tungt ned i stolen, med Morten trygt i armene. Så mange hinder hun hadde kryssset før denne gutten endelig kom til verden!
Ragnhild var født inn i en skikkelig familie fra Oslo vest. Bestefar var professor, bestemor ledende kirurg på Ullevål. Faren brøt ikke med tradisjonen, han ble også lege. Ragnhild forsto aldri hvordan en så klok og selvsikker mann kunne bli så formbar i hendene til hennes mor. Liv-Mari sto aldri nær vitenskap eller helsevesen. Så vidt hun orket gjennom universitetet, la bort diplomet og begynte å lete etter passende ektemann egentlig var det bestemor, Astrid, som styrte det arbeidet bedre enn noen. Det startet på en bursdag hvor foreldrene møttes, og snart gikk alt på skinner: Selskapsglade, pratsomme Liv-Mari fikk han fort interessert, bryllupet var storslått, og de flyttet inn i fin selveierleilighet. To år senere ble Ragnhild født, og bestemor tok straks føringen: Passet på barnepike, plukket ut kurs to språk, ballett, privatlærer i musikk.
Alt ved et barn skal være vakkert! sa hun.
Ragnhild tilbrakte helgene i museer og teatre sammen med bestemors skarpe blikk. Foreldrene så hun knapt far jobbet mye, mor nøyde seg med et kyss før hun dro på fest.
Alle bestemors anstrengelser bar frukt Ragnhild kom inn på ballettskole, og siden på Operaen. Karriere gikk strålende, helt til hun møtte sin fremtidige ektemann. Ola. Bare faren likte Ola.
Kjære tid! For et skjevt par! utbrøt Astrid og presset de fine fingrene mot tinningene. Tenk deg om da, jenta mi! Hvorfor vil du ha denne grove mannen? Han har jo ikke engang ordet i sin makt!
Bestemor, de færreste kan måle seg med deg i en diskusjon, svarte Ragnhild hun satt med beina under seg, klar for å irettesettes.
Hva mener du nå?!
At svært få kunne matche din intelligens.
Astrid så skeptisk på henne.
Men jeg elsker Ola, bestemor! Og du er enig i at kjærlighet er det som driver kunsten, ikke sant?
Å, la gå med kunsten! Men hvordan skal du leve med ham?
Lenge. Og lykkelig, om jeg får velge.
Slik vant hun over slektens motstand ikke uten tårer og krangling, men bestemt. Å si ja til Ola var å si nei til krav. For Ola ble Ragnhild som et åpent, blendende vesen sårbar og sterk. Han ville bare beskytte henne mot alt som var vondt.
Jeg har ikke så mye å gi deg ennå, men jeg vil gjøre alt for at du skal bli lykkelig. Jeg kan elske deg, i alle fall.
Det holdt mer enn nok. For første gang følte Ragnhild at hun var nok akkurat som hun var.
Veien var ikke lett. Ola hadde verken forbindelser eller rike slektninger. Faren var borte, moren, Karen, hadde brukt hele livet i barneskolen elsket av ungene, beundret av sønnen. Det var takket være hennes urokkelige tro han kom seg inn på universitetet, og siden bygget opp egen bedrift fra ingenting til en av de største innen feltet, etter bare noen år. Til slutt måtte selv Astrid anerkjenne både Ola og hans evner, spesielt da oldebarnet kom.
Ragnhild ønsket seg barn desperat. Ikke alle blir store, men hun ville ha ekte lykke. Men kroppen svarte ikke, årene gikk med undersøkelser, to operasjoner, null resultat. Hun gråt om natten uten at Ola merket det. En dag bestemte hun seg for å la han få barn med en annen, men svaret hans var latter.
Unnskyld! Men du dumme kvinne Tror du livet mitt kjærligheten min til deg handler om å føre slekten videre? Du er alt! Kan du ikke forstå det?
Så gråt hun igjen denne gangen av lettelse.
Å forsone seg med at barn kanskje ikke var mulig, var én ting, å akseptere det noe annet. Moren gned salt i såret, venninner samlet til barneselskap. Til slutt åpnet hun ballettskole.
Jeg må gjøre noe! Jeg blir gal ellers!
Ola skjønte ikke helt hvorfor, men Karen grep inn.
Ola, vet du hvor tungt det er for henne? Kjærlige kvinner vil så gjerne gjøre mennene sine til fedre. Hun trenger deg! Støtt henne i alt hun vil.
Jeg forstår, mamma.
Han fant lokale, og Ragnhild klappet i hendene over den åpne, lyse salen.
Perfekt!
Opptatt med kurs, barn, trening glemte hun de første tegnene. Karen merket dog noe.
Ragnhild, håper ikke jeg tråkker over streken nå Venter du barn?
Ragnhild frøs til. Hun orket ikke slike spørsmål, men da hun reiste seg, svaiet rommet og hun måtte sette seg igjen. Karen ba om vann. Til slutt torde hun gi Ragnhild en test. Servitørene stirret mens to kvinner lo og gråt, danset rundt kafébordet. All glede sto skrevet i ansiktene deres.
