Tøyle mannen. En fortelling
Takk for støtte, for hyggelige kommentarer og likes, og tusen takk fra meg og mine fem katter for alle vipps-bidrag. Del gjerne historiene mine i sosiale medier det varmer et forfatterhjerte!
Etter sykehusoppholdet følte Synnøve seg bedre og gledet seg til å ta fatt på de daglige rutinene igjen.
Men da hun våknet, kjente hun plutselig en merkelig motstand i seg selv.
Mannen, Erik, var allerede godt i gang med leddøvelsene sine.
Han hadde alltid vært sporty av natur, og lot ikke pensjonisttilværelsen stå i veien for vanene sine. Hver morgen begynte med en serie øvelser mot stive ledd.
Synnøve pleide å skynde seg bort til katten Maja for å tømme kattedoen.
Så matet hun deres elskede katt Maja og den trofaste hunden Frekk, ryddet opp etter nattens firebente raid i gangen og på kjøkkenet, og hastet ut med Frekk på morgentur.
Midt på dagen og om kvelden gikk de sammen, med Erik, og nøt stillheten i parken i nabolaget sitt. Om morgenen derimot, mens Erik tok seg av helsen, måtte Synnøve rekke alt mulig.
Så styrtet hun inn etter tur, lagde frokost alltid den samme, enkle: cottage cheese med honning og tørket frukt, eller vekslet med egg og bacon, eggerøre eller bløtkokt egg.
Synnøve likte å tenke at denne morgenstriden var hennes egen form for trening, men legene på sykehuset var klare på at den typen husarbeid aldri kan erstatte ordentlig mosjon.
Erik, når han var ferdig med leddtreningen, reide opp sengen, ofte mens han klaget over at dette var «ikkje mannsarbeid» og at alt av husarbeid faller på ham. To ganger i uka satte han på vaskemaskinen, støvsugde gulvene, og kunne glippe med bemerkninger om at Synnøve som vanlig «ikkje fikk gjort noen ting ordentlig».
Så vasket han opp etter frokost og syntes at med det hadde han virkelig gjort sitt for å avlaste kona.
Etter frokost lagde Synnøve middag, og så satt hun seg ved PC-en.
Som pensjonist tok hun småjobber på data, for hun ville ikke snu på hver eneste krone.
Erik syntes det bare var småtteri, og mente at nye klær var bortkastede pengerde hadde jo skapene fulle!
Som oftest ga Synnøve etter for ham. Hun var ikke spesielt opptatt av klær, og dessuten beundret Erik henne stadig for hvor flott hun så ut i forhold til jevnaldrende. Hun nektet aldri når han kjøpte sin tredje drill eller annet verktøy, også for hennes «små» ekstrajobbpenger.
Men da hun brått ble syk, endret alt seg, og Synnøve ble nesten redd for sine egne tanker.
Hun havnet på legevakt da hun falt om ute, på vei til butikken.
Legene trodde nesten ikke sine egne øyne da de så blodprøvene. Hun var overraskende oppegående tross de elendige verdiene.
Til og med Erik ble ordentlig skremt da han så henne blek og koblet til drypp da han endelig fikk komme på besøk. Han slet hjemme alene og tenkte med forbauselse på hvor mye arbeid det faktisk var å holde huset gående.
Selvsagt ventet han spent på at Synnøve skulle komme hjem igjen, for han brydde seg dypt om henne.
De første dagene etter utskrivningen holdt hun senga, som legene hadde bedt henne om. Mannen stelte og spurte stadig,
Hvordan går det, Synnøve? Ikke helt bra? Men du ser jo mye bedre ut, ikke så blek heller.
Og han lo:
Ikke bli liggende for lenge, gamle kjerringa. Du må komme i gang igjen med rutinene dine, det er ikke bra å ligge for mye…
Synnøve var enig i mye, men ikke alt. For første gang på lenge fristet det ikke å kaste seg over dagens oppgaver med én gang.
Hun så på Erik, som med sammenbitte tenner tok sine øvelser, åpenbart klar for at også Synnøve snart skulle gå i gang.
Og plutselig så hun ikke den omsorgsfulle mannen i ham, men et menneske som ubevisst nok en gang la altfor mye ansvar på hennes skuldre.
Et opprør vokste inni henne.
Hun husket hva legen hadde sagt med alvor i stemmen, ord som ringte i hodet hennes som kirkeklokker.
«Du tenker ikke nok på deg selv, og det har du gjort mannen din vant til. Han tror alt er så lett for deg, at du aldri blir sliten. At du aldri klager det er et faresignal. Du ble hentet i ambulanse med blodverdier under en tredjedel av normalen. Vil du leve videre, eller…?»
Den gangen fikk hun straks drypp, siden fem blodoverføringer før analysene stabiliserte seg.
Det var første gang hun fikk blodoverføring, og hun tenkte:
Tenk at jeg har fått blod fra fem helt ukjente. De reddet livet mitt. Nå bærer jeg på noe ukjent i meg. Kan hende har det endret meg?
Ikke uten grunn, virker det som.
Hjemme igjen kjente Synnøve plutselig at hun ikke ville være så ivrig etter å stille opp for Erik mer.
Ja, hun var glad i ham, og han var glad i henne. Han gjorde ting som mange menn ikke engang ville vurdert. Men han overvurderte ofte sitt eget og nedtonet alt hun gjorde.
