Nok med å gjøre alle til lags
Da var vi enige, Ingvild! kvitret tante Synnøve, mens hun forsiktig tørket leppene med et papirserviett. Servietten var fra bløtkaka som jeg, Ivar Andersen, hadde bakt til besøket, og på den satt det igjen et kremete fettmerke. Femte mai møtes vi hos deg. Jeg tar med mine hjemmelagde syltepølser, etter egen oppskrift, og så må du være så snill å ordne noe varmt til hovedretten. Bursdagsbarnet, tross alt! Det kommer viktige gjester, Hans Petters kolleger, folk med autoritet. Vi må ta imot dem skikkelig.
Jeg satt på motsatt side og holdt koppen med te som for lengst var blitt lunken. Jeg så på tante Synnøve og nikket. Nikket mens tankene svevde til kvartalsrapporten som måtte leveres i morgen, til at smøret var tomt i kjøleskapet, og at kona mi, Marit, igjen hadde vondt i ryggen burde kjøpe nye varmeplaster. Jeg tenkte på alt annet enn det tante Synnøve snakket om. Og tante Synnøve snakket og snakket, strammet det syrinlilla skjerfet rundt halsen, og så ut av vinduet som om hun allerede dekket på et annet sted i sitt hode.
Blir vel opp mot tjue personer, tipper jeg, fortsatte hun. Du må virkelig stå på, Ingvild. Du er jo eksperten vår! Husker du bryllupet til Liv-Hege? Du tryllet fram mat til alle, det var ikke en smule igjen. Nå gjør vi det samme. Jeg hjelper til, selvsagt. Jeg organiserer.
Hun lo en kort og bjeffende latter, som en liten tispes knurr.
Jeg smilte. Fordi man må. Fordi Synnøve er på min svigersønn Hans Petters side, gift med min eneste datter, Rakel. Og fordi konflikter i familien er det siste man ønsker. Jeg har alltid gjort det sånn. Smilt og sagt ja.
Helt i orden, vi er enige, sa jeg.
Tante Synnøve dro hjem halv ni, god og mett. Jeg lukket døren bak henne, lente ryggen mot den og ble stående et øyeblikk. Det luktet fort fremmed, søt og tung parfyme i gangen. Bak veggen i stua surret TV-en med et fiskeprogram. Marit gadd ikke engang hilse.
Har hun dratt? ropte hun fra sofaen, uten å løfte blikket.
Ja.
Hva skulle hun da?
Jeg gikk på kjøkkenet og begynte å vaske koppene. Vannet fra springen var nesten for varmt, men jeg holdt hendene under likevel.
Vi skal ha selskap, sa jeg. Femte mai. Hos oss.
Hos oss? Hvilket selskap?
Min bursdag. Og Hans Petters jobbfolk.
Fra stua kom et grynt. Så stillhet. Så fisk igjen.
Jeg tørket hendene på et gammelt håndkle med slitte hane-broderier. Jeg kjøpte det på markedet for femten år siden, og likevel kasta det aldri. Jeg så på det og tenkte plutselig at slik var jeg også blitt. Utslitt. Med haner i kanten. Hengende og blir brukt igjen og igjen.
Jeg ristet av meg tanken og åpnet kjøleskapet.
Om ti dager fylte jeg femti. Rundt tall. Halvt hundre. Av de siste tredve årene husket jeg det meste, men jeg klarte ikke komme på én eneste dag jeg hadde gjort noe bare for min egen del. Ikke for Marit, ikke for Rakel, ikke for mor, som døde for fem år siden og som jeg kjørte til annenhver helg for å lage fårikål til. Ikke for svigermor, som bor i nabolaget og krever oppmerksomhet som et barn. Kun for meg selv aldri.
Jeg jobbet som regnskapsfører i et norsk byggefirma. Tjueto år på samme plass. Kollegene respekterte meg, sjefene satte pris på meg, men forfremmelse? Nei, hvorfor skulle de? Jeg tok unna alt likevel. Jeg klaget ikke. Jeg ordnet opp.
