Sokker
Å, du er så god, du er så skjønn! Herregud, hvorfor er babyer så ufattelig søte, egentlig? Mormor Ragnhild koste med barnebarnet sitt, og la ikke skjul på stoltheten foran kameraet.
Halvårsdagen til lille Olav ble feiret med mye ståhei. Underholdere, ballonger, en stor og vakker kake. Besteforeldrene slo virkelig på stortromma. Sigrid syntes det hele var litt for mye. Jo da, hun satte pris på at foreldrene ville glede henne og sønnen, men akkurat som da hun var liten, ble hun fort sliten av bråk og mas. Det virket som om Olav tok etter henne; etter bare en halvtime begynte han å gråte ustoppelig, så Sigrid bar ham inn i huset. Hun lukket vinduene og satt seg rolig i en stol, vuggende sønnen i armene. Etter få minutter sov han.
Stakkars liten, du er utslitt. Det er nok litt tidlig med slike fester for deg, vennen.
Ragnhild kom opp på barnerommet, med sin gave i hånden.
Sover han?
Han er sliten, mamma. Han er for liten for dette, jeg sa jo det.
Det er ikke farlig, han venner seg til det. Jenta mi, vi har råd til å feire barnebarnet vårt skikkelig. Vi har ventet så lenge på ham! Se, hva jeg har kjøpt til ham! Er det ikke herlig?
Papiret fra gaven raslet og fikk Olav til å røre urolig på seg.
Mamma, kan vi ikke ta det senere? Sigrid reiste seg og begynte langsomt å gå rundt i rommet, vuggende sønnen.
Men altså! Jeg brukte så lang tid på å velge, og så bryr du deg ikke engang! Ragnhild satte surt fra seg esken på bordet.
Selvfølgelig bryr jeg meg, mamma, jeg er sikker på at det er en nydelig gave! Sigrid smilte forsonende. Men kan du hente litt å drikke til meg? Jeg er så tørst.
Legg ham ned, og så kan du komme ned og hente selv.
Da våkner han jo.
Det gjør ingenting! Vi går ut til de andre igjen!
Mamma, hvis han våkner nå, gråter han bare enda lenger. Ikke optimalt, vel?
Sigrid, barn må oppdras fra de er små. Hva mener du med at han gråter? Veloppdragne barn gråter ikke!
Sigrid stoppet i dansen sin et øyeblikk, men fortsatte. Bevegelser så myke at det kunne ligne en dans hun hadde øvd på hele livet. Veloppdragne barn gjør aldri noe de voksne ikke liker. Og veloppdragne jenter de skulle være perfekte. Rett rygg, hodet høyt, første posisjon! Og aldri protestere!
Jeg går ned til gjestene. Få ham til å sove og kom så ned. Det er uhøflig at vertinnen ikke er til stede på festen.
Vær så snill, mamma, erstatt meg litt.
Ragnhild gikk, og Sigrid synket sammen i stolen igjen, klemmende sønnen sin inntil seg. For en lang reise det hadde vært for at denne gutten endelig skulle komme til verden.
Sigrid vokste opp i en «anstendig» familie. Bestefar var akademiker, bestemor ledende kirurg på Rikshospitalet. Faren hennes brøt ikke familiens tradisjoner og ble også lege. Sigrid forsto aldri hvordan denne intelligente og trygge mannen plutselig ble en lydig figur mellom hendene til moren. Ragnhild var langt unna alt som handlet om vitenskap. Hun fullførte med nød og neppe universitetet, la vitnemålet på hylla og begynte å lete etter ektemann eller, rettere sagt, bestemoren fant en ektemann for datteren. Ingeborg, bestemoren, fikset det meste, som alltid. Foreldrene ble kjent på Ragnhilds foreldres jubileumsfest. Ragnhild, vakker og utadvendt, fanget straks Anders oppmerksomhet, og snart var det storslått bryllup og ny leilighet, ordnet av foreldrene. Sigrid kom til verden to år senere, og ble umiddelbart bestemor Ingeborgs ansvar. Hun overvåket barnepiken personlig og styrte fritidsaktiviteter: to språk, ballettskole og privatundervisning i musikk.