Før hadde hun hevet over seg det meste, for hun var et godt menneske, men plutselig hadde noe endret seg.
Hun fikk lyst til å bruke mer tid på seg selv og gamle hobbyer pianospill for eksempel, pianoet bare støvet ned. Eller kanskje noe annet hun ikke visste ennå.
Hun reiste seg og stilte seg ved siden av Erik og begynte på øvelsene sammen med ham. Mannen så forbauset opp,
Har de hjernevasket deg på sykehuset, Synnøve? Skal du bli ungdom igjen nå? Du ser da helt topp ut mat heller pus og bikkja og lag frokost jeg er sulten, jeg.
Legen sa jeg skulle, svarte hun. Det kom en uvant bestemthet og styrke i stemmen hun aldri pleide å bruke til Erik. Sa jeg må, ellers leve jeg ikke lenge. Vil du virkelig at jeg skal bli syk og borte?
Hun så han ble satt ut av ærligheten. Kanskje tenkte han at dette bare var midlertidig, at sykehusoppholdet hadde gått henne på nervene. Da hun etter treningen befalte,
Nå gir jeg mat til Maja og Frekk, og du tar med Frekk ut. Så lager jeg frokosten imens da går det mye fortere!
Hun ble selv overrasket over hvor raskt Erik aksepterte. Inni henne føltes det rart, nesten som en uro.
Det var som om det nå bodde en ny styrke i henne egentlig fem nye styrker som pushet henne til å gripe muligheter hun tidligere bare hadde drømt om: å kjøpe seg nye klær for egne penger, å mosjonere og bli sprek, å gjenoppta musikken.
Hun telte til slutt fem tydelige beslutninger innvendig, og ble nesten skremt.
Ja visst, hun hadde jo fått fem blodoverføringer fra fem ulike personer. Den kraften, dette motet, måtte hun nesten ha arvet fra noen av dem! Det sies jo at ved hjerte- eller organtransplantasjon kan mennesket forandre personlighet, fordype følelser eller evner de før ikke visste om.
Og mange som overlever alvorlige hendelser, får ofte frem nye sider de ikke visste de hadde.
Når Synnøve nå så på Erik, var det ikke lenger med respektfull underkastelse. Det var med selvsikkerhet, stivet opp av legenes ord og den merkelige følelsen av energi hun kjente munkende i seg.
Hun så hvordan Erik prøvde å forstå hva som foregikk, hvordan den gamle hverdagsbalansen der hans Synnøve alltid var tålmodig, snill og bekvem begynte å rakne.
Du vet, Erik, sa hun, uten engstelse for hvordan han tok det jeg tror jeg skjønner hvorfor du har hevdet at jeg ikke gjorde noe hjemme: Du så det aldri. Du så ikke hvordan jeg la sjela mi i å ordne, aldri hvor sliten jeg var, aldri at jeg gjorde alt for at du skulle ha det bra.
Men nå nå tror jeg at du faktisk kommer til å merke det. Jeg tenker forresten å kaste ut de gamle kjolene og kåpene, og kjøpe nye. Jeg skal begynne å spille pianoet igjen du har jo alltid ertet meg fordi jeg «bare kan spille Bamsens fødselsdag og litt vals»? Så følg med nå…
Hun åpnet lokket til pianoet, la hendene på tangentene, og begynte å spille noe vakkert og sårt kjent, noe både glemt og gjenkjennelig på én gang.
Erik så stum av beundring på henne og mumlet,
Synnøve… hvordan får du det til? Du var jo ikke så flink før! Du har forandret deg.
Han så både forvirret og litt urolig ut.
Den Synnøve han kjente, fantes ikke lenger. Foran ham sto en sterkere, mer selvstendig kvinne. Omstillingen var både skremmende og fascinerende for ham.
Synnøve smilte. Nå, ikke lenger det gamle, unnvikende smilet, men et åpent, forventningsfullt. Hun kjente det brant en nye ild inni henne, tenn av de fem nye gnistene. Og den ilden lovte ikke bare at hun skulle overleve men at hun skulle leve fullt og helt.
Leve et helt liv, der det er plass til både seg selv og egne drømmer. Og kanskje til en friskere, sterkere kjærlighet til Erik, bygget på gjensidig respekt og ikke sjølforsakelse.
Hun visste ennå ikke hvem donorene var, men ut fra følelsen av styrke og talent var hun sikker på at de måtte være ressurssterke folk.
De reddet livet hennes og fylte det med ny mening.
Erik så nå på sin Synnøve med forundring og beundring.
De sier man ikke skal spørre hvorfor ulykker skjer, sykdommer oppstår eller livet utfordrer oss.
Viktigst er å forstå hva alt betyr. Kanskje slike prøvelser er en sjanse til å lære å elske livet på ny.
For alt både vår og vinter, regn og frost er vakkert. Hver dag er et under, fra første til siste solstråle.
Og nærhet, støtte og til og med svakhetene til dem vi bryr oss om det er livet selv…
Om mannen begynner å murre, så gi ham et vennlig puff. Da husker han kanskje hvem han er.
Så lenge vi kan, bør vi gripe livet og være takknemlige for det vi har. For noe annet duger ikke.