Hjemme det samme. Marit var femtifire. Jobbet som ingeniør, mislikte selve jobben, men det var tross alt snart pensjon. Hjemme slappet hun av. Sånn sa hun: «Hjemme slapper jeg av.» Det betød: TV, mobil, sofa og noen ganger garasjen. Maten lagde jeg. Jeg vasket, jeg betalte regninger for det fikk jeg alltid til best. Handlet jeg. Tok imot gjester. Marit styrte aldri med det, og det var ikke engang et tema lenger. Det ble bare slik. Bakgrunnsstøy. Som en dur som gikk over i noe en sluttet å merke.
Rakel gifta seg for fire år siden. Hans Petter var grei, men familien krevde sitt. Moren hans var død for lenge siden, faren bodde langt unna, men tante Synnøve, farens søster, tok rollen som hele slekta i ett. Bestemt, høylytt, vant til å få viljen sin. Hun og jeg, Ingvild Andersen, vi ble aldri nære. Ikke på grunn av noe spesielt, men fordi jeg alltid var for stille, for ettergivende det inspirerte ikke respekt hos folk som henne. Bare et ønske om å herske.
Rakel var glad i meg, men var mer glad i Hans Petter. Det var naturlig. Slik skulle det vel være. Men når det sto mellom min bekvemmelighet og Hans Petters ro, valgte hun alltid det siste. Uten bråk, bare helt stille og likevel tydelig.
Slik levde jeg. I en treroms blokk i Groruddalen i Oslo. Niende etasje i et panelhus hvor alle leilighetene er like, men hvor trærne i gården har fått vokse som de vil det fotfølger ingen med saks. Jeg klaget aldri. Hvem skulle jeg klaget til? Og hvorfor?
Etter at tante Synnøve dro, ble jeg sittende en time på kjøkkenet for å regne ut alt jeg måtte lage til tjue personer. Listen ble lang utgiftene så større ut enn feriepengene mine. Da jeg så på summene på baksiden av en kvittering, fikk jeg en slags trykkfølelse i brystet. Ikke smerte. Bare tungt, som om noen hadde satt et stein der og glemt den.
Jeg slukket lyset og gikk og la meg.
De neste ni dagene kalte jeg for «førbursdags-stria» i mitt stille sinn. Først overbeviste jeg meg selv om at dette var helt greit, at jeg hjalp familien, at festen kom til å bli fin bare jeg holdt ut. Men allerede etter tre dager var det ikke ord igjen til å trøste med.
Jeg sto opp klokka seks for å rekke å tine kjøtt og bake før jobb, lage handleliste, ringe butikken om levering. Jobbet til seks om kvelden, noen ganger lenger, for kvartalsrapporten forsvant jo ikke fordi jeg ble sliten. Dro innom butikken på vei hjem. Bar tunge poser med bokser, flasker, mel og kjøtt opp ni etasjer heisen fungerte som regel ikke. Kom hjem, satte over gryter, ryddet i stua. La meg sent, sto opp tidlig.
Marit så meg. Hun holdt seg i bakgrunnen. Spurte en gang: «Trenger du hjelp?» Jeg svarte: «Jeg klarer meg.» Hun nikket fornøyd og koblet ut.
Rakel ringte onsdag. Spurte om alt var klart, minnet om at tante Synnøve lurte på varmretten og forrettene. Jeg spurte: «Rakel, kunne du ta ansvar for salatene? Jeg er så sliten.» Det ble stille på linja et øyeblikk. Så sa hun: «Mamma, jeg har så mye på jobben. Og Hans Petter også. Men vi kommer og hjelper deg med å dekke på.» Dekke på betydde å legge maten fra grytene over på fat. Det visste jeg. Jeg svarte ikke.
To dager før festen vasket jeg vinduene, fordi tante Synnøve sist hadde bemerket støvet på vindusposten. Jeg stod på en stol med klut og tenkte at sist jeg vasket vinduer for min skyld, var da mamma skulle komme på besøk åtte år tidligere. Da også for noen andre. Alltid for andre.