Alt med barnet må være vakkert!
Helger ble tilbrakt på museer og teatre under streng bestemor. Foreldrene så hun sjelden: Far jobbet mye, og mor var alltid opptatt på neste fest.
Bestemors innsats ga resultater: Sigrid kom både inn på ballettskole og fikk plass ved Nationaltheatret. Karrieren gikk framover, men så møtte hun Trygve mannen hun giftet seg med. Trygve falt ikke i smak hos familien, unntatt faren.
Himmel, for et dårlig parti! Ingeborg lå på sofaen med hendene mot tinningene. Lille venn, tenk deg om! Hva skal du med ham? Han snakker jo ikke pent engang!
Bestemor, det er ikke mange som klarer å uttrykke seg fornuftig når du er til stede, sa Sigrid, med bena under seg i stolen noe som vanligvis ville gitt henne en skrape, men Ingeborg var opptatt med sitt.
Hva mener du med det?! Bestemoren så forbløffet på henne.
Jeg mener bare at ikke mange når opp til ditt nivå.
Og dessuten elsker jeg ham, bestemor. Du kan da ikke nekte for at kjærligheten er drivkraften bak all kunst?
Det er da fint med kunst! Men hvordan skal du leve med ham?
Lenge. Og helst lykkelig.
Sigrid holdt på sitt, etter mye overtalelse og press. Da hun så Trygve i øynene og sa ja, fikk ingen protester hjelpe. For Trygve var hun alt skjør og myk, men med en styrke og sårbarhet han ville beskytte for enhver pris.
Jeg har ikke mye å tilby deg, men jeg vil gjøre alt for at du skal være lykkelig. Det kan jeg love deg.
Det var alt hun trengte å høre. Sigrid forsto plutselig at hun var elsket uten betingelser. Ingen krav om å «passe inn».
Veien deres ble langt fra lett. Trygve hadde ingen rike onkler. Faren hans døde tidlig, så det var moren, Liv, som oppdro ham. Hun jobbet hele livet som lærer, elsket av sine elever og beundret av sønnen. Bare hennes støttende tro fikk ham inn på universitetet og han gjorde det bra. Liv flyttet inn i en mindre leilighet, ga mellomlegget til sønnen, og han brukte det til å starte firma. Med hodet og evnene på plass gikk det ikke mange år før firmaet ble lønnsomt og ti år senere var det blant de beste i bransjen. Selv Ingeborg måtte innrømme Trygves dyktighet, og etter oldebarnets fødsel ble hun endelig mildere.
Sigrid lengtet etter å få barn. Hun hadde aldri tenkt å bli «stor kunstner», hun ville ha hverdagslykke. Men naturen ville det annerledes: år med prøver, behandlinger, operasjoner uten resultat. Sigrid gråt om natta, skjulte tårene, og syntes Trygve fortjente å bli far. Hun bestemte seg til slutt, og fortalte Trygve tankene sine han svarte med latter og klem.
Unnskyld, Sigrid, men nei min kjærlighet handler ikke bare om barn! Du er livet mitt!
Hun gråt men nå av lettelse.
Å innse at barn kanskje ikke ble aktuelt, var én ting å akseptere det, langt vanskeligere. Moren maste, venninnene inviterte til bursdager. Sigrid kjøpte gaver og prøvde å glede andres barn. Med tiden la hun sorgen bak seg og startet ballettskole.
Jeg trenger noe å fylle dagene med, ellers blir jeg gal!
Trygve forsto ikke helt, men Liv tok praten:
Trygve, har du forstått hvor tøft dette er for henne? Hun elsker deg, men for en kvinne er det å gi sitt barn til sin elskede, det største. Støtt henne nå, la henne holde på med det hun vil.