Morten kom til verden sunn og sterk, ikke lite uro for jordmødrene.
Danser, ikke sant? undret neonatologen.
Jepp.
Men for en gutt du fikk virkelig flott!
Overrasket?
Litt. Vanligvis flere komplikasjoner, men her knallfin baby.
Ragnhild våknet hver morgen med en så tung lykke at hun nesten fryktet den.
Du er ikke alene, kjære, du deler det jo! Vi er to nå, sa Ola og beundret det lille ansiktet pakket i blonde.
Hjemkomsten fra fødeklinikken ble mareritt for Ragnhild Liv-Mari styrte alt. Fotografer svirret, familie ropte gratulasjoner, hjemme dekket bord. Ragnhild drømte bare om dusj og søvn.
Hvorfor, mamma?
Må ha det skikkelig! Dette er fest! Jeg er jo blitt bestemor er så lykkelig!
Det var nytteløst å krangle. Hun stavret opp trappa og ble paff over å se hvor mange som ventet.
Datter, det er bare de nærmeste!
Karen, som ventet i gangen, rynket pannen. Flere gratulerte, men Karen grep inn:
Kan jeg låne barnebarnet og hans flotte mor et øyeblikk? Vi må ha en liten prat.
Hun nikket til Ola, geleidet svigerdatteren opp på soverommet.
Legg deg ned. Jeg ordner alt. Sulten? Vil du ha mat?
Ragnhild nikket slitent, fulgte Ola og så barnet bli lagt i vogga. Hun løftet seg urolig.
Jeg må ned til gjestene.
Hvem sier det? Karen strammet stemmen De klarer seg helt fint. Du har gjort ditt for i kveld.
Ragnhild sukket lettet, og plutselig innså hun at hun var uendelig trøtt. Hun krøp sammen, så Karen tasse rundt.
Trøtt? Karen la et mykt pledd over føttene hennes. Sov, jeg passer på.
Morten Ragnhild duppet av, hun så ikke Karens milde blikk. Morten var farens navn.
Liv-Mari, som snart kom opp, ble mektig fornærmet datteren sov midt i festen.
Hva kaller du det her?
Nybakt mor trenger hvile. Ellers mister gutten morsmelk.
Og hva så? Jeg ammet deg ikke annet enn to dager, og se hvor bra det gikk! Hun ville inn, men Karen tok henne bestemt i armen.
Skal vi ikke feire vår felles status privat? Har vi ventet så lenge skal vi gjøre det skikkelig vil du kalles bestemor eller med fornavn?
Ola lukket døren bak dem og takket sin mor i tankene. Svigermor var ikke alltid lett avhengig av alt han kunne gi, men aldri å regne med hans mening. Ola klarte nesten ikke holde roen med henne, men fant tonen med svigerfar. Han holdt klokelig kjeft om kvinnestyret i familien.
Kan ikke endre henne, og huset tåler ikke en vulkan, mumlet han.
Ragnhild våknet halvannen time senere, forvirret men Morten klynket, latter fra stua. Hun ammet, ventet på Ola og nådde endelig dusjen. Etterpå satt hun ved vinduet, spiste suppe Karen hadde laget og spurte ut om babypleie.
Jordmor viste meg LITT, men det er jo så mye mer. Jeg er redd, sa hun og la bort skjeen.
Spis! Og ikke vær redd! Barn tåler mye mer enn vi tror, Ragnhild. Du vet best. Det er bare å prøve. Jeg var alene da jeg fikk Ola, og det gikk bra til slutt. Husk det.
Tiden viste at Karen hadde rett. Ragnhild lærte fort frykten slapp litt, straks gikk alt bedre.
De første seks månedene fløy. Karen hjalp til ofte, men endte alltid på kjøkkenet til start ergrelse for Ragnhild:
Kjære deg, denne tiden går fort. Nyt den! Jeg kan vaske gulvet enda, du skal bare leve.
Liv-Mari dukket opp sjeldnere, men hver gang var det forestilling.
Se på vognen jeg fant! Helt utrolig!
Men vi har jo den beste vogna?
Nei! Denne er unik! Ta på ungen og bli med oss ut!
Hun nektet å kalle morten Morten.
Hvor fant dere på det navnet? Hvorfor ikke noe annet? Noe mer staselig?
Mamma! Navnet er kongelig. Hva er galt?
Gutten skal jo leve med det! Klassekameratene vil le av ham!
Da går vi på vanlig skole! Tror du ikke foreldrene velger?
Nei du fikk navnet ditt fra bestemor. Jeg ville valgt annerledes.
Og heldigvis fikk jeg velge navnet til min sønn selv.
Liv-Mari fnyste, tok barnebarnet og gikk trilletur stolt. Vakker vogn, nydelig baby, og hun ungdommelig og sprek, fikk høre Nydelig barn, og så fin mor!. Hun nøt forvekslingen, smilte lurt. Men snart skjønte nabolaget at hun var bestemor, og trilleturene tok slutt. Nå stakk hun innom på kaffe, kysset barnebarnet og dro igjen.
Jeg skal være bestemor-fest! glorete leker fylte barnerommet.
Rollene falt på plass alt roet seg.