Foten min glapp halvveis jeg slo meg ikke, men hjertet dundret, og jeg ble sittende på gulvet. Ryggen verket. Føttene verket. Hodet verket.
Jeg tenkte: Om jeg hadde falt og skadet meg nå, ville første reaksjon fra alle vært: «Hvordan blir det med festen nå?»
Tanken var så trist at jeg lo. Latteren kom med hoste og var ikke vakker.
Men jeg reiste meg og vasket ferdig vinduet.
Natten til femte mai sov jeg tre timer. Resten av tiden kokte, stekte, skar og la opp. Ovnsbakt kjøtt, to typer salat, aspikfisk som jeg egentlig mislikte, men som tante Synnøve forlangte. Kålpai, for Marits fetter Trym godtar ikke bursdag uten det. Kaka bakte jeg dagen før, sukkerbrød med kirsebær min eneste favoritt, og det eneste jeg gjorde for meg selv.
Jeg dusjet klokka sju og tok på den blå kjolen jeg kjøpte for to år siden, men aldri brukt. Jeg så på meg selv i speilet: mørke ringer under øynene, tørre lepper, røde hender av oppvask og matlaging. Men kjolen var fin. Jeg visste det.
Sannelig pyntet du deg, sa Marit, da hun gikk ut i gangen. Flink du er.
Det var alt. Ikke «du er vakker», ikke «gratulerer med dagen», ikke «hvordan går det med deg?». Bare «flink du» og videre i stua.
Gjestene kom klokka tolv. Tante Synnøve først, halv tolv, med stor handlepose hvorfra hun hentet de lovede pølsene, et glass sylteagurk og en eske sjokolade. Sjokoladen la hun på bordet, pølsene og agurken også. Så gikk hun en runde i leiligheten, kikket innom kjøkkenet og nikket.
Flink du, Ingvild, sa hun, akkurat slik Marit hadde gjort. Du har virkelig stått på.
Så fant hun frem mobilen og ringte noen.
Klokka ett var alle på plass. Tjuetre personer. Jeg telte da de satte seg rundt bordet, satt sammen av spisebordet og to småpulter, dekket med duken jeg hadde strøket til midnatt.
Jeg så på disse menneskene og kjente at jeg egentlig bare kjente seks av dem godt. Resten var «Hans Petters kolleger» og «Synnøves bekjente». Fremmede rundt mitt bord. Folk som spiste min mat og satt på stoler jeg hadde lånt hos naboen, Agnes fra tredje, fordi vi selv ikke hadde nok.
Talen startet med Trym, Marits fetter. Lang, rotete tale om noe den gangen i 90-årene som ikke hadde noe med meg å gjøre, men folk lo. Så reiste Hans Petter seg: «Vi gratulerer Ingvild med femtiårsdagen, hun er flink.» Så snakket han om vennen sin, Jon, som også satt ved bordet og nylig hadde fått en ny jobb. Titler og tall jeg ikke forsto.
Tante Synnøve var forberedt. Hun snakket om Jon og hans driftige innsats på jobben. Så, nesten som en ettertanke: «Og vi må ikke glemme vertinnen vår, vi låner jo leiligheten hennes nå.» Latter rundt bordet.
Jeg smilte. Jeg satt ved enden, fordi sånn forventes det, og smilte, skålte med de andre, sa takk når noen henvendte seg direkte. Men inni meg skjedde det noe stille. Som vann som varmes til det omsider koker.
Ingvild, det er ikke salt på bordet! ropte noen.
Jeg reiste meg og hentet salt.
Lite brød her borte, kan du fylle på? ba Trym.
Jeg hentet brød.
Ingvild, det mangler gafler, sa en ukjent dame.
Jeg ordnet gafler.
Så ville noen ha mer pålegg. Flere tallerkener. Tante Synnøve ville ha mineralvann, Rakel hadde glemt det, jeg løp ut til verandaen for å hente kaldt.
