– Men den er jo ikke noe skummel! Vakker er den! Emil, si det til dem!
Sunniva klemte den pjuskete, magre katten så stramt inntil seg at tårer sprutet og nabodamene rundt henne holdt seg for ørene.
Sunniva hadde dyp, rungende stemmeakkurat som resten av storfamilien hennesog dersom ikke budskapet var vakkert, så i det minste visste hun å få det hørt. I sine fem år var det ingen i gården som kunne skrike høyere enn henne; vindusrutene skalv, det kunne de skrive under på.
Alle hadde egentlig vendt seg til Sunniva og søsknene hennes. Når det stormet rundt dem, hevet ingen øyenbryn. Alle visste at Liv, moren deres, måtte slite mer enn de fleste for å holde styr på seks barn. Skiftet på jobben var så krevende at de fleste ville gitt opp for lengst og hengt som en slapp fille over hagegjerdet.
Det samme gjerdetvakkert, håndsmidd og sortskilte den gamle villaen, som for lenge siden var gjort om til leilighetskompleks, fra gaten utenfor. Det var husets stolte skatter, og Liv stelte det om våren sammen med de andre beboerne. Hun hadde det på følelsen at retten til å svinse på det tilhørte henne.
Hun pleide å si, med et sukk:
– Vi er alle arbeidshester. Store, sterke og kloke. Men hvem skal gjøre jobben om ikke en selv? Mitt er mitt, ingen tar det fra meg. Jeg må bare fortsette å galoppere rundt som selveste evige ponnien. Hvorfor vet jeg jomen hvor Noen sparker bakfra, og jeg dytter snuta mot halen på neste hest, og tenker bare på at det snart blir kveld. At alle ligger fulle og mette i rene senger, og kjøkkenvasken er tom For noen har vasket opp. Så merkelig, men i det tomme ligger lykke.
Liv hadde et klokt, tankefullt hode, og hun var vakkermen hvem så etter en kvinne med seks unger og null støtte? Liv hadde gitt opp sitt eget liv for lengst. Hun hadde nok å gjøre uten amorøse eventyr.
Å være mor til seks er ikke bare en lettvektsjobb!
Men ingen klagde. Alle kjente til familiens historie.
Fire av barna hennes, deriblant Sunniva, var fostersøsken.
Nei, Liv hadde ikke gått til barnehjemmet og hentet dem for å redde dem og gi dem en framtid. Kanskje kunne hun gjort det. Men ikke den gangen, og i hvert fall ikke alene. Hun hadde andre drømmer, og å bli alenemamma for seks hadde aldri streifet henne i mareritt engang.
Men livet venter ikke på svar. Det bare dytter.
Ta dette! Tenk over hvem du er nå!
Det hadde Liv måttet gjøre. Skjønt, svaret hun skulle gi, visste hun nok innerst inne fra begynnelsen.
Barna Liv hadde oppdratt, var hennes arv.
Og arv tar man imot, eller så gjør man det ikke. Liv så ikke noe valg. Hun kunne jo ikke forlate dem. Hun selv ble ikke forlatt. Hvem var hun da til å kaste de ut som ikke hadde mer å holde fast i? Dette var hennes egne, slekta, blod.
Liv hadde sine grunner, kanskje ikke alltid sterke, men de var nok for henne.
Liv vokste opp på 90-tallet.
Moren hennes var hele byens skjønnhetsdronning, og det gikk gjetord om brudekjolen og den velstående forretningsmannen hun giftet seg med.
Liv husker ingenting av foreldrene.
Hun besøkte dem sammen med bestemoren på kirkegården. Der stod en vakker stein med bilder. Liv kikket alltid på ansiktene, strøk over dem med små fingre og hvisket hemmeligheter til de døde. Om ros i tegneboka, eller skjerfet bestemor hadde strikket.
Da Liv ble seksten, fikk hun vite hva som hadde skjedd.