Jeg skjønner, mamma.
Trygve fant lokale, Sigrid klappet i hendene av glede da hun fikk se salen.
Akkurat det jeg trengte! Flinke mannen min!
Ballett, barn og undervisning krevde henne, og hun kastet seg inn i arbeidet. Da hun til slutt gikk glipp av første symptomene på graviditet, trodde hun det bare var stress.
Jeg må spørre deg, Sigrid, men svar bare hvis du vil. Venter du barn?
Sigrid ble stiv, nesten sint på svigermoren. Hun trengte ikke spørsmål om hennes ømme punkt.
Ikke vær sint! Jeg så bare noe
Du tar feil! Hun reiste seg, men så svingte det for henne, og hun ble sittende igjen på kaféen de ofte møttes på. Kaffen smakte ikke lenger, hodet snurret, hun hadde kvalme.
Liv bestilte vann.
Vent her litt.
Hun kom tilbake med et testsett.
Hvorfor gjette? Ta testen.
Servitørene hørte plutselig to voksne kvinner le og gråte om hverandre. Slik en lykke på de ansiktene at alle i kaféen smilte.
Olav kom til verden stor og sterk, selv om han ga legene utfordringer under fødselen.
Var du ballettdanser? spurte fødselslegen.
Ja.
For en flott gutt du har fått!
Nå våknet Sigrid hver dag med en lykke så sterk, at hun nesten ble redd det.
Du er jo ikke alene, kjære. Dette deler vi, vi er to sa Trygve, mens han så på Olavs lille fjes i blondeomslaget.
Hjemkomsten fra sykehuset ble et mareritt. Fotografer overalt, slekt og venner ropte gratulasjoner. Inne sto bordet dekket.
Sigrid orket så vidt å stå, hun ønsket kun dusj og ro.
Mamma, var alt dette nødvendig?
Selvfølgelig! Det må gjøres ordentlig dette er jo en fest! Jeg er så lykkelig!
Sigrid innså at det ikke nyttet å protestere. Hun slepte seg opp trappen og sukket da hun fikk se alle som ventet.
Jenta mi, det er de nærmeste!
I gangen sto Liv og rynket pannen. Sigrid sto og vaklet, men folk strømmet på.
Jeg tar Olav og moren hans litt nå, hvis jeg får? Liv grep resolutt fatt i Sigrid og førte henne opp.
Legg deg, jeg ordner mat og dusj til deg. Er du sulten?
Sigrid nikket, så på mannen som la Olav i vogga, og ville reise seg.
Jeg må ned.
For hvem? Liv rynket brynene. De kommer nok til å klare seg uten deg.
Sigrid pustet lettet ut og sloknet nesten tvert da hun la seg. Hun så Liv vandre rundt i rommet, kjente pleddet varmet bena.
Er du trøtt? Liv la pleddet forsiktig over henne. Sov! Jeg passer Olav.
Olav mumlet Sigrid mens hun gled inn i søvnen. Olav var også navnet på Trygves far.
Da Ragnhild kom opp litt senere, ble hun irritert over at datteren sov midt i alt.
Hva kaller vi dette, egentlig?
Dette er en ammende mor som trenger fred, ellers blir det lite melk til gutten.
Pff! Jeg ammet Sigrid bare to dager. Hun ble frisk og sterk!
Ragnhild ville storme inn, men Liv tok vennlig, men bestemt tak i armen hennes.
Kan vi ikke skåle i hemmelighet for at vi begge er bestemødre nå? Dette har vi ventet lenge på. Synes du vi skal la Olav kalle oss bestemor begge to, eller bare bruke fornavn?
Trygve lukket døren og takket moren sin i stillhet. Forholdet til svigermoren var aldri enkelt. Hun brukte alt han tilbød seg, men ignorerte hans synspunkter. Trygve var tålmodig, men mangt kunne prøve ham, og med svigerfaren fant han fort tonen. Men han sa aldri noe om matriarkatet i familien til Sigrid.
