Sofaen fra nittitallet
Barn, vi har en overraskelse til dere! Inger Johanne glitret som en julegirlander idet hun lot blikket gli over vår nye, nærmest tomme stue. Vi har bestemt oss for å gi dere sofaen vår!
Hele rommet frøs et øyeblikk. Jeg så bort på Marius. Han smilte anstrengt, omtrent som om han nettopp hadde svelget en sitron.
Mamma, pappa, er dere sikre… Den er jo i så god stand enda, prøvde han seg. Dere trenger den jo selv.
Nei, nei! Einar bare viftet med hånden. Vi har kjøpt oss en ny. Moderne. Men denne ekte håndverk, solide materialer! Slike lager de ikke i dag. Den passer ypperlig for dere til å begynne med. Dessuten sparer dere en god del penger.
“For en periode”. Det la seg i rommet som en dom. Jeg forestilte meg det massive, vinrøde uhyret med utskårne ben som jeg i alle måneder hos dem bare hadde kalt “Udyret”. Det okkuperte halve salongen deres og det skulle nå okkupere halve min stue.
Inger Johanne, det var veldig generøst, men… jeg famlet etter ord. Vi hadde jo sett for oss noe litt mer… moderne.
Moderne! svigermor fnøs. Denne vanen deres med åpne, hvite båser går snart over. Godt norsk interiør varer i generasjoner. Du, Elise, du kommer til å takke oss. Vi ordner flytting i morgen.
Og jammen gjorde de det. To slitne flyttekarer trillet det vinrøde udyret inn over vårt lyse, rene parkettgulv. Da de dro, sto Marius og jeg bare og stirret på sofaen. Den beslagla midtvegg og alt. Benene, snirklete og mørke, lignet krumme fingre mot det lyse gulvet. Lukt av gammelt velur, mimre-tobakk, og søtlig støv begynte å fylle luften.
Vel… sa Marius. Vi har i alle fall noe å sitte på.
Jeg snudde og gikk ut på kjøkkenet. Det var ikke bare en sofa. Det var en trojansk hest full av forpliktelser, minner og oppsamlede dårlige samvittigheter. Nå sto den i hjertet av hjemmet mitt.
***
I tre måneder hadde jeg planlagt denne stua. Hver kveld etter jobb bladde jeg kataloger, lagret bilder, tegnet opp alternative løsninger. Stua var selve hjertet i leiligheten: atten kvadratmeter med stort vindu mot øst. Morgensola skulle flomme over hvitvasket eikeparkett. Veggene hadde fått en varm, nesten melkete hvit farge. Jeg hadde funnet perfekte, lette lin-gardiner, og valgt hjørnesofa i grått, med tynne treben skandinavisk stil, akkurat passe diskret og komfortabel. Ved siden av skulle det stå en lav lenestol, og salongbordet var utvalgt i lyst tre og metall. På motstående vegg skulle smale hyller opp, til TV og bøker. Minimalisme. Luft. Lys.
Men nå sto den der.
Den nittitallssofaen, kjøpt av Inger Johanne og Einar tidlig i deres ekteskap. Massiv som en tanks. Dyp burgunder velur med store, falmede blomster, noen roser, noen anonyme blader. Trekket var slitt til filler på armlenene, gulnet skumgummi stakk ut. Til og med ryggen hadde innfelt voksbehandlet tre med hakk og lakksår. De snodde benene som løveføtter så ekstra absurde ut mot alt det lyse og lette. Sofaen var nær fire meter lang, nesten en meter dyp, og når jeg satte meg falt jeg rett ned i en dump, mens fjærene pep og stønnet i protest. En var tydelig knekt; hele midten var en søkkete grav der alle putene havnet.
Men verst var minnene sofaen brakte. Den luktet av barndom, hverdag, fjernsynskvelder, kaffepauser; alt det rutinerte og kjære for Marius familie. Den var inntrengt med tobakk fra Einar, parfymen til Inger Johanne, duft av kjøttkake og surkål. Den hadde blitt en levende del av deres hjem og nå skulle den bo i mitt.