– Faren din, jenta mi, var banditt. Aldri på rett plass, og tok med seg min datter da hans tid var ute. Ikke godt å snakke stygt om døde, men jeg tilgir ham aldri for tapet av moren din. Jeg ba så mye, men kjærligheten kjenner ingen råd. Kameratene hans sa han reddet henne, de som kom etter ham. Elsket gjorde han henne vel ekte. Hvem vet? Deg elsket de i alle fall. Det er min glede nå.
Først da skjønte Liv hvorfor det av og til kom fremmede menn som sto tause i gangen eller satt på kjøkkenet og hørte bestemor skryte av barnebarnet, før de glemte igjen en tykk konvolutt med penger og forsvant uten et ord.
Bestemor sa ikke nei til pengene, men la dem vekk, og da Liv var ferdig på videregående, kjøpte hun en romslig leilighet til barnebarnet.
– Arven din. Fra mor og far
Men Liv ville bli boende hos bestemor.
– Hvorfor, Liv? Det er jo en fin leilighet, sentraltnesten rett ved skolen! Du kan gå til jobben! Hva er vitsen med å stå på ditt?
– Jeg vil ikke være uten deg! Flytt med meg, ellers blir vi her!
Bestemor ville ikke forlate den vesle, gamle leiligheten, men så kom niesen hennesGurorekende.
– Liv, kan vi få låne leiligheten din? Jeg har unger, og den står jo tom. Jeg betaler! Da får dere og bestemor litt ekstra. Dessutenkan du hjelpe oss å få flytteadresse? Ungene må inn i barnehage!
Guro var driftig og målbevisstbestemor hadde sine meninger.
– Ikke hør på henne, Liv! Hun er sleip, den jenta! Styr unna!
– Men bestemor, hun har jo barn…
– Det får være hennes sak! Jeg må tenke på deg!
Liv hørte på bestemoren, men klarte ikke dytte Lille Lisa og Emil vekk når de snek seg inn til henne, og moren deres ropte:
– Kom igjen! Tanta Liv, er ikke barnevakt!
Liv likte ikke å ha stor leilighet stående tom, mens andre slet, særlig ikke når Guro stadig minnet om familie.
Hun kjente urettferdigheten klinge dypt i seg, akkurat slik bestemor alltid sa; hadde faren hennes vært et skikkelig menneske, ville mamma levd.
For Liv fantes ingen større ros enn når bestemor klappet henne på håret og sa:
– Det var fint, Liv. Slik skal det være blant folk.
Nå trodde hun hun måtte gjøre det samme for Guro, men bestemor overrasket henne.
– Feil, Liv! Det er ikke det samme.
– Men det er jo urettferdig at Guro og barna hennes skal leve så trangt, mens jeg har tom leilighet.
– Jo, det er riktig! Familien min er ikke Guro. Og du har vel ikke glemt eventyret om reven og isslottet? For det har jeg klart i minnet.
– Bestemor
– Ikke svar! Guro skal ikke inn i din leilighet. Punktum. Her bor du og jeg.
– Men du ville jo aldri flytte
– Nå må jeg vel. Du har et poeng. Det er ikke riktig å la familie stå uten tak, men det er bare dumt å si ja til alt og gi bort alt fra første dag. Guro er sterk, hun klarer seg selv, bare hun får tid og litt hjelp i starten. Gi henne fiskestang, ikke fisk! Generøsitet gjør ikke alltid godt, mitt barn.
– Hvorfor ikke?
– For det kan gjøre folk late. Alt på et fat, og ingen strever etter noe. La Guro bo i din leilighet nå, så får du aldri den tilbake. Og du kommer til å føle deg forpliktet. Hun kommer til å utnytte det, ikke nåmen senere. Tenk på barna hennes. Hun vil leve godt, og helst på andres regning. Forstår du?
– Jeg tror det…
– Ikke bra å tenke slikt om folk, sier du? Kanskje ikke, men vi får alltid dårlig samvittighet etterpå, og det blir bare mørkere av slike tanker. Vi lar det være.