Man klarer ikke forandre henne uansett, sa Anders. Og man vil ikke ha bråk i huset.
Sigrid våknet etter halvannen time, forvirret. Så rørte Olav på seg, latter fra stua, og hun husket hvor hun var. Hun ammet sønnen, ventet på Trygve og kom seg endelig i dusjen. Etterpå satt hun ved vinduet, slurpet i seg Livs deilige suppe, og stilte spørsmål om barnepleie.
Jeg har fått litt opplæring på sykehuset, men det er knapt nok, jeg er redd! Sigrid la fra seg skjeen.
Spis bare du! Ikke vær redd, Sigrid. Barna er mer robuste enn vi tror. Og du er mammaen hans. Stol på deg selv du vet aller best hva barnet ditt trenger. Jeg vet det høres ut som store ord, men tro meg. Prøv.
Hun fikk rett. Sigrid fant fort ut av det, og selv om frykten aldri forsvant helt, ble hun tryggere.
Det første halve året fløy. Liv var ofte innom for å hjelpe, men det endte alltid med at hun laget mat eller vasket. Sigrid ble litt frustrert, men Liv bare lo.
Nyt denne tiden, det er så kort. Hver smil, hver forandring. Snart er det over. Jeg klarer fremdeles å vaske gulv og lage mat også.
Moren Ragnhild var kommet sjeldnere, men hvert besøk en liten forestilling.
Sigrid, se den vogna jeg fant! Helt fantastisk!
Mamma, vi har jo en flott vogn allerede!
Nei, denne slår alt! Kle på Olav, vi skal ut å teste den!
Hun nektet lenge å bruke navnet Olav.
Hvor i all verden fant dere på det? Var det ikke noe annet? Olav! Så enkelt!
Mamma, det er et kongenavn. Jeg skjønner ikke hva du har imot det?
Det er sønnen som skal leve med det! Han blir mobbet på skolen!
Da får han gå på vanlig skole da! Og burde ikke foreldre bestemme barnets navn?
Nei, bestemoren bestemmer. Jeg skulle kalt deg noe annet.
Godt jeg fikk bestemme selv.
Ragnhild sukket, tok Olav og gikk ut. Vogn, sjarmerende baby, og hun sprek og flott bestemor. Ingen skjønte i begynnelsen at det var barnebarnet, ikke hennes egen. Men naboene fant raskt ut av det. Etter det kom hun bare på kaffe, kysset Olav og hastet videre «på farta».
Jeg er festbestemor! sa Ragnhild og la enda en leke på hylla.
Rollene satte seg.
På festen for Olavs seksmånedersdag ble det nesten krangling.
Sigrid smilte til sønnen da han våknet, og åpnet pakken Ragnhild hadde lagt igjen. En nydelig sølv-rangle fikk henne til å gispe.
Olav, se så vakker!
Han lo, viftende med ranglen, og viste fram sine første små tenner.
Hva fikk du av bestemor Liv, da? Sigrid åpnet posen fra svigermor.
En hvit drakt, strikket av Liv selv, så myk at Sigrid straks la den mot kinnet.
Og sokker! Så fine! Hun er jammen flink, bestemor!
Ragnhild kom inn og var først begeistret:
For en skatt! Har du kjøpt den på designerbutikk?
Nei, Liv har strikket den.
Ragnhild gransket genseren.
Kunne hun ikke tenkt større? Første store dag, da kjøper man ting, ikke lager! Utrolig gnienhet!
Mamma!
Hva da? Har jeg ikke rett?
Sigrid visste ikke hvor hun skulle gjøre av seg, særlig da hun oppdaget at Liv i døråpningen hørte alt. Liv nikket rolig til henne, plasserte et glass med saft ved kommoden og gikk stille ut. Sigrid ble stående og trøste sønnen, og da hun kom ned, hadde Liv allerede dratt.