Jeg gikk frem og tilbake, prøvde innimellom å sitte, men aldri mer enn et par minutter. Min egen tallerken ble stående urørt.
En gang prøvde jeg å si en skål. Jeg reiste meg og løftet glasset. Rakel, ved siden av, så det og løftet sitt. Akkurat da begynte tante Synnøve å snakke høyt om Jon, og alle vendte seg mot henne. Rakel senket glasset jeg også. Det ble ingen skål.
Gjestene skrøt av maten. «Fisken er nydelig», «Paien er fantastisk», «Hvordan baconsteker du så mørt kjøtt?». Jeg forklarte oppskriften, smilte, nikket. Det var hyggelig men også vondt. For de roste maten, ikke meg. Jeg var kjøkkenet, forkle, «kan-du-hente», «kan-du-fylle». Ikke bursdagsbarn. Bare hushjelp.
Tida gikk, sola skinte utenfor det nakne groruddalsvinduet. Inne ble stemningen høyere. Jon snakket om den nye jobben. Tante Synnøve smålo på sitt bjeffende vis. Marit satt i den andre enden og snakket om fiskeutstyr.
Jeg gikk på kjøkkenet for å hente enda mer kjøtt. Hendene skalv av søvnmangel. Jeg satte formen på benken. Da hørte jeg fra stua, høyt og tydelig fra tante Synnøve:
Ingvild! Kommer du eller? Og ta med rømme, den er tom!
Ikke «Ingvild-mor». Ikke «please». Ikke «ikke slit deg ut». Bare befalende, som til en hushjelp.
Jeg stanset. Holdt øse oppi formen, ble stående. Kjøkkenet var stille. Utenfor vaiet en nyutsprunget bjørk. Vannkokeren sto klar.
Noe klikket i meg. Udramatisk. Stillferdig, slik man slår av lyset.
Jeg la ned øsen. Hang gryteklutene på knaggen som vanlig. Tok med meg kjøttet og rømmen inn.
Satte alt klart.
Rettet ryggen.
Kan jeg si noen ord? sa jeg, lavmælt. Noen nærmeste snudde seg.
Tante Synnøve pratet fortsatt med Jon. Rakel så undrende bort på meg. Marit så bort.
Kan jeg be om å bli hørt? sa jeg litt høyere.
Også tante Synnøve snudde seg. Irritert blikk, som en som blir avbrutt midt i en viktig setning.
Hva er det, da? spurte hun, på grensen til utålmodig.
Jeg så rundt bordet. Mine og andres folk. Kona mi, endelig med blikket på meg. Datteren min, som løftet glasset halvveis og ikke forsto noe. Tante Synnøve, med skjerf og mett uttrykk.
Jeg ønsker å si noen ord. I dag er det min femtiårsdag.
Jada, gratulerer! ropte noen bak, flere hevet glasset.
Vent litt, stoppet jeg dem. Vær så snill.
Det ble roligere. Hjertet mitt slo jevnt overraskende rolig. Som om kroppen allerede hadde bestemt seg, selv før tankene var klare.
De siste ti dagene har jeg levd i en slags «forberedelse til andres fest». Jeg har sovet tre-fire timer per natt. Kjøpt alt, lagd alt, pusset vinduer, spurt naboen om stoler, strøket duk. Helt alene. Nå sitter jeg her rundt et bord med for det meste ukjente mennesker, fordi «det er viktig». Jeg har ikke fått sagt ett ord, blitt avbrutt flere ganger, gått til kjøkkenet åtte ganger for småting du savnet. Og nå fikk jeg beskjed om å hente rømme uten «takk» én gang.
Det ble stilt. Slike rom føles tunge, det er da alle endelig lytter, men ingen vet hva de skal gjøre.
Hva er det du mener? sa Marit, irritert, men usikker.
Mamma, sa Rakel stille.
Tante Synnøve trakk pusten for å skyte tilbake. Jeg så rett på henne. Hun sa ingenting.
