Snakk med meg, Bolle
Ikke vær redd, Bolle! Alt går bra! De roper litt til, så roer de seg nok… Kanskje…
Ingrid klemte den trofaste vennen sin tettere inntil seg og lukket øynene. Hun måtte ikke være redd. Hun var jo stor nå. Det hadde bestemor Ragnhild sagt. Var man fem år gammel, så var man jo stor. Slik så alle på henne nå. Til og med gråten hennes hadde hun sluttet med når hun måtte få vaksiner. Skam! Bare sammen med Bolle kunne hun være liten igjen, sånn som før. Han hadde jo sett henne på alle mulige måter. Bolle hadde hun fått av mamma da hun ble født en artig, litt langbeint bjørn, som var hennes aller beste venn. Alt kunne fortelles til Bolle. Han løp ikke til barnehagetanten slik Anine, bestevenninnen hennes, kunne gjøre. Bolle så bare på henne med runde øyne og sa ingenting men Ingrid visste han forsto alt. Og når hun ble redd, som nå, trøstet han henne og laget verden litt mykere. Det var godt å ha ham, han var myk og kjær. Foreldrene hennes var også kjære, men når de ropte slik til hverandre, ble de prikkete og stikkete, akkurat som om hele huset straks ble fylt av tornebusker, som i eventyret om Tornerose. Ingen kunne komme nær hverandre og å rope hjelper jo ikke da heller. Ingrid forsto ikke hvorfor foreldrene kranglet, de var jo voksne. Hvis man var voksen, skulle man jo snakke sammen og finne språk… hvilket språk hadde Ingrid glemt, men hun visste at det hadde bestemor Ragnhild sagt. Kanskje var det blant voksne ikke små sår, men store? Hun hadde aldri selv møtt på slike, men nå visste hun at de fantes. De måtte jo være fryktelige. Om små sår var så vonde at hun ikke ville ha iskrem engang, bare gråte, hvordan måtte da de store sårene være?
Ingrid åpnet øynene og lyttet. Det var stille nå. Det betød at mamma gråt i badet, og pappa satt sint på kjøkkenet. Da var det hennes tur. Jenta reiste seg fra gulvet bak senga, hvor hun hadde sittet hele tiden, og sukket. Det hadde blitt en pen jente-pike. Mamma hadde brukt lang tid på å finne ut hvilken farge tapetene og møblene skulle ha, spurt Ingrid om hva hun ønsket. Hvit sprinkelseng med rosa sengeteppe, flott klesskap der alle plaggene fikk plass. Hyller til de mange lekene det var så mange at Ingrid ikke alltid husket hvilke hun hadde. Det var godt å være der. Nesten rolig nå, når det var blitt stille. Men Bolle så på henne, og Ingrid snufset:
Jeg vet, jeg vet! Nå går jeg. Du blir her, jeg fikser det.
Hun plasserte bamsen på puta, gikk ut av rommet og listet bort til badet. Alltid mamma først, med henne var det vanskeligst. Baderomsdøra var igjen, slik den pleide. Ingrid banket forsiktig.
Mamma?
Hva er det?
Kan jeg komme inn til deg?
Døra åpnet seg, og Ingrid så mamma sitte på kanten av badekaret, akkurat som alltid.
Skal du på do?
Nei. Bare til deg. Ingrid pustet inn dypt, og gikk inn. Hun likte ikke det som skulle skje nå. Mamma ville gråte igjen, holde henne tett inntil seg, love at alt skulle bli bra. Og både hun og Ingrid kom til å gråte. Ikke fordi mamma var trist, men fordi hun visste at alt ikke ble bra. For det var alltid sånn. Lykke, ja, men bare litt, som Anine pleide å si. Hun hadde rett. Det var bra i noen dager, så vokste de der tornebuskene frem over alt igjen.
Ingrid tørket øynene, så på mamma.
Men hvorfor?
Hvorfor, vennen?
Hvorfor roper dere hele tiden? Hvis dere ikke er glad i hverandre, kan dere ikke bare være borte fra hverandre? Slik bestemor Ragnhild sier. Da jeg og Anine krangla, sa hun at vi burde holde avstand. Da blir det ikke mer krangling.
Ellen stivnet der hun satt og så på datteren. Til denne dagen hadde Ingrid aldri snakket om det som skjedde hjemme. Ellen hadde trodd alt gikk henne forbi. Hun var jo så liten. Hva kunne hun forstå?
Ingrid… sier du virkelig det? Jeg er jo glad i pappa…
Du lyver, mamma.
Ingrid!
Hadde du vært glad i ham, ville du ikke ropt slik. Du roper ikke til meg, gjør du vel?
Ellen ble svar skyldig. Hvordan forklare et barn hvor vanskelig det er? At rop ikke alltid er hat… Eller kanskje? Så enkelt spørsmål hvorfor? Hva skulle hun svare?
Man må sette seg ned og tenke over det man gjorde. Sånn! Ingrid strøk hendene over Ellens kinn og tørket tårer.
Sier bestemor det også? Ellen smilte gjennom tårene.
Ja! Og det virker. Jeg ble jo venn med Anine igjen! Nå krangler vi lite. Bare om hun sladret til barnehagetanten.