Trygve! Så kleint dette ble! Jeg skammer meg!
Men det var ikke du som sa det? Hvorfor være flau?
Jeg stoppet det ikke. Det er galt!
Ikke bekymre deg, mamma forstår nok dette.
Sigrid grublet på hvordan hun skulle ordne opp, men Liv avfeide det hver gang.
Sigrid, la det ligge. Jeg tok meg ikke nær.
Likevel føltes det som noe var blitt ødelagt. Hun lette etter en måte å rette opp på.
Da Sigrid ble akutt dårlig, var bare Olav hjemme, sovende ovenpå. Hun beit tennene sammen og ringte Trygve men han svarte ikke. Faren var på jobb på sykehuset, så hun prøvde moren.
Hei, hei! Går det fint? Lille Olav? Er alt bra? For en fest vi hadde sist, alle var så fornøyde!
Mamma
Ikke takk meg! Jeg er jo bestemor! Oi, jeg har noen på linja, må gå!
Ensom og svimmel ringte Sigrid etter ambulanse, og fikk tak i Liv.
Sigrid?
Vær så snill Rommet gikk rundt for henne. Olav
Liv løp som hun aldri hadde løpt før. I tøfler, veske i hånda, ut i gata og vinket til en drosje.
Du vil vel ikke dø her? utbrøt taxisjåføren da hun kastet seg inn.
Datteren min er syk! Fort, vær så snill!
Sett deg!
De kjørte fort, og Liv klynget seg til veska si.
Ikke vær redd! Jeg har aldri krasjet på tredve år. Vi rekker det!
Ambulansen kom omtrent samtidig som Liv var framme.
Her! Her er hun! ropte hun og pekte.
Sigrid kom til seg selv etter noen minutter.
Vi må ta deg med til sykehuset.
Hvorfor? stemme svak av smerte.
Sigrid, det må til. Ikke bekymre deg! Jeg ser etter Olav. Trygve kommer straks.
Operasjonen gikk fint, og etter to uker ble hun skrevet ut. Faren krevde hun ble på sykehus en stund.
Det er ikke spøk! Du må være sterk for Olav!
Hjemme klemte hun først sønnen, og ringte så moren.
Mamma!
Sigrid! Hvordan går det?
Ikke så bra. Jeg trenger hjelp.
Hva kan jeg gjøre for deg? Mors stemme var underlig.
Kan du bo hos oss en stund, hjelpe med Olav? Jeg kan ikke løfte ham.
Selvfølgelig! Men Sigrid, jeg hadde jo ikke trodd dette skulle skje nå. Jeg har bestilt tur, flyet går om to dager. Ikke-refunderbare billetter. Jeg har jo gledet meg veldig…
Sigrid lukket øynene og la på. Da måtte hun klare seg selv. Hun matet sønnen og la seg utslitt ned. Når kommer denne smerten til å gå over? Legene sa den burde det, men stingene svidde fortsatt.
Hun våknet av at noen gikk i rommet.
Oi, jeg ville ikke vekke deg! Liv gikk med Olav på armen og smilte. Er du sulten? Jeg lagde suppen du liker. Og det er rørte bær og ferske boller. Jeg gir Olav til Trygve, så kommer jeg med maten. Hvil deg, gjerne noen uker til du er helt frisk.
Sigrid så på Liv og begynte å gråte.
Nei, nei, ikke gråt. Legen sa du trenger positiv energi! Det skal vi fokusere på nå. Se hva Olav kan nå.
Liv satte Olav forsiktig ned på gulvet, og passet på at han sto støtt før hun slapp ham. Sigrids tårer tørket brått da hun så ham ta noen skritt mot henne. Hun åpnet armene, løftet ham opp, og så på Liv.
Der ser du! Positive følelser! Liv lo. Nå skal jeg mate deg. Du må bli frisk, for snart begynner gutten å løpe, og da trenger du alle dine krefter!