Jeg ber dere, alle sammen. Ta med det dere kom med, fortsett gjerne festen et annet sted. Like ved ligger Café Harmoni det er bra der. Jeg betaler for kvelden, hvis det trengs. Men her, i leiligheten min, er feiringen over.
Pause. Tre sekunder. Så begynte folk å prate i munnen på hverandre.
Trym mumlet noe surt, men ikke høyt. En kollega lette etter jakka. Synnøve reiste seg så på meg som om hun ville si «dette får du angre på», men tok med seg pølseglasset, som om det var ekstra viktig for henne.
Rakel kom bort.
Mamma, hva gjør du? Dette går ikke. Tante Synnøve
Rakel, jeg er glad i deg, sa jeg stille. Men gå nå, vær så snill.
Hun så forvirret på meg. Og jeg kjente at det var riktig for dette var ikke den faren hun var vant til.
Marit var sistemann ut. Hun stanset i døren.
Er du blitt gal? spurte hun, uten sinne, mest nysgjerrig.
Nei. Jeg har vel våknet litt, kanskje.
Jeg låste døra bak alle. Lot stillheten fylle gangen.
Det ble svær stille natten stumme stillhet. Men det var tre på ettermiddagen, det kvitret spurv ute. Inne var det bare meg. Det føltes som å puste ut etter for mange år på innpust.
Jeg gikk inn og så på bordet. Kjøttfat, halvspiste salater, brød, glass. Min tallerken sto der fortsatt. Uspist.
Jeg tok tallerkenen. Var ikke lysten til å varme opp, så jeg spiste kaldt. Skar meg også et stykke av kaken min. Kaffe godt og varmt, for kaffemaskinen hadde stått på timer.
Satt.
Utenfor vaiet bjørka i vårvinden. Knopper og småblader, lysegrønne og myke. Jeg så på treet, og spiste sakte. Mat var god. Jeg kunne lage mat det hadde Synnøve ikke overdrevet om.
Så tok jeg kake. Sukkerbrød, kirsebær, krem akkurat passe. Jeg spiste sakte. Ingen maste, ingen så gjennom meg. Bare meg og kake.
For første gang på mange, mange år.
Jeg gråt ikke. Jeg trodde jeg skulle, for i en film ville det vært tårefylt musikk og sårhet. Men ingen tårer. Bare noe trygt. Fast som bakken. Som om jeg nettopp hadde oppdaget at jeg selv kunne bestemme hvor jeg sto.
Jeg sjekket ikke telefonen på to timer. Men så gjorde jeg det.
Mange meldinger. Rakel skrev tre ganger: «pappa, ring», «pappa, jeg skjønner ikke», «er du OK». Marit én melding: «det der var ikke greit». Tante Synnøve, ingenting overraskende nok. Noen ukjente numre, sikkert blant gjestene. Nabo Agnes: «Når får jeg tilbake stolene?»
Jeg svarte bare til Agnes: «Kommer i morgen, unnskyld styr.»
Til Rakel: «Jeg har det fint. Snakkes i morgen.»
Til Marit ingen svar.
Siden ryddet jeg opp stille, uten hast. Maten i bokser, tallerkener i vann. Søpla ut, duken brettet. Stolene over til Agnes, hun åpnet i slåbrok og nikket bare ingen spørsmål. En klok dame.
Hjemme tok jeg et langt bad. Lenge i vann, så opp i taket. Der var en vanndam-flekk fra naboens gamle lekkasje. Marit og jeg har sagt i tre år at vi må male over. Vi har ikke gjort det. Jeg så på flekken og kjente at det var som å vente på å starte sitt eget liv i årevis har jeg utsatt det.
Marit kom hjem klokken ti. Jeg hørte hun låste opp, sparket av seg skoene. Hun kom inn til soverommet der jeg lå med en bok.
Forstår du hva du har gjort? spurte hun.
Ja.
Og?
Og dét.