Så stor du har blitt… Ellen klemte dattera.
Nei, mamma, jeg er egentlig fortsatt liten. Hadde jeg vært stor… Ingrid lente seg bort og hvisket: Da hadde jeg ikke vært så redd.
Hva er du redd for? Ellen rynket pannen.
At neste gang dere roper, så går dere. Begge to.
Hvor da, Ingrid?
Dit hvor det er stille. Man kan vel ikke alltid være der det er vondt? Du har det vondt, ikke sant, mamma?
Vondt… Vent litt! Er du redd for at vi skal forlate deg? Er det det?
Ja… Ingrid begynte å gråte igjen. Og da blir Bolle alene igjen. Og hvis han blir borte, som den gangen i taxien? Da er jeg helt alene! Jeg spurte bestemor, hun sier at hun er for gammel til å være mamma mer!
Ingrid! Ingrid, hør her! Jeg kommer aldri til å dra fra deg! Hvordan kan jeg det? Du er jo barnet mitt!
Og så? Når dere roper slik, husker dere jo ikke på meg?
Vi husker deg… Ellen stoppet. Datteren hadde jo rett. I slike stunder glemte hun alt. Smerte og sorg fylte henne, og de vonde ordene uttalt ble til piskeslag. Når var hun blitt sånn?
Hun møtte Henrik på universitetet. Ellen hadde hastet gjennom korridoren og knocket til en lang tynn gutt med briller. Hans egne briller spratt av, og hun rakk bare å stotre «unnskyld!» før hun sprang videre. Somrene, tiden før bryllupet, første leiligheten, Vesa lillevoen så mye hadde vært godt.
Hvor hadde alt blitt av? Da Vesa ble født, skiftet alt. Latteren og de myke kjælenavnene, de ble borte. Krangling dukket opp. Noen ganger små, men etter hvert større. Ordene var som blylodd, tynget stemningen i leiligheten, fylte hele rommet, dekket alt med grått.
Ingrid satt og gransket moren, men nå visste hun at det var på tide å gå til pappa. Hun listet seg ut.
Jeg kommer snart, sa hun lavmælt.
I stua satt Henrik, han så ut av kjøkkenvinduet. Ingrid imiterte stegene hun husket bestefar hadde gått med, slik at pappa måtte høre henne.
Pappa?
Inga? Hvorfor er du ikke i senga di, da?
Det er jo tidlig ennå! Ingrid krøp opp på fanget hans. Dere ropte…
Jeg beklager.
Hvorfor?
Vi ropte?
Ja.
Jeg vet ikke. Det bare ble sånn.
Er du sint på mamma da? Ingrid gransket pappas ansikt. Hun burde sagt alt venner før. Men hun hadde bare holdt rundt Bolle og vært stille. Teit! Når de kranglet i barnehagen, måtte de jo snakke sammen igjen.
Sa mamma at hun ble lei seg på grunn av meg? Henrik syntes datterens krøller lukta hjemme.
Nei. Jeg bare vet det.
Hvordan da?
Når dere er glade i hverandre, klemmer du mamma, og hun smiler. Når dere er sure, roper dere. Stemmer ikke det?
Henrik så overrasket på henne.
Så voksen du har blitt!
Det sa mamma også!
Hva sa mamma mer?
Hun sier hun er glad i deg. Og meg.
Ingrid så at pappa forandret seg i ansiktet. De sinte rynkene over panna forsvant. Hun gliste og gled ned fra fanget.
Nå går jeg til Bolle igjen, han er sikkert ensom.
Gå du, lille venn, svarte Henrik ettertenksomt, og tenkte seg om. Når hadde alt sklidd ut? Hvorfor hadde de egentlig begynt å krangle slik? Han husket ikke lenger. Først kom Ingrid til verden, Ellen trakk seg litt tilbake, ja, naturlig nok. Det ble mindre varme, mer frustrasjon. Ellen, som alltid hadde vært som vårsol for ham, var ikke lenger like myk. Hun ble streng, kort, avmålt, det hendte han følte skam. Han hadde sluttet å prøve. Men han visste, hun hadde også blitt såret. Etter en episode med sykdom og søvnløse netter, hadde han vært stygg mot henne, ropt, istedenfor å støtte. Etter den dagen ble det aldri det samme igjen.
Henrik vandret rundt i mørket i leiligheten, visste at Oda nå la Ingrid. Han kikket ut vinduet på husene, hvor lysene slukket, ett etter ett. Bak hver rute fantes et annet liv. Og hans liv ville bli forferdelig tomt den dagen Ellen og Ingrid kanskje var borte. Han mintes plutselig hva mor hans sa til ham da han var ung:
Ta ansvar, sønn. Det setter alle kvinner pris på.
Men mamma, hvordan gjør man det, da?
Ser du hun trekker seg bort, spør heller: «Hva gjorde jeg feil?» Vil du ha det godt, så gjør hverdagen lettere for henne. Tøm hennes hender for arbeid, bare én time om dagen. Og husk, kvinnen husker alltid det gode før. Glem aldri å behandle henne som du gjorde før bryllupet, selv etter bryllupet.
