Snakk med meg, Bolla
Ikke vær redd, Bolla! Alt er fint! De roper litt til nå, men det går snart over … tror jeg.
Sunniva klemte den trofaste vennen sin hardt inntil seg og lukket øynene. Hun måtte ikke være redd. Hun var jo stor jente nå. Det sa farmor Liv. Nå som hun hadde fylt fem år, var hun liksom stor. For alle ble hun plutselig stor. Til og med når hun tok vaksine sluttet hun å gråte. Skulle ikke gråte, det var flaut! Men med Bolla kunne Sunniva være akkurat seg selv en liten jente. Han hadde sett henne i alle slags humør. Bolla hadde hun fått av mamma da hun ble født. En ganske morsom, litt skjeløyd teddybjørn, og han var hennes aller beste venn. Han kunne hun fortelle alt mulig. Han løp ikke til de voksne og sladret, sånn som Ine, bestevenninna til Sunniva, pleide. Han så bare på henne med de runde øynene sine og sa ingenting. Men han skjønte alt. Og når det var skummelt, som nå, var han ekstra trygg å ha. Med ham var det godt, han var myk og kjentes ut som hjemme. Mamma og pappa var også hjemme, men når de ble så sinte på hverandre og ropte sånn, ble de liksom stikkete begge to. Sunniva visste ikke helt hvordan hun skulle forklare det, men det var som om det vokste tornebusker overalt i huset, sånn som i Tornerose. Da kunne ingen komme nærme hverandre, og det hjalp ikke å rope heller. Sunniva skjønte ikke hvorfor de voksne var så uvenner. De var jo store hva kunne de være så lei seg for? Var man voksen, måtte man kunne snakke sammen, finne … ja, språk, det sa farmor Liv alltid. Men kanskje voksne har ordentlige sorger, ikke sånne som barn har, men store? Sunniva hadde ikke sett sånne før, men nå visste hun at de fantes. Og de var helt sikkert veldig skumle. Når hun og Ine var uvenner, var det ødeleggende nok da hjalp det liksom ikke med is en gang, da ville hun bare gråte. Så store sorger, de måtte være grusomme.
Sunniva åpnet øynene og lyttet. Det var blitt stille. Det betydde sikkert at mamma hadde gått på badet for å gråte, og pappa satt sur på kjøkkenet. Nå var det hennes tur. Hun reiste seg opp fra det skjulte stedet bak senga, pustet tungt. Hun hadde fineste rommet mamma hadde brukt lang tid på å finne tapet og møbler sammen med henne. Hvit seng med rosa sengeteppe, flott garderobeskap med plass til alle kjolene og klærne hun hadde. Hyller til lekene, som det plutselig var så mange av at hun av og til glemte hva hun egentlig hadde. Sunniva trivdes best her inne. Nesten rolig når det var stille. Men Bolla så på henne, og hun hikstet:
Jeg vet, jeg vet … Nå går jeg. Du blir her, jeg ordner det.
Hun la Bolla godt til rette på puta, snudde seg og gikk. Først til mamma. Det var som oftest vanskeligst der. Døren til badet var lukket, akkurat som vanlig. Sunniva banket forsiktig.
Mamma?
Hva er det?
Kan jeg komme inn til deg?
Døra åpnet seg, og der satt mamma, akkurat som forventet, på kanten av badekaret.
Hva er det, lille venn? Må du på do?
Nei. Jeg vil bare sitte her hos deg. Sunniva trakk pusten og gikk inn. Hun likte overhodet ikke dette. Mamma kom til å gråte mer, klemme henne hardt og love at alt kom til å ordne seg. Og da gråt hun også, og ikke fordi hun syntes synd på mamma, men fordi hun visste at det ikke ble bra igjen. Ikke egentlig. For det var nesten alltid sånn. Litt bra, så masse torner, så små gode dager og så torner igjen.
Hun tørket tårene og så alvorlig på mamma.
Hvorfor?
Hva da, vennen min?