Første kvelden prøvde jeg å dekke den med et kjempetrekk i hvit bomull, i håp om å ufarliggjøre monsteret. Men de forbannede løveføttene stakk stadig ut, mer groteske mot alt det hvite. Trekket gled, klumpet seg, skled over armlenet og jeg ga raskt opp.
Kanskje vi kan kjøpe et trekk i riktig størrelse? foreslo Marius forsiktig.
Trekk for tre og en halv meter? Jeg lo tørt. Skal vi trekke beina også? Det endrer ingenting. Problemet er størrelsen, ikke fargen.
Marius svarte ikke. Han pleide aldri å si mye når foreldrene ble tema. Han hadde vokst opp med verdier om å ta vare på ting, ikke kaste noe før det var oppbrukt. Hans far, en pensjonert offiser, hadde hamret inn troen på slitestyrke, ikke nykker. Og Inger Johanne hadde gjemt på hver serviett og kopp hun en gang med slit hadde fått kjøpt inn. Å kvitte seg med sofaen ville være å svikte familiens historie.
Men hvorfor skulle jeg lide for det? Jeg kunne ikke noe for hvordan jeg var oppdratt. For meg var lys og rom og balanse viktigere enn gamle, solide sofamonstre.
Neste dag ringte Inger Johanne.
Elise, hvordan går det med sofaen? Hun lød fornøyd.
Jo takk, jeg knuget mobilen så knokene hvitnet. Den… gjør inntrykk.
Ja sant! Vi kjøpte den da Einar var på vikaroppdrag i Tyskland! Den kostet… ja, det var mye penger i 1994. Men det var kvalitet. Ikke engangsvarer, slik det meste er i dag. Denne holder sikkert 20 år til, det skal jeg garantere!
Tjue år. Jeg så for meg to tiår til med dette udyret, og panikken bredte seg.
Og dere har fått ny sofa selv? prøvde jeg skifte tema.
Ja. Liten og lett, sånn eurovariant. Lettstelt. Vi er jo gamle nå, trenger ikke mye plass. Men dere, unge, dere må jo vise dere litt fram. Vår gamle er perfekt for dere.
Jeg la på og satte meg på parketten ved siden av udyret. De hadde unnet seg en moderne, kompakt sofa, og trillet av gårde sinnene sin gamle borede avleggsverson til oss. Under dekke av gavmildhet. Og det verste var at de virkelig trodde det var til vår glede. De ville overføre en bit av familien, la oss slippe å bruke sparepenger og hjelpe.
Men jeg ønsket ikke dette arvet, ikke i min stue.
***
En uke gikk. Jeg forsøkte virkelig. Prøvde å omfavne sofaen, finne en måte å leve med den på. Drakk morgenkaffe nedi dumpen, kuttet ryggen på fjærene og fikk beina i krampe av armlenene. TV-kvelder med Marius på monsteret med dårlig samvittighet og støvskyer som la seg som dugg på alt.
Jeg kunne jo ikke invitere venninner. Det var flaut. Jeg, interiørdesigner, kunne ikke leve med dette nittitallslevningens stygge snute i stua. Da Marte, bestevenninnen, endelig kom innom til innflytningskake, stoppet hun i døra.
Elise, hva er dette? Hun pekte på sofaen.
Svigers gave, jeg forsøkte å smile.
Javel… Men så var det jo meningen her skulle være en grå hjørnesofa? Lys, fin. Dette her…
Et uhyre? sa jeg.
Jeg vil ikke fornærme svigerfolket, men ja. Den dreper virkelig designet. Alt det lyse og luftige du har planlagt!
Jeg vet, jeg la opp te og vi satt ved kjøkkenbordet. Sofaen fristet ikke til sitting. Marte, jeg har ikke peiling på hva jeg skal gjøre. Svigermor ringer daglig og spør hvordan vi trives. Hun forventer nesten at vi skal bøye oss i støvet.
Det der er ikke en sofa, det er en bunker! fnyser Marte. Den suger jo til seg alt annet.
Det var sant. Sofaen hadde blitt det dominerende elementet, alt annet måtte tilpasses dette udyret. Jeg orket ikke mer.