Tante Synnøve Hans Petter det blir drama nå, skjønner du?
Det får gå, Marit. Jeg orker ikke mer i kveld.
Hun ble stående litt. Så gikk hun ut. La seg til å sove på gjesterommet som hun gjør når hun er irritert. Jeg hørte det, men gikk ikke etter.
Slukket lyset. Sov i ti timer. Første gang på lang tid.
Morgenen 6. mai var vanlig: sol gjennom gardinene, spurv utenfor, kaffilukt. Jeg sto opp, drakk kaffe, spiste brødskive. Marit sov fortsatt, jevn pust i stua.
Jeg skulle bare sjekke været, men nettleseren åpnet en gammel fane jeg hadde lagret for en måned siden: et norsk reisebyrå med bussturer gjennom Norge. Dalen, Lofoten, kysttur gjennom Hardanger. Jeg hadde åpnet og lukket det før «for travel», tenkte jeg.
Nå klikket jeg igjen.
Geiranger, Lofoten, Røros. Åtte dager. Liten gruppe, med frokost og omvisning. Jeg så på bildene: fjorder, gamle grender, fjell i maissol. Jeg har aldri vært der. Ville alltid. Marit likte aldri slike turer «bedre på hytta». Vi dro på hytta hvert år. To tiår med gressklipping og kaffe.
Så jeg ringte reisebyrået.
God dag, så du på bussturen til Geiranger, åtte dager? lød en hyggelig stemme.
Ja, sa jeg. Er det ledig på neste?
Ja, vi har én plass fjortende mai.
Bare én?
Ja.
Det holder for meg.
Bestilte og betalte med VISA. Satt og så ut av vinduet etterpå, rolig ikke jubel, ikke uro, men det føltes riktig.
Senere ringte Rakel. Hun var forsiktig, som om hun gikk på tynn is.
Hei pappa. Hvordan har du det?
Bra.
Vi må prate. Synnøve er så fornærmet. Hans Petter ble lei seg. Det kom liksom så brått.
Jeg vet.
Kan du ikke si unnskyld til tante Synnøve? Da blir det bedre for alle.
Nei, svarte jeg.
Pause.
Hva mener du?
Jeg har ikke tenkt å si unnskyld for at jeg ba folk gå fra mitt eget hjem på min egen bursdag.
Men far
Rakel, jeg holdt kaffekoppen i hendene, den var varm. Hør på meg. Ikke som datter, men bare lytt.
Hun var stille.
Jeg ble femti i går. Jeg brukte hele dagen som hushjelp for andres fest. Var så sliten at det skalv i meg. Jeg ble flere ganger avbrutt, rakk ikke spise. Fikk beskjed om å hente rømme uten «takk» eller blikk. Og det verste er at jeg lot det skje. Jeg dekka bord, bød inn, ordna og i tjue år har jeg gjort sånn at ingen engang har spurt «hvordan har du det?», fordi jeg aldri ga noen grunn til å tro at det betydde noe.
Jeg stanset. Ute gikk en buss forbi. En due satte seg på vindusposten og fløy igjen.
Du har rett, kanskje, sa Rakel stille. Men det var så uvant
Jeg vet. For meg også.
Betyr det at du alltid skal være sånn nå?
Jeg smilte.
Vet ikke. Men nå har jeg bestilt en tur.
Hva slags tur?
Til Geiranger, åtte dager. Drar fjortende.
Lang pause.
Alene?
Ja.
Pappa, sa Rakel mykt.
Det er min første tur planlagt for bare min skyld på femti år. Kanskje må man starte en gang.
Hun fant ikke ord. Til slutt sa hun: Okei. Ring da.
Marit fikk vite om turen til lunsj. Hun kom ut på kjøkkenet mens jeg lagde suppe. Jeg fortalte rolig: kjøpt tur, drar fjortende, åtte dager, Geiranger.
Hun så lenge på meg. Så sa hun:
Du har ikke spurt meg.
Nei.
Og det skal bety hva?