– Ja!
– Så la det være. Tiden vil gi så mange anledninger til å hjelpe likevel. Og jeg ordner dette selv! Du skal ikke krangle med Guro. Jeg tar dritten som følger. For barnas skyld. De trenger en tante som bryr seg!
Tiden skulle vise at bestemor hadde rett.
Da bestemor tilbød henne den gamle leiligheten, så Guro bare på henne, lettet.
– Jeg visste dere ikke ville la Liv i stikken.
– Skulle du da?
– Nei! Jeg har jo bare dere igjen.
– Da må du holde fast ved oss, vet du. Vi hjelper.
– Takk
– Hør, Guro, jeg skjønner deg og barna, men Liv er foreldreløs. Å ikke ta vare på hennedet ville jeg aldri tåle. Hun er alt jeg har. Og si hva du vil, det man får gratis vokser en ikke på. Jeg gir deg ikke leiligheten, bare låner bort. Knytt deg til den gamle. Skolen og barnehagen er rett ved. Perfekt for små.
– Takk! For både hjem og ærlighet!
– Du er ikke fremmed, Guro. Husk det!
Flyttelasset gikk, og Liv og bestemor begynte å innrede det nye hjemmet.
Men tiden rusler ikke, den løper. Liv ønsket så sårt at bestemor skulle få noen gode, rolige år, men det skulle ikke skje.
Bestemor gikk til helsesenteret på hjørnet like ofte som folk går på jobb.
– Akkurat som jobb det her, sa hun spøkefullt og bladde i resepter.
Helsen var skrantende.
Liv fulgte ofte, men bestemor viftet henne vekk.
– Jeg klarer meg! Se til unga du!
Liv skulle angre, senere, at hun ikke holdt på sitt.
Så kom vinteren, med is og snøog ett øyeblikks uhell kostet dyrt
Bestemor falt på isen utenfor legekontoret. Hun slo hodet og besvimte. Folk passerte forbistadig med sitt. Takstamannen som akkurat hadde satt av noen passasjerer, ringte etter ambulanse og fant Livs telefonnummer i bestemorens lommebok, men da var det allerede for sent.
Bestemor døde etter et døgn på sykehuset. Hele det døgnet satt Liv i gangen, sammenvridd i armene til Guro, som straks la alt til side for å komme.
– Hvordan skal jeg klare meg, Guro?
– Ikke vær alene, Liv. Hold ut!
Legenes blikk sa alt. Håp var det ikke.
– Hun hadde ikke likt å se deg slik, sa Guro.
– Hva da?
– At du gråter. Du var aldri svak. Hun lærte deg styrke.
– Jeg skal prøve.
Et døgn senere visste Liv at alt igjen var forandret. Nå var det bare hun som skulle svare for alt.
Det ble mye.
Ola kom inn i livet hennes. Fem år var de sammen, så skilte de lag. Han dro stille, sa det rett ut:
– Vi går hver vår vei. Men ungene vil jeg alltid hjelpe deg med.
– Vi er vel venner fortsatt, Liv?
– Ja, Ola. Hør deg selv snakke.
Hun var forlammet den dagen, som da hun fikk telefonen om bestemor. Men hvordan være sint? Han var ærlig. Han hadde funnet en ny.
Så pakket hun sakene hans, hjalp til, og var stille.
Ringte til Guro.
– Kan du komme?
Guro, som bodde i bestemors (nå hennes) leilighet, hadde akkurat lagt ungene. Trøtt, men hørte på stemmen at det hastet:
– Kommer straks!
Halvtime senere satt hun på kjøkkenet og holdt rundt Liv, bannet over Ola og syntes synd på henne.
– Ikke gråt! Han er ikke verd det. Slike er bare slik. Viktigste er barna.
– Hva har jeg gjort galt?