Hvorfor roper dere alltid så mye? Hvis dere ikke er glade i hverandre lenger, går det kanskje bedre å holde litt avstand? Liv farmor sier alltid det. Da jeg og Ine var uvenner, sa hun at vi skulle være litt fra hverandre, så slapp vi å krangle.
Mamma vær helt stille, så lenge at Sunniva ble litt redd. Hadde hun sagt noe dumt nå? Mamma stirret på henne, og for første gang så det ut som hun forsto at Sunniva skjønte mer enn de trodde.
Sunniva … hvorfor sier du sånn? Jeg er jo glad i pappa …
Det stemmer ikke, mamma.
Hæ?
Hvis du var glad i ham, hadde du ikke ropt sånn. Du roper jo aldri sånn på meg?
Mamma så forvirret ut, og Sunniva skjønte at det var vanskelig å forklare. Hun strøk mamma over kinnene for å tørke bort tårene hennes.
Farmor sier at man skal tenke litt over oppførselen sin og roe seg. Gjør ikke du det?
Sier Liv det? Mamma fniste litt gjennom tårene.
Ja! Jeg og Ine ble venner igjen, og nå krangler vi nesten ikke. Bare når hun sladret til Ragnhild i barnehagen.
Så stor du har blitt … Mamma klemte henne hardt.
Nei, mamma, jeg er liten ennå. Hadde jeg vært stor, Sunniva bøyde seg frem og hvisket, så hadde jeg ikke vært så redd.
Hva er du redd for? Mamma så plutselig alvorlig ut.
At dere skriker enda mer neste gang og da går. Hvor da? Der det er stille. Man skal ikke være der det er vondt, sant? Du har det vondt, ikke sant, mamma?
Ja … Men Sunniva, det du er redd for, er at vi skal forlate deg?
Ja … Sunniva brøt ut i gråt. For da blir bare Bolla igjen. Og hva om han forsvinner igjen, som da han ble glemt i drosjen? Da blir jeg alene. Jeg spurte farmor, men hun sier hun er for gammel til å være mamma.
Sunniva! Lille venn! Slutt, jeg skal ikke forlate deg. Hvordan kan jeg det? Du er jo min jente!
Joda, men når dere roper sånn, da virker det ikke som dere husker meg.
Vi husker deg! Mamma stoppet midt i setninga. Hun skjønte at Sunniva hadde rett. I de øyeblikkene tenkte hun ikke på noen. Bare tåka av frustrasjon og sinne.
Hun tenkte plutselig tilbake på den gangen hun og pappa møttes på universitetet. Mamma var alltid på farten, hun løp inn i pappa på gangen, han mistet brillene og de knustes, og hun ropte bare «unnskyld» i hast. Men senere spøkte de med det, og pappa kalte henne alltid «raketten min». Selv på sykehuset da Sunniva skulle fødes, sa han «ikke peis avgårde nå, puste!» Alt var så gøy og lett før. Men når begynte de egentlig å krangle? Når forsvant varmen?
Mamma?
Ja, vennen?
Er dere ikke glade i hverandre lenger? Er dere lei dere?
Mamma lekte rolig med krøllene hennes og tenkte tilbake. Så mye å tenke på: Sunniva lignet sånn på pappaen sin, hun var så fornøyd krøller, store blå øyne. Hun smilte for seg selv.
Men hvorfor ble det sånn? Hvorfor følte hun seg satt til side etter hvert? Var det Sunniva som ble midtpunktet? Var hun sjalu? Det var vondt å innrømme. Pappaen til Sunniva, som alltid løftet henne opp, sa «hvor er prinsessen min! Jeg har med sjokolade!» mens mamma følte seg mer og mer usynlig. Eller når han lekte med Sunniva uten å høre på noe av det mamma sa. Eller da han kjeftet på henne da Sunniva ble syk for første gang. Han forstod ikke han ble sinna i stedet for å være trygg.