***
To uker senere kom Einar og Inger Johanne på besøk. De ville se hvordan vi hadde innredet oss. Jeg bakte eplekake, vasket huset og satte timeren for å overleve gjestingen. Den strategien hadde jeg plukket opp mens vi bodde hos dem. Fortsatt kjente jeg nervøsiteten komme når timeren startet.
De kom inn, hadde med epler fra hytta, litt syltetøy og en pakke småkaker. Så tråkla de rett inn i stua, og tok synet av sofaen i øyensyn.
Så flott det ble! Inger Johanne klappet hendene sammen. Den passer perfekt! Ikke sant, Einar?
Einar satte seg, duppet ned og testet fjærene.
Solide saker, brummet han. Ikke som disse skrale IKEA-sofaene.
Marius smilte og nikket. Jeg ble stående i døråpningen. Timeren tikket.
Elise, du ser så alvorlig ut? Inger Johanne så på meg. Er du ikke fornøyd?
Jo da, jeg prøvde å varme stemmen. Men… den tar store mengder plass, jeg trodde kanskje vi skulle ha noe litt mindre…
Mindre? svigermor rynket brynene. Hvorfor det? Dere trenger jo plass! Familie og barn og besøk… alle skal få plass.
Praktisk. Alt skulle være praktisk i deres verden.
Hvor er salongbordet? Og TV-en?
Ikke skaffet enda, svarte Marius. Vi leter fremdeles.
Vi har et robust bord på hytta. Vi kan hente det hvis dere vil!
Selvfølgelig så jeg for meg et nytt mørkt relikt nok en påminnelse om hvem som faktisk bestemte.
Nei takk, svarte jeg. Vi har våre egne planer. Vi vil innrede lett og moderne.
Inger Johanne så spørrende på meg.
Jaja, hun sa med sur stemme, det er jo deres hjem. Vi prøvde bare å hjelpe.
Mamma, Elise mente ikke… prøvde Marius å dempe, men stemningen var allerede trykket.
Resten av besøket var stivt, Inger Johanne i forsvarsposisjon, Einar stille. Da de gikk, satt vi lenge uten å snakke sammen.
***
En lørdagskveld fikk vi besøk av Marius sine kompiser, Jon og Lars. De stivnet idet de fikk se sofaen.
Du og du, sa Jon, og prøvde forsiktig å sette seg, men falt dypt ned i midten. For et lass! Slike hadde min bestemor også.
Og mugg var det ofte i slike, innskjøt Lars.
Jeg fikk panikk. Jeg hadde ikke tenkt på mugg! Etter at guttene var gått tok jeg frem lommelykt og inspiserte. Mugg, nei men under en av putene lå et sammenpresset, skrumpet fastelavnsbolle, dekket av flekker. Muligens fra Marius som barn, men hvem visste? Poenget var den luktet eldgammelt.
Jeg sto med bollen i hånden, maktesløs og fortvilet. Enda en påminnelse om hvor galt det var at denne sofaen sto hos oss. Jeg kunne ikke mer.
Marius, ropte jeg.
Han kom og stoppet da han så bollen.
Denne lå inne i sofaen, sa jeg flatt.
Han stirret på bollen, på meg, på sofaen.
Dette går ikke mer. Sofaen er ikke bare stygg og upraktisk, men faktisk helseskadelig!
Men hva sier vi til mamma og pappa?
Vi kan ikke ha denne lenger. Vi må få den ut. Jeg orker ikke å være gissel!
Han sukket. Han slet like mye med egne grenser som jeg.
Men jeg sto på mitt denne gangen.
***
Marius brukte dager på å samle mot til å ringe Inger Johanne og fortelle det forsiktig. Han vred seg, vurderte alternativer, lette etter kompromisser. Til slutt, etter mye om og men, ringte han:
Mamma… det gjelder sofaen… Den er for stor for stua vår… Kan vi kanskje sende den på hytta? Eller til noen som trenger den mer?
Det kom en storm i den andre enden. Hun anklaget oss for å være utakknemlige, Minnet oss på hvor mye de hadde ofret for å kjøpe den, hvor dyrebar den var. Til sist sa hun bittert at om vi ikke ville ha den, fikk Einar ta den til søppelfylling og hun ville aldri gi oss noe igjen. “For vi vet ikke å sette pris på det.”