– Ingenting, Liv! Det er ikke din feil. Noen menn bare er sånn. Hovedsaken er at han ikke kutter barna ut. Min eks betaler kun barnebidragog snakker aldri engang med ungene. Men jeg er både mamma og pappa, det må bare gå.
– Hva skal jeg gjøre, Guro?
– Ikke krangle. Andre ting ordner seg med tiden.
– Skal du også si at tiden leger alle sår?
– Nei, det gjør den ikke. Men den bryter nye problemer til oss, så gamle blir skjult.
– Hvor har du all denne visdommen fra?
– Fra bestemoren din! Hun forklarte verden. Så lenge vi husker henne, lever hun.
– Takk, bestemor – Liv grep etter et kjøkkenhåndkle og så ut i mørket.
– Kjennes vondt, ja, men det skal det.
Guro hadde rett. Liv fikk roet seg sakte. Det var knapt nok tid til å sørge.
Ola var der for barna, de følte seg ikke glemt.
Da han fortalte at han ventet nye barn, reagerte Liv rolig.
– Hyggelig for deg.
– Takk for forståelsen.
– Vet jeg ikke hvordan jeg er?
Så kom nyheten fra Guro.
– Liv, jeg er gravid.
– Men Guro, hvordan?
– Det skjer, vettu! To på kjøpet, ser det ut til! Og faren? Han forsvant så fort han visste det
– Hva vil du gjøre?
Guro så redd ut.
– Jeg er alene, Liv, og nå får jeg fire barnhva skal jeg gjøre?
Guro trakk seg inn på do og lot tårene renne, mens Liv så utover ungene som stadig rotet i godteskålen.
– Ikke ta alt selv, del likt! Tante Liv, du er trist. her, ta en sjokolade!
Med blikket i Emils barneøyne tok Liv en beslutning mange ville kalt galskap.
– Er du sprø? – Guro holdt gavebrevet i hånden og ristet på hodet. – Jeg klarer ikke ta imot.
– Jo, du kan. Nå skal dere bo trygt, Guro. Det hadde bestemor likt. Du lager fine barn og hjem trenger de. Denne får du av meg.
Bestemors leilighet ble Guro og barnas.
Så ventet alle på tvillingene.
Sunniva og Maja ble født på terminen, og ga straks beskjed om at de hadde ankommet.
– To kraftfulle jenter! Hva skal de hete?
– Den ene etter morSunniva, og den andre etter tantaMaja.
– Tanta må ha vært spesiell?
– Hun var det! Uten henne hadde disse barna ikke eksistert!
Fra sykehuset var det Liv og barna som tok imot.
– Nå er vi blitt flere, sa Liv med et smil, og kikket på de to små.
– Om de bare får være lykkelige mumlet Guro.
Men hun slet. Om hun hadde betrodd seg til Liv, gått til legen i tide, ville alt endt annerledes.
Men hvem har tid til seg selv når de har så små i armene?
Etter en uke fikk Guro vondt. Hun vinket på Emil, ba ham passe på tvillingene og ringe til Liv.
Guro ble ikke reddet.
Hjertet sviktet henne brått.
Igjen måtte Liv ta ansvar. Men hvordan kunne hun gjøre annet?
– Du er nærmeste slektning, – sa kommunekvinnen, sliten. – Men fire barn til, og to egne? Dette må vurderes!
Liv protesterte ikke.
Hva kunne hun egentlig si? Å gi bort Emil, Lisa og tvillingenedet var utenkelig. Hun visste hun måtte stå til ansvar for sine egne valgsånn hadde bestemor lært henne.
Det riktige var krystallklart; barna skulle vokse opp sammen. Ferdig.
Ola hjalp. Fikk tak i advokat, hjalp med papirarbeid. Passet barna mens Liv raste mellom møter og dokumenter.
– Og kona di? Protesterer hun?
– Nei. Hun har skjønt åssen det er.
– Hva tenker du da?
– At du aldri tar meg tilbake, Liv. Ikke at jeg ønsker det.