Kanskje det var da noe knakk det var ikke en spesiell ting, men små rare ting som sakte bygde en vegg mellom dem. Mamma kunne aldri glemme den følelsen av å ikke strekke til, ikke være god nok. Sorg, ja. Akkurat det.
Sunniva så på henne, ventet. Mamma svarte ikke, og det betydde det var på tide å gå til pappa.
Jeg kommer snart.
Sunniva vrei seg ut av armene til mamma og gikk.
Ikke mer gråting nå, ikke sant?
Mamma svarte ikke, stod bare og stirret tomt fremfor seg.
Sunniva gikk mot kjøkkenet. Pappa satt med ryggen til, så ut av vinduet.
Pappa?
Hei, Sunniva! Sover du ikke?
Det er jo ikke sent! Sunniva krøp opp på fanget. Dere ropte …
Jeg vet … unnskyld.
Hvorfor?
Hvorfor vi ropte?
Ja.
Jeg vet ikke. Det bare ble sånn.
Er du også lei deg på mamma? Sunniva så hardt på han. Hun skulle sagt det for lenge siden. Med Ine i barnehagen måtte de forklare alt, og alle måtte si hva de følte. Sånn burde voksne gjøre, de også.
Har mamma sagt at hun er lei seg for meg?
Nei! Jeg ser det jo.
Hvordan da?
Når dere er glade i hverandre, klemmer du mamma. Da smiler hun. Når dere ikke er det, så roper dere. Er det ikke sånn?
Pappa så på henne, overrasket.
Du har blitt så stor.
Mamma sa det samme.
Hva mer sa hun?
At hun er glad i deg. Og meg.
Hun så at pappa ble annerledes i ansiktet. Han smilte, og sinne-rynken i panna var borte. Du vet, nå kunne Sunniva gå.
Jeg går til Bolla nå. Han er redd alene.
Det er bra, lille venn.
Pappa ble sittende, tenkte. Når begynte alt? Kan ikke huske. Før var alt varmere, mamma var blid og mild. Men nå, etter alt med Sunniva, og jobb og hverdag, hadde de glidd fra hverandre. Mamma sluttet å smile, pappa ble stresset og sur. Ting eksploderte. Vegger vokste mellom dem. Alt kretsende om Sunniva eller det var det pappa alltid sa i hvertfall. I en av kranglene hadde han sagt: «Det eneste vi har til felles, er Sunniva. Hadde det ikke vært for henne …» Mamma hadde stivnet og siden det hadde de bare vært praktiske om barn og hverdag. Aldri dem to.
Pappa husket et råd fra sin egen mor mange år før: «Ta alltid ansvar. Selv om hun tar mest, må du passe på varme og samhold. Hvis du lar alt bli for hverdagslig, forsvinner det fine, og da dør det sakte. Hjelp til! Og fortsett å oppføre deg som du gjorde før.»
Takk, mamma … Pappa hvisket ut i tomme rommet.
Sunniva fikk ikke sove. Hun lå og klemte Bolla og holdt mamma med den andre hånda. Mamma sov tungt, med det triste ansiktet sitt. Sunniva kløp henne forsiktig mellom øyenbrynene, der rynken hadde kommet. Før var den ikke der. Mamma sukket lavt i søvne, og rynken forsvant. Sunniva lukket øynene. Tenk om i morgen kunne bli en god dag. Hun klemte hardt og ønsket seg akkurat det.
Mamma hørte ikke vekkerklokka; den stod jo inne på Sunnivas rom. Morsomme lille katteklokka tikka, og plutselig så hun at de var sent ut. Både barnehagen og jobben rakk hun ikke helt i tide i dag. Heldigvis var det ikke noe viktig. Så hørte hun lyd fra kjøkkenet. Merkelig, var pappa hjemme? Hun sto stille og håpet egentlig han gikk før hun måtte møte han. Men hun måtte på kjøkkenet.
Der, midt på bordet, stod en hjemmebakt bløtkake med overdådige smørroser. Hæ? Hvorfor det? Og pappa ved komfyren. Kaffelukta spredte seg.