Halvårsbursdagen som Liv-Mari ordnet, var nær å bli et drama.
Ragnhild smilte til Morten og åpnet esken Liv-Mari hadde latt stå. En nydelig sølv-rangle fikk henne til å gispe.
Se, Morten! Så flott!
Gutten ristet på ranglen, gliste med de første tennene i munnen.
Og hva har bestemor Karen gitt deg? Ragnhild åpnet posen Karen hadde latt være igjen.
En hvit dress, myk og strikket for hånd Ragnhild holdt den mot kinnet.
Og sokker! Så vakre! Du har en flink bestemor, lille venn!
Liv-Mari, som nettopp kom inn, gispet:
Herregud, så nusselig! Designerklær?
Nei, Karen har strikket det selv.
Liv-Mari kjente på plagget.
Kunne hun ikke kommet på noe bedre? Første store merkedag! Man skulle jo kjøpt noe ordentlig! Slik gjerrighet!
Mamma!
Hva da, mamma? Jeg har rett.
Ragnhild visste ikke hvor hun skulle gjøre av seg, så Karen stå i døra og høre alt. Karen satte bare fra seg glasset med bringebærsaft og gikk stille ut. Etter å ha roet gutten gikk Ragnhild ned men Karen var borte.
Ola! Så vondt dette var! Jeg skammer meg!
Det var jo ikke du! Hvorfor skal du være flau?
Jeg stoppet det ikke! Og det burde jeg.
Ikke vær redd, mamma forsto nok.
Ragnhild planla å snakke ut med Karen, men Karen bøyde alltid unna.
Slapp av, Ragnhild. Jeg er ikke det minste såret.
Likevel kjentes det som noe uopprettelig var gått i stykker, og Ragnhild lette febrilsk etter hvordan hun kunne fikse det.
Da kom smerten en ettermiddag de var alene, Morten sov oppe. Ragnhild bet i kinnet for å holde det ut, ringte Ola (utelukket), faren (umulig, på jobb på sykehuset) og endte til slutt på moren, som kvitret:
Hei, hei! Alt bra? Hvordan har gutten det? Var ikke festen flott? Jeg sa jo vi måtte feire!
Mamma
Ikke takk meg! Jeg er bestemor! Oi, innkommende samtale, må løpe! Rør ble brutt, og det var travelt da hun ringte igjen.
Smerten voks hurtig, hun fikk ringt legevakt og Karen.
Ragnhild?
Vær så snill alt snurret, hun falt nesten av stolen. Morten
Karen hadde aldri løpt slik før. I tøfler, veske under armen, fór hun ut i gaten.
Du har dødsønske eller?! brølte taxisjåføren som nesten traff henne.
Vær så snill, datteren min trenger hjelp!
Hopp inn!
Karen klynget seg til veska, bilen raste gjennom byen.
Slapp av! Jeg har kjørt i tretti år. Aldri krasjet. Vi rekker det!
Ambulansen kom med Karen like bak.
Her! Ovenpå! hun fløy mot paramedicene.
Ragnhild våknet noen minutter senere.
Vi tar deg med.
Hvor, hvorfor? Smerten tåkela alt.
Det må vi, Ragnhild! Ikke tenk! Jeg tar Morten. Ola er på vei.
Operasjonen gikk bra. To uker senere kom Ragnhild hjem, men faren insisterte på at hun måtte ta det rolig.
Ikke tull med helsa! Morten trenger deg sterk!
Ragnhild klemte endelig sønnen, ringte moren.
Mamma!
Søta, hvordan går det?
Ikke helt bra. Jeg trenger deg her litt.
Jaha? I stemmen til Liv-Mari var det en underlig tone.
Du må bo her noen uker, jeg kan ikke løfte tungt og trenger hjelp.
Selvsagt! Men kjære Ragnhild, jeg hadde jo ikke tenkt sånn! Jeg har bestilt reise flyet går om to dager! Det er jo ikke avbestillbart, jeg har gledet meg så!
Ragnhild lukket øynene, la på. Hun måtte klare seg selv. Hun matet Morten og la seg, utmattet. Når forsvinner denne smerten? Legene sa det burde gi seg, men arrene murret.
Hun vaknet av at noen gikk rundt i huset.
Oj! Ville ikke vekke deg! Karen tok opp Morten, smilte varmt. Sulten? Jeg har laget din favorittsuppe. Litt bærsaft, ferske boller. Jeg gir Morten til Ola så ordner jeg alt til deg. Om det er greit for deg, blir jeg her noen uker til du er sterk igjen.
Ragnhild så på Karen og begynte å gråte.
Nå, nå, jenta mi, ikke vær lei deg. Legen sa: bare gode følelser nå! Vi skal fokusere på lykke. Skal vi vise deg noe?
Karen satte Morten ned lot ham stå selv, og slapp hendene. Tårene tørket på et blunk da Ragnhild så sønnen stampe mot henne, hun løftet ham i været og møtte Karens smil.
Se der gode følelser eller? Ja! Nå skal vi ha mat, du må bli frisk, for snart får du en gutt som løper. Da trenger du all styrken din.