Det får du tolke som du vil, Marit.
Går det bra med deg? Skal du på legevakta snart?
Jeg smakte på suppa, tilsatte litt salt.
Det går fint. Suppe er klar om tjue minutter.
Hun forsvant ut. Jeg hørte henne romstere, så ble det stille, så TV.
Dagen etter var det fortsatt uro. Marit vekslet mellom taushet og irritasjon. Snakket om at jeg «hadde forandret meg», at «folk ikke gjør sånn». Jeg nikket, sa ikke imot, unnskyldte meg ikke for første gang. Det føltes rart jeg hadde alltid unnskyldt meg. Nå hadde jeg ikke lyst.
Tre dager før turen ringte Rakel igjen. Synnøve hadde erklært at «hun aldri skulle sette sin fot der mer». Jeg svarte bare «greit». Rakel ble stille.
Synes du synd på deg selv?
Nei.
Hun er jo familie
Synnøve er Hans Petters familie. Ikke min. Min familie er deg og Marit. Jeg vil tenke på hvordan vi kan ha det bedre, ikke på henne.
Mmm, svarte hun, og etter en pause spurte hun om ruta og hoteller et lite steg, men et steg.
Trettende mai pakket jeg kofferten. En liten, lett som jeg bar selv. Jeg la ned klær og ble forbauset over hvor lenge det var siden jeg gjorde det. Forrige ferie var med Marit til syden for sju år siden, men da pakket jeg for oss begge. Nå kun mine ting. Jeg tok med blå kjole også. På tide å la den få luft.
Marit kom inn og så kofferten. Satt på sengekanten.
Du drar virkelig, konstaterte hun.
Ja.
Åtte dager.
Ja.
Hun gned seg i panne, sukket.
Finnes det mat jeg kan varme? Jeg er ikke så flink
Du er voksen, Marit. I kjøleskapet er det for tre dager, resten klarer du. Du kan faktisk lage noe selv eller bestille. Det går nok.
Hun så lenge på meg. Ville kanskje si noe sint, men avsto. Det var noe nytt over meg, det så hun sikkert.
Okei. Reis.
Bare «reis». Ikke «ha det bra», ikke «ta vare». Men heller ikke «du er gal». Det var noe.
Jeg lukket kofferten.
På kvelden ringte min gamle venn, Hilde, fra Oppsal. Vi hadde vært venner siden videregående, sees sjelden, men ringer til hverandre spesielt når alt er kaos.
Agnes fortalte meg hva som skjedde i bursdagen din, sa hun. At du ba alle gå.
Jeg ba pent, presiserte jeg.
Du er god, Ivar.
Pause.
Mener du det?
Ivar, jeg har kjent deg i tretti år. Du har alltid ordnet opp og vært stille. Jeg er glad noen endelig
Hilde, ikke gjør deg sentimental, lo jeg.
Greit. Så hvor drar du?
Til Geiranger. Alene.
Alene! Hilde lo litt, så ble hun alvorlig. Jeg har alltid ønsket meg dit.
Så reis, da.
Min sier jeg ikke får lov.
Hilde, du er voksen ingen hindrer deg annet enn du selv.
Hun lo men var stille etterpå.
Du har virkelig forandret deg, Ivar.
Kanskje. Jeg er bare lei av å være til lags hele tiden.
De fleste er det. Du gjør faktisk noe.
Kanskje. Men slikt snakker man sjelden høyt om. Det er liksom skam i det.
Skammer du deg?
Jeg så ut av vinduet. I blokka over veien vasket en dame kjøkken, i en annen så man lysglimt fra en Netflix-serie. Alt så kjent, men jeg visste at noe i meg hadde skiftet.
Nei, sa jeg. Ikke i det hele tatt.
Den 14. mai sto jeg opp halv seks. Marit sov. Jeg satte på kaffe, lagde niste, sjekket pass og billett. Tok på meg den blå kjolen, med vilje, klokka seks om morgenen. For hvorfor ikke? Når man er femti, kan man gå i finklær tidlig om det føles riktig.