– Nei.
– Du vet, Liv seks barn er mye.
– Jeg vet ikke. Jeg er redd. Jeg er i panikk! Men hvordan kan jeg dele dem opp? De er mine alle sammen.
– Hva er du redd for?
– At jeg ikke klarer det. At jeg står alene.
– Du er ikke alene. Om du vil, hjelper jeg. Det skylder jeg deg. Ikke vær redddu klarer det! Ingen er som deg.
– Måtte Gud høre deg. Og bestemoren min minne ham om det!
Liv smilte for første gang siden Guro gikk bort.
Men lett ble det aldri.
Liv holdt ut. Men enkelte netter krøllet hun seg sammen, bet i puta, og gråt som et barn.
– Bestemor, hva skal jeg gjøre? Du visste alltid alt. Hjelp meg!
Av og til fant hun svar. Akkurat nok til at hun sovneten forsiktig retning, sentiment eller idé som bar henne videre. Kanskje hun gikk feil noen ganger, men barna vokste, og det visste de: Skjedde det noe, kunne de alltid komme til Liv. Hun forstod, trøstet og gjorde aldri vondt bare for å statuere et eksempel.
Akkurat nå sto SashkaSunnivamed katten, og ristet på hodet mot naboens protester:
– Liv kaster deg ut om du tar inn den katten, Sunniva! Se på denskitten og sikkert med skabbla den være!
– Nei! sa Sunniva, og så fortvilet på storebroren og mot inngangsdøra.
Akkurat denne lørdagen skulle Liv ha tatt dem med på besøk til Dyreparken. Hun hadde stått tidlig opp, laget frokost, vasket og fått seks unger klare på en time. Så sendt de små med Emil ut, mens hun lette etter den gamle joggeskoesken.
– Ta med søstrene dine på huska, Emil! Jeg er straks klar! Hvor har Lise lagt den esken med sko?
– Sjekk skapet! Vi går ut nå! Og mamma, smink det andre øyet også, du ser rar ut sånnog mas ikke, jeg har kontroll.
Liv smilte, fant skoene og sminket seg til og med på leppeneuvanlig for lørdag. Hun så seg i speilet og lo. Haug av unger eller ikkeen får ta vare på seg selv, minnet hun seg selv på. Og fremdeles, om det var søndagstur eller arbeidsdagen liten pynt gjorde godt.
Hun hadde lært det: Man kan bruke opp alle nerver på små søl og mas, eller man kan kjøpe seg sukkerspinn og dele ut is mens man roper: Nå skal mamma se på elefantene! Kom, hvem er med?
Da tenkte hun på barndommens fine dager med bestemor i Dyreparken, hjemmelagd saft og matpakker på benken ved elefantene, hånd i hånd, ønskende at dagen aldri tok slutt.
Nå var det Liv selv som kokte saft. Smurte brødskiver. Og barna hennes skulle en dag gjøre det for sine. Slik var det ment å være.
Hun så seg i speilet igjen, pustet og grep sekken.
Da hun kom ned, smilte naboen lurt:
– Gå ut, Liv. Det venter deg en overraskelse.
Sunniva stormet mot henne:
– Mamma! Se så vakker den er!
Liv kunne bare ta katten i nakkeskinnet, se på den og sukke:
– Dyreparken er avlyst. Vi har fått vår egen tiger! Emil, hvor er nærmeste veterinær? Kom, nå går vi!
Og det ble en god dag, selv om det aldri ble rakk med Dyreparken akkurat da. Ungene fikk nok å gjøre.
Og den skranglete katta som Sunniva bar hjem, ble til en sunn, vakker kosekatt på noen månederog ga hjemmet enda en dråpe glede, og straks et helt hav av lykke.
Ingen ble forundret. Ikke Liv og ikke barna. For hos dem var sannheten gammel som verden selvhvor det er kjærlighet, kan det aldri bli for mye kjærlighet.
