8. mars lærer svigermor en lekse
Kjære dagbok. Jeg vet ikke helt hvor jeg skal begynne, men nok en gang har denne diskusjonen om mammaen til Ragnhild og hennes stormende inntog i leiligheten vår eskalert. Det føles som jeg nettopp har sagt dette: «Du, Ragnhild, dette er virkelig ikke greit! Hvis moren din allerede nå, tidlig i ekteskapet vårt, skal styre slik, hva skjer når vi får barn? Hun kommer til å holde seg her for godt! Vi får jo aldri fred.» Ragnhild så sliten ut, jeg vet at hun også er lei.
Jeg sa: «Vet du hva, hvis Astrid virkelig ikke skjønner hintene eller bare overser at jeg vifter med armene mens jeg later som jeg sover, må det sterkere tiltak til! Jeg ringer låsesmeden i morgen, og så bytter vi låser!» Men Ragnhild stoppet meg: «Sigurd, hun er jo mammaen min. Hun er familie. Hun får jo uansett tak i nøkkel til slutt, og synes du virkelig vi skal drive og bytte sylinder hver gang? Hun blir bare såret hvis hun merker vi har byttet. Kan vi ikke bare gjøre det på en annen måte, så hun selv innser at hun må holde seg litt unna?»
«Ragnhild, du skjønner vel at vi kommer ingen vei når ikke engang dirkete tale eller vill gestikulering hjelper?» svarte jeg. Men plutselig fikk jeg en idé: «Du, har jeg rett når jeg antar at hvis Astrid har nøkkel hit, så har vel du også nøkkel til foreldrene dine?»
Neste lørdag drar så Torbjørn og Astrid foreldrene til Ragnhild tidlig på morgenen på markedsdag i Drammen. De og mange av de eldste i byen var på plass før klokken åtte for å sikre seg egg og spekemat til gode priser sparer noen kroner ved å kjøpe direkte fra gårdene rundt. Glede over en god deal med en pose levende fersk ørret og et halvkilo storfekjøtt var tydelig på Astrids ansikt. «Å, Torbjørn, vi har virkelig gjort det bra i dag. Se for deg ansiktet til Sigurd hvis Karpefisken starter å sprelle i posen! Jeg tar med en til Ragnhild, kanskje hun steker den senere!»
Torbjørn ristet på hodet: «Du, Astrid, kunne du ikke la barna leve sitt eget liv, de er jo over tretti! Hvorfor skal du hele tiden drive og snoke rundt der inne? Hva om de bare vil ha litt privatliv uten svigermors nysgjerrige blikk?»
Hun snøftet tilbake, men stoppet brått: «Du, Torbjørn, hører du vannet? Glemte du å slå av dusjen?» Hun slang døra opp til badet og spratt ut igjen som om hun hadde sett et spøkelse.
«Hjelp! Det står en naken mann og dusjer på badet vårt!» lød skriket gjennom hele huset.
Torbjørn våget seg mot døren: «Hvem i all verden?»
«Det er jammen aldri noen skam i deg, Sigurd! Hva gjør du i leiligheten vår?!»
Jeg, rolig i lånt morgenkåpe, svarte: «Joda, vannet hjemme er brunt og ekkelt, og jeg hadde vært på nattevakt og var gjennomsvett. Da tenkte jeg; hvorfor ikke oppsøke den reneste dusjen i Drammen?»
Så måtte jeg gi henne en liten leksjon: «Du, Astrid, nå vil jeg bare si at som kvinne burde man vite bedre enn å tørke undertøy på varmeelementet og håndkletørkeren på badet. Hadde det vært noen blonde små saker, kanskje, men dette er jo Ja, jeg sier bare jeg misunner deg ikke, Torbjørn!» Med et smil gikk jeg ut på kjøkkenet hennes og satte på kaffemaskinen den vi kjøpte til dem til jul.
Hun fikk fargen tilbake i kinnene: «Er du helt frisk i hodet det er MITT hus, MITT bad og MITT undertøy!»
Men jeg måtte fortsette: Kaffemaskinen sto jo allerede og lyste varsellampe, og jeg kommenterte at på grisegården ville det vært renere: «Den bør faktisk renses hver uke. Sier ikke det seg selv, Astrid?»
Torbjørn prøvde å gå imellom: «Nei nå, Sigurd, nå tar du for hardt i!»
«Ikke i det hele tatt,» svarte jeg. «Se på kjøkkenet! Fullt kaos. Som en garasje.» Jeg ga meg ikke før hun fysisk stilte seg mellom meg og oppvaskmaskinen for å nekte meg å sjekke.
«Nå er det NOK! Ut herfra ellers ringer jeg politiet og anmelder deg for ulovlig inntrenging! Om du så er svigersønn!» Hun hadde fått nok.
Torbjørn så ut som han moret seg. Han skjønte nok raskere enn Astrid hva det hele egentlig handlet om.
Da sa jeg, mens jeg tok på meg jeansen og jakken: «Der har du det, Astrid! Akkurat alt dette dere nå føler det har vi følt i månedsvis, når du uanmeldt dukker opp hos oss og driver inspeksjon. Så, er det så hyggelig, kanskje?»
Jeg tok fram gavene: en god flaske akevitt til Torbjørn, et pent rødvinsglass og fine parfyme til Astrid Ragnhild hadde forsikret meg om at det var hennes favoritter. Så forlot jeg leiligheten like rolig som jeg kom, la igjen et forsiktig smil og lukket døra bak meg.
Astrid sank ned ved kjøkkenbordet, helte seg en dram og skylte ned med kaffekoppen, som jeg hadde latt stå ferdig på benken. Torbjørn fniste bak avisa og sa:
«Du er gal, men du må innrømme, han fikk deg til å forstå poenget og klarte å servere en skikkelig påminnelse med humor og eleganse!»
Han fant fram to billetter til forestillingen «En rakefiskers eventyr» og blunket lurt: «Gratulerer med 8. mars, Astrid! Ikke verst å få både forestilling, parfyme og en dram og til og med være først gratulert av svigersønnen!»
Etter denne dagen dukket ikke Astrid lenger opp uten å ringe først. Ingen ble uvenner vi satte grenser. Og endelig kunne jeg sove ut etter nattevakt, uten å bekymre meg for at Astrid lette etter sokkene mine i garderoben.