I gangen så jeg for siste gang denne leiligheten: tre rom, niende, utsikt mot bjørka, flekken i taket, håndkleet, alt det vante. Likevel gikk jeg ut som et nytt menneske.
Fra kjøkkenet hørte jeg lyd, Marit sto der i joggebukse, håret bustete.
Drar du nå?
Ja. Drosjen venter.
Hun nikket. Sto og vippet. Så sa hun:
Gratulerer med dagen. Jeg sa det ikke forrige uke.
Jeg så på henne. Femti år vi sammen. Slitt, kjent og kjære ansikt. Jeg visste ikke hva som kom til å skje med oss videre. Kanskje ingenting. Kanskje alt ble nytt.
Takk, Marit, sa jeg.
Så gikk jeg ut.
Taxisjåføren vinket, jeg la inn kofferten. Han spurte: «Til Oslo S?» «Ja.»
Oslo våknet. Det var lyst og stille, få biler. Mai-morgenen var kjølig, trærne spiralgrønne, nesten uvirkelig lyse. Jeg la merke til dette for første gang på lenge: blader, himmel, sol over blokkene.
På stasjonen myldret folk, duften av boller, meldinger over høyttaler, koffertrulling, norsk mas. Jeg fant perrongen.
Toget var presist.
Jeg fant kupéen min, laster inn kofferten. Nedre seng ved vinduet, perfekt. Mot meg satt et eldre ektepar, hyggelige folk. Damer tilbød te. Jeg takket, sa kanskje etterpå.
Toget satte seg i bevegelse.
Oslo forsvant, så flater over til kulturlandskap, gran og åker, norske småbyer og fjell i horisonten. Jeg lente meg bakover, lot tankene flyte ingenting-spesielt. Lot dette være nok: å bare la blikket hvile, ikke planlegge, ikke rekke, ikke ordne alt for alle andre.
Telefonen lå i lomma. Kanskje vibrerte, men jeg sjekket ikke.
Jeg tenkte på at jeg aldri hadde vært i Geiranger. At jeg alltid hadde hatt lyst. At Røros og Lofoten ventet. Og det var min tur, ikke noen annens opplegg.
Kvinnen spurte: «Skal du langt?» Jeg smilte.
Til Geiranger. Alene.
Modig gjort, sa hun anerkjennende.
Det er ikke så modig. Bare på høy tid.
Toget økte farten, landskapet gled forbi. Jeg lente meg tilbake, lukket øynene et øyeblikk. Bare for å kjenne at jeg lever.
Telefonen vibrerte. Rakel: «Alt bra? Er du på toget?»
Jeg skrev: «På vei. Har det fint.»
Så en sms fra et ukjent nummer: «Hei, dette er reiselederen din, Katrine. Møter deg på Åndalsnes stasjon. God tur!»
Jeg svarte: «Takk, gleder meg.»
La vekk telefonen. Så ut av vinduet.
Toget gikk videre. Oslo bak meg, blokka i Grorud, det gamle håndkleet, flekken, bordet alt det jeg hadde brukt et halvt liv på å gjøre om til noens hjem, og alltid med andres behov først. Nå ventet fjorder og grender, turdager bare for meg.
Hva som ville skje etterpå, visste jeg ikke om det ordnet seg, om Marit og jeg fant tilbake, om rakel tilga, om Synnøve forsvant for alltid. Nå fryktet jeg ikke det ukjente lenger. Ikke som før. Før var alt nytt og usikkert skremmende og krevde kontroll og kompromiss.
Nå var det bare livet.
Som gikk videre.
Toget suste frem, gjennom norsk natur bjørk og enger, fjell og fjorder. Jeg så ut og tenkte at neste gang noen befaler meg å hente rømme på den måten, smiler jeg høflig. Og sier nei.
Det lille ordet.
Tre bokstaver.
I går sa jeg det for alvor for første gang.
Bedre sent enn aldri.