Henrik smilte mot mørket, takket moren i stillhet.
Ingrid ble liggende lenge, holdt Bolle med den ene hånden og mamma med den andre hun hadde sovnet for lenge siden med et trøtt fjes fullt av alvor. Ingrid strøk hånda over mammas panne. Det var en rynke mellom brynene, den hadde ikke alltid vært der. Mamma sukket i søvne, og rynken glattet seg ut. Ingrid klemte henne mer og ønsket seg at morgendagen måtte bli god. I det siste hadde det vært mange slike ønsker, men resultatet ble aldri helt som hun håpet.
Da sola skinte gjennom gardina neste dag, våknet Ellen av Ingrids små kattungeklokke og forstuet nærmest beinet i full fart ut av senga. Visst var hun forsinket! Barnehagen og jobben, det gikk som det gikk. Fra kjøkkenet hørtes kaffekokeren, og Ellen stoppet overrasket. Henrik var hjemme enda? Merkelig. Kanskje han gikk før hun rakk å møte ham, da kunne samtalen utsettes til kvelden. Med hjertet litt i halsen kikket hun inn.
Hei… han snudde seg, og hun så at han ikke hadde sovet mye.
Sekundet etter stoppet hun og stivnet ved synet på bordet. Der sto en kake, overdådig pyntet med smørkremroser så absolutt hjemmelaget. Han måtte ha holdt på hele natta med å bake, og funnet alle utstyrene hun sverget på var borte.
Henrik gikk mot henne og hvisket:
Tilgi meg, Oda. For alt. Jeg har vært en dårlig ektemann. For lite oppmerksom, for mye kjeft. Du og Ingrid det beste jeg har. Hadde jeg ikke hatt deg, hadde jeg aldri hatt henne heller. Jeg vet ikke hvor mye jeg kan reparere, men kan du i alle fall vurdere?
Hun svarte ikke straks, men steg mot ham og la hånden stille over munnen hans.
Vi har begge gjort feil. Du har rett, jeg må tenke. Skikkelig. Mye.
Hvor lenge da?
Kanskje sju måneder til.
Han stirret uforstående. Så skjønte han, og hjertet slo dobbeltslag. Oda smilte ja, han hadde forstått.
Akkurat da braste Ingrid inn med Bolle i armene, gjespende.
Har dere blitt venner igjen?
De så på hverandre, Oda og Henrik.
Oi! Hvorfor står det kake her? Kan man spise det til frokost?
I dag kan alt skje! Henrik trakk Oda og Ingrid inntil seg og hvisket til Oda: Jeg elsker deg. La meg prøve igjen.
Og du meg! svarte Oda lavt, og snudde seg mot datteren: Usj, ingen får kake uten å vaske seg!
Javel! utbrøt Ingrid, satte Bolle på stolen og kommanderte: To stykker, takk. Ett til meg, ett til Bolle.
Men bjørner spiser ikke kake.
Det er derfor jeg hjelper ham.
Noen år senere gikk Oda fort gjennom parken med barnevogn for å hente Ingrid på skolen. Lille Martin våknet for tidlig og peip lavt. Oda bøyde seg, men bakfra kom varme armer og løftet Martin.
Jeg tar ham. Henrik ga henne et nikk. Vi venter her.
Oda smilte. Neste dag var det ferie for Ingrid. Billettene lå klare, koffertene pakket, og Martin skulle for første gang få se havet. Hun tenkte tilbake på de siste tre årene, alt de hadde vært gjennom. Forsøkene på å finne sammen igjen, hvor vanskelig det hadde vært. Hennes flytting hjem til foreldrene i to måneder. Forsoningen, takket være bestemor Ragnhild, og svigermors bortgang etter en tung tid. Martin kom til hans første steg, tenner, første ord… Oda smålo. Martins første ord var nemlig ikke «mamma». Henrik gikk rundt stolt og ertet henne vennlig:
Bra, gutten min! «Pappa» var først!
Ingrid på sin første skolestart, alvorlig og litt spent. Foreldrene hadde vært bekymret, men Ingrid hadde klart seg og sett rett fram på livet hun skulle inn i.
Mamma!
Ingrid! Oda løp mot datteren. Hvordan gikk det?
Best av alle! Læreren sa bare to perfekte elever i klassen jeg og Anine.
Flinke jenter! Oda klemte datteren.
Hvor er pappa? Og Martin?
De venter i parken.
Så bra. Hvor er Bolle?
Hvordan kan vi dra uten Bolle? lo Oda. Han sitter i vognen.
Ingrid pustet lettet ut. Hun hadde jo gitt broren sin den kjæreste bamsen da han ble født. For med de kjæreste må man dele det beste. Men hun savnet Bolle, selv om hun lot som ingenting. Det var bare til mamma hun kunne si alt akkurat slik det var.
Mens foreldrene gikk foran henne med lillebror på slep, så Ingrid ned på Bolle i vognen og hvisket:
Tror du, Bolle, at alt blir bra nå?
Bolle så på henne med sine runde øyne og var stille. Men Ingrid var ganske sikker på at hun likevel hørte svaret.