God morgen … han så trøtt ut, hadde tydeligvis ikke sovet mye i natt.
Oda skulle til å si noe surt, men så stoppet hun, og så på kaken. Pappa hadde brukt hele natta på å bake. Og funnet de rareste tippene til sprøyteposen hun hadde gjemt bort for flere måneder siden.
Han så unnskyldende på henne.
Unnskyld, Oda. For alt. Jeg har vært en elendig mann. Jeg skjønner at mye er vanskelig å reparere. Men kanskje du vil tenke over det? Om vi kan prøve igjen?
Hun prøvde å forstå. Hva skulle hun si? Så gikk hun et skritt nærmere og la hånda over munnen hans.
Vi har begge rota det til. Jeg trenger også å tenke masse.
Hvor lenge da?
Sikkert syv måneder til, minst.
Han stirret lenge på henne, skjønte ingenting.
Hva? Hva mener du?
Du skjønner det.
Da spratt Sunniva inn med Bolla under armen, gned seg i øynene.
Har dere blitt venner nå?
Oda og pappa så på hverandre.
Wow, kake! Er det lov med kake til frokost?
I dag er alt lov! Pappa klemte Oda og hvisket: Jeg elsker deg. Gi meg en ny sjanse?
Det skal du få! hvisket Oda tilbake, og snudde seg mot Sunniva. Men jenter som ikke har vasket seg får ikke kake.
Jeg skynder meg! Sunniva satte Bolla ved siden av seg og sa bestemt: To stykker, takk. Til meg og Bolla.
Bolla liker jo egentlig ikke kake.
Men jeg gjør! Så jeg spiser for ham.
Flere år senere går Oda med barnevogna på tur i parken, på vei til å hente Sunniva på Sletteløkka skole. Lille Vetle våkner akkurat i det de passerer andedammen, og begynner å smågråte. Oda bøyer seg over vogna, men bakfra klemmer pappa henne mykt.
Jeg tar ham. Han løfter Vetle og smiler. Vi venter her.
Oda smiler, rusler mot skolen. I morgen har Sunniva sommerferie. Billetter til Kristiansand er ordnet, kofferter pakket, og Vetle skal se sjøen for første gang. Oda smiler plutselig for seg selv, tenker på alt som har skjedd siste tre år. Hvor mye de har jobbet med forholdet, hvor tungt det var da hun flyttet ut to måneder og bodde hos sine foreldre med Sunniva. Forsoningen, som kom mye takket være farmor Liv. Farmors bortgang etter en lang periode. Vetle ble født, alle hans første ting, og det første ordet ikke «mamma», men «pappa». Pappa gikk stolt rundt, ertet litt med det, og klinte til Vetle en ekstra klem: «Takk, sønn!»
Sunniva, så alvorlig og spent på sin første skoledag. I et øyeblikk var hun likblek av nervøsitet, men så gikk hun rett etter læreren sin, rett inn i sitt nye liv.
Mamma!
Sunniva! Oda klemte datteren sin. Hvordan var det?
Best av alle! Læreren sa at i vår klasse er det bare to perfekte elever: Jeg og Ine.
Så flinke dere er! Oda klemte datteren.
Hvor er pappa og Vetle?
De venter i parken.
Det er bra. Og hvor er Bolla?
Han sitter selvfølgelig i vogna! Skulle vi gått uten Bolla, kanskje? lo Oda.
Sunniva pustet lettet ut. Hun hadde jo gitt bort den kjæreste leken for lillebroren, for noen ting må man dele med dem man er aller mest glad i. Men hun savnet han litt allikevel, selv om hun latet som det ikke betydde noe. Til mamma kunne hun si alt.
Mens hun trillet vogna etter foreldrene som gikk foran, pappa og mamma i en ivrig diskusjon med Vetle på armen, bøyde Sunniva seg ned og hvisket til Bolla:
Tror du alt blir bra nå?
Bolla så på henne med de runde øynene sine og svarte ikke, men Sunniva var helt sikker: Svaret, det fikk hun inni seg.