***
Lørdagen etter kom de, sammen med flyttefolkene. Svarte ansikter, få ord. Sofaen måtte bendes ut døra med slitne skuldre. Da den til sist var borte, forlot også svigerforeldre oss uten å se oss i øynene.
På parketten lå et mørkt merke der sofaen hadde stått i tiår, skjermet for sol. Jeg så på det og visste ikke om jeg skulle gråte eller juble.
Fornøyd? spurte Marius stille.
Nei, svarte jeg. Ikke slik. Men jeg orker ikke leve med den.
Da har du fått det som du vil. Gratulerer, sa han, og gikk ut på kjøkkenet.
Vi snakket ikke mye den kvelden. Jeg prøvde å forklare, men all dialog med svigers ble mottatt med isfront.
***
Dager gikk, så kjøpte vi ny sofa. Grå, skandinavisk, akkurat slik jeg hadde drømt om. Salongbordet, hyllene, lenestolen alt fant sin plass, og stue ble endelig slik jeg ville ha den: lys og luftig. Jeg skulle være lettet. Men isteden kom tomhet tapet av den gamle tilhørigheten, smerten det kostet både Marius og hans foreldre.
Er du lykkelig nå? spurte Marius, så på meg med slitne øyne.
Jeg vet ikke, svarte jeg ærlig. Jeg elsker interiøret. Men ikke prisen vi betalte.
Slik er valg, svarte han stille. Du valgte hjemmet. Jeg valgte deg. De valgte avstand.
Lenge satt vi sammen, side om side i den nye sofaen. Den var myk og perfekt, akkurat slik jeg ville, men fremdeles et blankt ark, uten historie. Jeg lurte på om jeg hadde tapt like mye som jeg hadde vunnet.
Vi kan jo prøve å gjenopprette kontakten, foreslo jeg. Invitere dem på middag. Forklare bedre.
Tror du det hjelper? Han var skeptisk.
Vi må prøve, sa jeg.
***
Et par uker senere kom de. Like knugede, men denne gang satte de seg i sofaen, og Inger Johanne kjente forsiktig på stoffet.
Mjuk er den, innrømte hun, om enn motvillig.
Ser ut som det trenges plass til flere, brummet Einar. Den gamle hadde da bedre plass.
Jeg så på Marius og han la hånda på min. Ikke si imot, la det ligge. Vi fikk denne gangen respekt for våre valg.
På kjøkkenet, over gryter med kjøttkaker og poteter, klarte vi å le litt, snakke om hverdagen. Muren mellom oss var ikke borte, men den var lavere.
Til slutt så Inger Johanne på meg og sa:
Elise, jeg håper du tilgir oss. Vi ville bare hjelpe. Men dere har rett til å bestemme selv. Dette er deres hjem.
Det var hennes måte å gi opp kampen på. Å akseptere oss.
***
Måneden etter sendte hun bilde fra hytta: en ny, lett, grå sovesofa fra Skeidar. “Du hadde rett,” sto det. “Den er faktisk veldig behagelig. Og Einar fikk skrudd den sammen selv.”
Jeg lo, viste bildet til Marius.
Tror du de noen gang slipper helt taket? spurte han.
Nei, men vi har fått vår plass nå.
Om kvelden satt jeg og leste i sofaen, med ullteppe og te, Marius med hodet i fanget mitt. Solen gikk ned utenfor og farget veggene mykt i gull. Da forsto jeg å hevde sin egen plass, ta den kampen, betyr mer enn bare det visuelle. Det handler om å være hjemme. Ikke bare et hus, men et hjem, med egne regler og egne tradisjoner.
Noen ganger må man si nei til det gamle for å kunne si ja til sitt eget liv. Noen ganger må man miste for virkelig å finne seg selv.
Det gjelder ikke bare sofaer. Det gjelder alt i livet.
Elise Marius kom ut fra kjøkkenet. Skal jeg lage en kopp te til?
Ja takk, svarte jeg.
Og smilte. Fordi jeg endelig var hjemme. I mitt eget hjem.
